NRK Meny
Normal

Beskt, men ikke skakende om vårt forhold til krigen mot terror

«Shoot» på Rogaland Teater stiller påtrengende spørsmål om vårt forhold til krigen mot terror. Det er blitt en forestilling som røsker i fordommene våre, men bare sjelden river i sjelen, mener vår anmelder.

"Shoot" på Rogaland teater

Det går til tider hardt for seg når Rogaland Teater tar for seg vårt forhold til krigen mot terror. Men helt under huden på oss kommer stykket ikke.

Foto: Emile Ashley

Skjelden har en teaterpremiere vært mer uhyggelig aktuell. Det ligger en skjebnens ironi i at Rogaland Teater lørdag hadde norgespremiere på akkurat «Shoot», mens norske gisler fremdeles er savnet i Algerie.

Om «dem» og «oss»

"Shoot" på Rogaland teater

Vil du ofre ditt eget hode i kampen mot terror, spør soldaten.

Foto: Emile Ashley

For «Shoot - frihet og demokrati til helvete!» som den fulle norske tittelen lyder, handler nettopp om krigen mot terror. Om hvilke midler som kan og må tas i bruk i fredens og demokratiets navn, om skillet mellom «dem» og «oss», de «gode» og de «onde», og om hvor kort veien mellom de to kan være, om voldens tilsynelatende ubrytelige sirkel, og om den i det hele tatt noen gang kan brytes.

Dette er store og påtrengende eksistensielle spørsmål. Engelske Mark Ravenhill utforsker dem ikke gjennom én sammenhengende historie, men gjennom en rekke bilder og situasjoner som belyser temaet fra mange ulike sider.

Små biter av stor fortelling

Opprinnelig var det 17 slike små historier, skrevet for å oppføres en hver dag på en festival i Edinburgh i 2007. Regissør Hilde Brinchmann har satt sammen 12 av dem til oppsetningen på Rogaland Teater.

Til sammen er de blitt en noe springende forestilling, som likevel har en tråd vi kan følge med i. Det henger sånn sett i hop, men avsnittene er såpass kjappe, og spørsmålene som berøres så mange, at vi ikke rekker å trenge dypt inn i noen av dem.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

"Shoot" på Rogaland teater

Bor det en hevnens engel i oss alle? Det er ett av spørsmålene som blir stilt på Rogaland Teater.

Foto: Emile Ashley

River ikke i sjelen

«Shoot» viser oss et fragmentert bilde at vår vestlige samtid, passende nok i vår tid der medieinntrykk fra all verdens kroker og temaer flakser raskere og raskere forbi.

Men det gir oss ikke mulighet til å ta karakterenes mange ulike skjebner skikkelig inn over oss, og dermed blir «Shoot» heller ikke et stykke som virkelig river i sjelen, utenom i ganske korte øyeblikk

Besk satire

"Shoot" på Rogaland teater

Et sterkt møte mellom soldaten og kvinnen av folket han vil redde.

Foto: Emile Ashley

Derimot evner forestillingen å røske oss i fordommene. Ikke alle de 12 avsnittene er like interessante, men på sitt beste er her både besk satire og intense øyeblikk.

For eksempel en herlig satire over en støttedemonstrasjon for krigens ofre, med tilhørende solidaritetssang, som mer enn noe annet tjener til oppbyggelse og sjøltilfredshet hos demonstrantene, og en minst like avslørende seanse der kunstnerne kommer som misjonærer til de utbombede.

Sterke øyeblikk finnes også i forestillingen. Som en avhørsscene som på grotesk vis avspeiler de krigførende «redningsmennenes» manglende forståelse for dem de er kommet for å redde - av typen «vil de ikke elske oss, så skal de».

Gode skuespillere

Dessuten er det mye godt skuespill å glede seg over. Skuespillerne veksler mellom store og små roller i de ulike avsnittene, og gjør det med både innlevelse og humør.

Alt i alt blir ikke «Shoot» en forestilling som utfordrer oss så grunnleggende som de mange store og viktige spørsmålene den reiser, fortjener. Faren er at vi går ut av teateret og fremdeles ser oss som de «gode» og de andre som de «onde» i verdens konflikter. Men ganske godt underholdt, det er vi.