12. juni tok livet til familien Valsson fra Nittedal en brå vending.
Norsk-islandske Hagbardur Valsson og kona Gudrun Sigurdsdottir ventet sitt fjerde barn og hele familien gledet seg.
Søsknene Rakel Maria (13), Robert Holm (11) og Regina Ros (2) så fram til å være med mormor til Island for å besøke familie mens foreldrene forberedte seg på den lilles ankomst.
Men så, to måneder før termin, sluttet hjertet til Gudrun å slå.
Tok akutt keisersnutt på stua
– Hun fikk hjertestans rett og slett. Falt i gulvet og etter hvert sluttet hun å puste, sier Hagbardur.
Han ringte etter ambulanse med en gang, og straks kom et stort operasjonsteam på døra for å redde mor og barn.
– De måtte ta et akutt keisersnitt på stuegulvet hjemme og det er en meget sjelden ting å gjøre, ikke bare i Norge men på verdensbasis, forteller han.
Trodde barnet kom til å dø
De regnet egentlig ikke med at barnet ville overleve, de gjorde først og fremst kriseoperasjonen for å redde mor.
– Hun lille hadde ikke puls da hun kom ut, men de brukte to minutter på å starte hjertet. Da ble de litt overrasket over at hun pustet for egen maskin, og de skjønte at her var det et liv de kunne redde, forteller han.
– De fikk etter hvert startet hjertet til mor også og kjørte henne til Ullevål sykehus, men to operasjoner for å stoppe blødninger på natta hjalp ikke.
Hun fikk aldri opp pulsen og blodtrykket nok til å kunne overleve og legene klarte ikke å redde henne.
– Barna trenger meg
Men den lille babyen klarte på mirakuløst vis å overleve, og får snart bli med hjem til huset i Nittedal.
Der føles tomt uten mamma Gudrun.
– Det blir tøft selvfølgelig, det mangler jo en person. Det merker vi veldig godt. Men vi har ikke noe annet valg, vi må bare smile og le og fortsette, sier Hagbardur.
– Man har alltid sorgen inni seg, men man må bare takle det. Jeg kan ikke noe annet. Jeg vet ikke hvordan det er å bare legge seg ned og hyle og grine. De trenger meg de barna jeg har. Nå har jeg fire.
Besøker datteren hver dag
De to eldste snakker i periode mye om mamma.
– Nå har det vært mye folk rundt oss og mye styr, men når vi sitter i bilen alene eller før vi legger oss prater vi ofte sammen.
Han sier de har fått mye støtte fra folk rundt seg.
– Jeg prøver å holde dem opptatt og la dem gjøre det de vil. Livet må forløpe seg som normalt for oss nå. Det er veldig viktig. De er veldig sterke, jeg er veldig imponert over dem og stolt far.
Hagbardur og svigermor besøker Rosa hver dag. Hun ligger fortsatt i en liten kuvøse på barne- og ungdomsklinikken på Akershus universitetssykehus (Ahus). Hun er blitt ti uker gammel og sover søtt.
– Både Ullevål og her er de ansatte helt fantastiske. De er veldig proffe, flinke og omsorgsfulle. Jeg kan ikke få rost dem nok.
- Les også: Jeg lå og ropte om babyen levde
Vil hjelpe barna å huske mamma
På innsiden av kuvøsen til lille Rosa har Hagbardur har festet to bilder av Gudrun så Rosa kan titte opp på hennes smilende ansikt.
Han vil gjøre alt han kan for å gi de fire barna sine et lykkelig liv – uten mamma.
– Nå kommer ikke Rosa eller toåringen til å huske moren sin, og da er det viktig at vi har bilder og snakker om henne.
Han vil ikke la henne gå i glemmeboka.
– Det er veldig viktig at vi er ærlige om hva som har skjedd og hvorfor hun ikke lenger er med oss, sier han.
Men nå gleder han seg til å ta med seg den lille datteren hjem.
Ser positivt på framtida
– Jeg tror ikke toåringen skjønner helt hva som er på ferde, men det blir spennende å se hvordan hun reagerer. Det blir fint å ha alle under ett tak, sånn at man slipper å dele på tiden mellom hjemme og sykehuset.
Tilstanden til lille Rosa er stabil, men hun må også overvåkes nøye også når hun kommer hjem.
– Hun er syk, og har hjerneskader som har kommet på grunn av oksygenmangel. Hva det betyr for fremtiden er det litt for tidlig å si noe om nå. Vi tar bare en dag av gangen.
Den lille jenta vokser og tar til seg mat gjennom en sonde for hun har ikke klart å svelge selv enda. Det kommer hun til å lære, tror pappa Hagbardur.
– Men det kommer til å ta lang tid. Det er veldig små skritt fremover, men de går fremover og det gjør meg til en optimist.
Les også:
