Petter Tharaldsen er dømt til ni og et halvt års fengsel.
Bjørn Hoen er dømt til ni års fengsel.
Mens Stian Skold er dømt til fem og et halvt års fengsel.
De tre er dessuten dømt til å betale til sammen 1.570.000 kroner
til Oslo kommune.
- Må reageres strengt
Dommene for Munch-ranet 22. august 2004 ble avsagt i Borgarting
lagmannsrett mandag formiddag.
- Det må reageres strengt for en så graverende forbrytelse.
Bildene har en verdi på 750 millioner og er to av hjørnestenene i Munchs produksjon, leste lagmann Dag Stousland fra begrunnelsen.
Dommene er litt mildere enn aktoratets påstand. Statsadvokat
Elisabeth Ramstad mente Bjørn Hoen var organisator av det
væpnede ranet og ba retten fengsle ham i tolv år.
Tharaldsen skal ha vært sjåføren som ventet på utsiden, noe aktor mente han burde få ti års fengsel for.
Stian Skjold var, ifølge påtalemyndigheten, debutanten som skulle vise at han dugde til noe i det kriminelle miljøet. Han skal ha løpt inn i museet sammen med en nå avdød mann og revet de to bildene ned av veggen.
For det mente statsadvokaten at han burde straffes med
sju års fengsel.
Hvem var oppdragsgiveren?
Tre menn som var tiltalt, er frikjent for å ha vært med på
ranet.
Til tross for at de tre mennene mandag ble dømt for ranet av Munch-maleriene, vet ingen hvem som var den virkelige oppdragsgiveren bak ranet 22. august 2004.
Både politiet og politikere ser det problematiske i at det mest spektakulære kunstranet i norsk historie skal framstå som delvis uløst.
NOKAS-avlastning
Påtalemyndigheten mener at det væpnede ranet av Munch-museet skjedde for å redusere trykket i NOKAS-etterforskningen, noe en av de tiltalte bekreftet under rettssaken.
Likevel har ingen av NOKAS-ranerne blitt plassert på tiltalebenken. Flere har pekt på David Toska som oppdragsgiveren, men det er verken bekreftet eller avvist.
Dokumentene som inneholder opplysningene mange lurer på, er forseglet for offentlig innsyn av Høyesterett.
Påtalemyndigheten har bekreftet at flere personer, som ikke har vært tiltalt i saken, har hatt befatning med maleriene.
Hensynet til sikkerheten både for politifolk og deres kilder i det kriminelle miljøet, veide for tungt.
- Saker der påtalemyndigheten vet hvem som står bak og ikke tar ut tiltale mot dem, snakker vi om stilltiende aksept av særdeles grov kriminalitet, sier Frps justispolitiske talsmann, Jan Arild Ellingsen, til NTB.
Ellingsen forsøkte i vinter å få justisminister Knut Storberget (Ap) til å belyse en mulig avtale om beskyttelse eller fordeler gitt til kriminelle i forbindelse med tilbakeleveringen, men fikk ikke noe svar.
Mange nysgjerrige
Politiinspektør Iver Stensrud i Oslo politidistrikt sier til NTB at det ikke lenger foregår aktiv etterforskning av Munch-ranet. Ettersom bildene er levert tilbake og rettsprosessen nå er nesten ferdig, har ikke politiet noen etterforskning av mulige bakmenn.
- Politiet har gjort det som har vært forventet av oss. Men det er klart at alt som lukter hemmelighold er spennende. Det er mange, både journalister, advokater og andre som arbeider med å finne ut hvem som leverte tilbake bildene, sier Stensrud.
Som politimann er han likevel tilfreds med Høyesteretts kjennelse som i praksis gir politiet større spillerom til å kunne beskytte kilder og egne ansatte som har sensitiv og viktig informasjon.
Kjempedilemma
Arne Johannessen i Politiets Fellesforbund er tilfreds med at Munch-saken har stadfestet politiets mulighet til å beskytte sine kilder.
Han beskriver det som forferdelig at en daværende politispaner, nå TV 2-journalist, og hans mangeårige tyster i ransmiljøet ble offentliggjort i første runde av Munch-saken, men at dette var noe man har lært av.
- Det var delvis også på grunn av dette vi nå får en lovendring som vil beskytte politiet og dere kilder bedre enn før.Skal vi ha en sjanse til å oppklare den grove organiserte kriminaliteten, må vi ha et system for å verne kildene, sier Johannessen.
Ranet av Skrik er rangert som den 25 groveste forbrytelsen av det amerikanske magasinet Time.
At påtalemyndigheten unnlater å forsøke å få alle innblandede for retten betegner Johannessen som et kjempedilemma. Han mener likevel at hensynet til sikkerheten må veie tyngst.
