Fakta
LYD OG VIDEO
Hjelp | Mer lyd og video
ALT OM:
- LYD: Teaterkritikk av "Hjemkomsten" Av Marianne Terjesen (Real Audio 1.52) 16kbps
Oppsetningen på Rogaland Teater, som hadde premiere torsdag, byr både på fortettet stemning og gode skuespillerprestasjoner. Likevel vekker menneskene på Intimscenen mer undring enn medfølelse, mener vår anmelder, Marianne Terjesen:
Kjærlighetshat og skjebnefellesskap
Fedre og sønner som ødelegger hverandre i generasjoner står i sentrum i Harold Pinters "Hjemkomsten". Til å begynne med en far og hans to sønner, og farens ene bror. De oppfører seg som tigre i bur, og selv om døren til buret står åpent, kommer de alltid tilbake, som lenket sammen i et kjærlighetshat av et skjebnefellesskap.
Arvesynden
Det blir raskt klart at her ligger det gamle synder bak når de skjeller hverandre ut og fornedrer hverandre. Hva det er som ligger under, får vi derimot ikke vite. Ikke da, og heller ikke når den tredje sønnen kommer hjem, han som har kommet seg opp og fram i verden, og til og med har fått seg en vakker kone, men som det såvisst skal vise seg at han ikke har kunnet rømme fra fedrenearven.
Gode skuespillerprestasjoner
Det er altså en samling stakkarslige mennesker vi møter, enda så frekke de kan være i kjeften, og så onde de kan være mot hverandre. Alf Nordvang er den som viser det komplekse i dem tydeligst - hans infame grinebiter av en far har såre øyeblikk, og barnlig glede, ja til og med ett og annet ømt blikk i blant. Også de andre skuespillerne gir oss gode prestasjoner - for eksempel Jørgen Langhelle som sønnen med klare psykopatiske trekk, og Ingjerd Egeberg som den hjemkomne sønnens kone, med sine egne knuter på sinnet.
Intruktør Torfinn Nag har valgt en lavmælt tone til all fornedrelsen og elendigheten. Det er minst like virkningsfullt som høyrøstet skrik og skrål, og gir forestillingen en underliggende uhyggestemning og fortettede spenningsmettede øyeblikk mellom menneskene.
Ofre og gjerningsmenn
Men det trengs mer enn stemning. For meg blir for mye i denne oppsetningen uklart - jeg ser og hører menneskene svinge som strikkballer på følelsesregistret - fra den svarteste ondskap til munter passiar, fra triste livsløgner til forkvaklede drømmer - jeg forstår at de er ofre og gjerningsmenn på engang, resultater av år med uløste traumer i en innstengt familie. Jeg blir nysgjerrig på dem, men jeg kommer bare halvveis nær dem. Og snarere enn avsky blandet med medfølelse er undring den følelsen jeg sitter igjen med.