En ganske snill mann

Hans Petter Moland er en av våre aller dyktigste, for ikke å si modigste filmregissører. Han har laget alvorlige og granskende filmer som Aberdeen og The Beautiful Country, og han har gjort lettere ting som Gymnaslærer Pedersen.

Dessuten har han jobbet mye med reklame, noe som kommer til uttrykk i filmene hans, det er ofte utstuderte, forseggjorte scenebilder.

Nå har han laget en svart komedie som heter En ganske snill mann. Vi møter bl.a. Bjørn Floberg, Jorunn Kjellsby, Bjørn Sundquist, Jannike Kruse, Kjersti Holmen, Aksel Hennie og Jan Gunnar Røise. Pluss Stellan Skarsgård, som spiller hovedrollen.

Les også: Pris til norsk film i Berlin

Skurk som prøver å leve som gentleman

En ganske snill mann foregår i et forsoffent univers. Stellan Skarsgård spiller Ulrik, som slipper ut av fengsel etter tolv år. Han forsøker nølende å stable livet sitt på beina igjen.

Han treffer sine gamle kriminelle kolleger, som forventer at han skal hevne seg på personen som tystet på ham. Han leier et rom som er enda eklere enn fengselscella hans, hos en kjærlighetssyk husfrue.

Han får seg jobb på et verksted, og får et godt øye til kontordama. Han er taus og mutt og grå i fjeset, men har likevel en merkelig tiltrekning på det annet kjønn. Han oppsøker sønnen sin, som har blitt voksen, og som snart skal bli pappa.

Det er en klassisk historie om en forhenværende skurk som prøver å leve som en gentleman, men som har vanskelig for å si nei til folk.

Denne videoen er dessverre ikke tilgjengelig. Kontakt oss dersom du har spørsmål.

Varm og god

Det er ikke ofte man ser en norsk film som flyter så uanstrengt av gårde som dette. Dialogen er ikke hylende morsom, men den er stødig og fin.

Og filmen er full av snedige grep: Dette foregår på livets skyggeside, men det er ingen som drikker alkohol. Istedenfor er det veldig mye fokus på mat og sex. Jeg spår høy stemning i salen under de mest elleville scenene.

En ganske snill mann er en varm og god film, uten de store overraskelsene. For dette har vi sett før.

Da Kaurismäki-brødrene og Coen-brødrene lagde denne type svarte komedier på nittitallet, føltes det friskt og nytt. Dette er stilmessig svært likt, med møkkete klær, triste kafeer, fett hår, og ingen i mils omkrets som har gått på universitetet.

Det er ikke særlig originalt eller oppfinnsomt, men det er gjort med stø hånd og med hjertet på rette plassen. En ganske fin film.