Hopp til innhold

Fabelaktig fabel-aktig

Glem ”Reisen til julestjernen”. En ny, moderne barneteaterklassiker er født i Stavanger, mener vår anmelder, Marianne Terjesen,  etter premieren på ”Det tusende hjertet” på Rogaland Teater.

Det tusende hjertet

I Irinas katakombe

Foto: Emile Ashley

Rogaland Teater har ønsket å avslutte 50-års jubileet for Barne- og ungdomsteatret med en skikkelig gave til sitt publikum. Det er en ambisjon som trygt kan utvides. ”Det tusende hjertet” er blitt en kjærkommen gave til norsk barne- og ungdomsdramatikk overhodet. Intet galt sagt om ”Reisen til julestjernen”, ”Dyrene i Hakkebakkeskogen” og ”Karlsson på taket”, men sjangeren har lenge hatt behov for nyskrevet dramatikk som tar dagens unger og deres formspråk på alvor. Den fornyelsen er nå kommet i Stavanger.

Et eget univers

Heks

Nana får sitt tusende hjerte

Foto: Emilie Ashley

Forfatter Tore Renbergs fortelling om uredde Nina og hennes mer forsiktige bror Anton som må legge ut på en farefull ferd for å gjenvinne bortrøvede hjerter er plassert både i vår tid og i barnelitteraturens evige fantasiverden. Språket er umiskjennelig stavangersk anno 2007, replikkene er friske og oppfinnsomme og påfunnene ustoppelige. Her er referanser til både Roald Dahlske hekser og Lewis Carrolls ”Alice i eventyrland”, men de er knadd sammen til et helt eget univers, befolket av blant annet syngende kroppsdeler, forrykte hypnotisører, halvtullete svenske vitenskapsmenn og dansende russiske babusjka-figurer.

Myk-kaizeraktige østeuropeiske toner, sprelske kostymer og oppfinnnsom scenografi

Marianne Terjesen

Sterkt medvirkende til dette universet er komponist Janove Ottesens musikk, som binder sammen og understreker både det skumle og det morsomme, tidvis med sterke myk-kaizeraktige østeuropeiske toner og tidvis mer tradisjonelt musikkteateraktig. Og ikke minst Ingrid Nylanders sprelske kostymer og Even Børsums oppfinnsomme scenografi. Han har skapt Rogaland Teaters hovedscene om til en hel verden – ikke ved å brette spillet ut i hovedscenens store rom, men ved å trenge alt sammen på en ytterst sinnrik dreiescene, der dekorasjonene effektivt vrir og vrenger på seg og blir utendørs og innendørs og Stavanger og St. Petersburg og en eventyrlig tidsmaskin i rask rekkefølge. Det samler og fortetter spenningen og er dessuten dimensjonert slik at de unge skuespillerne kommer til sin rett.

Sjarm og talent

I denne skakke og ikke så lite absurde verdenen har regissør Bjørn Ravn Carlsen samlet sine tropper fra barne- og ungdomsteatret, som igjen viser hvor mye talent det bor i dem. De sjarmerer oss i senk der de vrimler ut og inn av sine fantasifulle kostymer, synger så det ljomer og opptrer på alle måter som om de har stått på scenen hele sine korte liv.

Fremst blant dem er Nina og Anton, på premieren spilt av Dina Hummervoll og Vetle Bu Solgård. De har store og bærende roller i fortellingen, og mestrer dem fint. Tre voksne skuespillere er også med på laget, Marianne Holter, Jorill Kittang og Hadle Lavold Reisæther, og slik blir det en fin balanse i hovedrollene, der voksne er voksne og barn er barn, og også det gir en ekstra kvalitet til opplevelsen av stykket.

En ny klassiker

I blant kan det være vanskelig å oppfatte teksten i sangene, særlig i de partiene der mange synger samtidig, og mot slutten av forestillingen raser fortellingen vel fort av gårde, slik at trådene samles og de store oppgjørene blir over nesten før vi får sukk for oss.

Men dette er for småplukk å regne, for sammen skaper teamet bak og på scenen en forestilling som er både vakker og skummel og trist og morsom, slik en god teateropplevelse skal være. Det er en historie om å våge mer enn du egentlig tør, om å stå opp for de du er glad i, og om at samhold gir styrke mot onde krefter. Den blir fortalt uten pekefinger, men med varme og absurd fantasi, og i et moderne formspråk. Slik er ”Det tusende hjertet” blitt en fabulerende fabel for vår tid, som har alle muligheter til å bli en ny klassiker i barnetaterverdenen.