Fra krigssoldat til Norges største rølpeartist

Sommeren er høysesong for de norske artistene. Det Fredrikstad-baserte bandet «Staysman og Lazz» har lagt bak seg over 100 konserter på tre måneder. Men dét er langtfra det eneste Stian «Staysman» Thorbjørnsen driver med for tiden. Hverdagen er mildt sagt hektisk.

Selvbiografien «How to become a (norsk) superkjendis» ble lansert i hjembyen tirsdag, og før jul skal han ha godt over 50 boksigneringer landet rundt. I tillegg er han på flyttefot.

– Det var ikke bra timet, men sånn er det. Vi har sett etter et hus så lenge at vi bare måtte få det gjort, ler han.

Thorbjørnsen tar imot NRK i den gamle leiligheten et lite steinkast unna Fredrikstad sentrum. Nå er det enebolig på Lisleby som gjelder.

– Jeg kan egentlig bare konsentrere meg om å jobbe. Kona mi er suveren og syns det er morsomt å flytte. Hun fikser det meste.

Det har tatt tid å komme dit han er i dag. Det var ikke alltid gitt at det var artist han skulle bli. Thorbjørnsen var i flere år yrkessoldat. Han var ikke engang ferdig med tenårene før han dro til krigsområder første gang.

Kontrasten mellom å reise rundt i verden som fredsbevarende FN-soldat og å være med i skandaleprogrammet «Paradise Hotel» i Mexico er stor. Begge deler var en del av veien til å bli Norges største rølpeartist.

• Hør også: Stian gjestet P3morgen
• Hør også: Lørdagsrådet med Staysman

Grenader Thorbjørnsen

– Det var en veldig stor del av voksenlivet mitt, forteller Thorbjørnsen.

Fra han var 18 år og frem til han fylte 24 tjenestegjorde han i grønt. Det var ikke gitt at han i det hele tatt skulle klare å komme inn i Forsvaret.

– Jeg var så glad den dagen jeg kom inn i militæret.

Thorbjørnsen hadde hatt deltidsjobb i snekkerfirmaet til faren. De eldre kollegene hadde så liten tro på ham at alle veddet 500 kroner hver på at han ikke kom til å klare seg én uke. Han klarte to armhevninger da han skulle inn.

Vel inne i militæret fikk Thorbjørnsen spørsmålet om han hadde tenkt på internasjonale operasjoner.

– Jeg hadde jo ikke det. Jeg visste ikke at Norge hadde styrker i utlandet engang. Jeg bare sa ja. Det er den spontaniteten som har fulgt meg hele livet, ler Thorbjørnsen.

Med et «ja takk» til internasjonale operasjoner, havnet han sammen med 125 andre håpefulle. Bare 30 skulle få lov til å dra ut.

– Jeg var heldig og havnet i troppen til troppssjefen som skulle velge ut hvem som fikk dra. Hadde jeg ikke gjort det, hadde jeg aldri fått klarsignal. Det var tilfeldig at jeg havnet der.

Han var atypisk militær. Gikk i annerledes klær og hadde en annen stil. Men troppssjefen kjente ham og visste hvordan han var.

For Thorbjørnsen var det eventyrlysten som var drivkraften.

– Jeg var 19 år og visste ikke hva jeg gikk til. Det ble 13 måneder i Kosovo.

Kjepphøye FN-soldater

– Kosovo var faktisk ganske rolig. Det sterkeste jeg sitter igjen med er hatet mellom serberne og albanerne. Det var så gigantisk stort at det var helt ukontrollerbart.

Det er langt fra den trygge sofaen i leiligheten i Fredrikstad til slagmarken i Kosovo. Timer med skriving til boken på hytta har brakt frem de gamle minnene. Thorbjørnsen forteller detaljert om hendelser som fant sted for over ti år siden.

– Det var bisart. I Norge er ikke engang politiet bevæpnet, mens der nede var vi 19 år. Vi hadde fått litt trening på en skytebane, og så blir man sluppet løs i Kosovo med nok ammunisjon til å utslette en hel landsby. Vi er privilegerte i Norge som ikke har behov for politi med pistol engang, sier han.

I Kosovo var FN-soldatene øverst på rangstigen. Gutta ble kjepphøye. De fikk en slags falsk selvtillit, for ingen hadde mer makt enn FN-politiet der nede, mener Thorbjørnsen. Og det kunne by på problemer da de skulle hjem til Norge på perm.

– Vi var kjepphøye da vi kom hjem også. Man gikk ut på byen i Fredrikstad med lomma full av penger. Da var det skummelt. Det var lett å få juling, og mange fikk det. Det var den falske selvtilliten, I Norge hadde vi ikke våpen, og møtte vi en slåsskjempe, så fikk vi juling, ler Thorbjørnsen.

11. september 2001 rammet terroren New York. Thorbjørnsen sto på en fjelltopp på grensen til Makedonia. Han skulle sørge for at albanske geriljastyrker ikke krysset grensen over til Kosovo.

– Det kom en fyr kjørende med en lapp hvor det sto om terrorangrepet. Vi måtte ta på oss hjelm og skuddsikre vester fordi noen fly hadde kjørt inn i noen skyskrapere. Vi var helt avskjerma fra omverden og trodde ikke på han. Verden kunne ikke være så fucka.

Hendelsene i New York skulle få direkte innvirkning på Fredrikstad-guttens videre militære karriere.

Festkultur i Forsvaret

Etter endt oppdrag i Kosovo bestemmer han seg for å bli skytter på stridsvogn. Turen går til Rena leir i Hedmark.

– Jeg skulle egentlig være lader, for jeg ville ha minst mulig ansvar.

Men ting ville ha det til at Thorbjørnsen ble hedret for sin innsats i Kosovo. På utdelingen var sjefen for Forsvarets innsatsstyrke. Det blir det enkleste jobbintervjuet han har vært gjennom.

På Rena bodde alle gutta som hadde vært i utenlandstjeneste. De hadde mye penger, og det var en periode med mye festing.

– Det var da jeg fikk talentet med at jeg klarer å feste og komme meg på jobb dagen etter uansett. Det er nesten en negativ greie: Der de andre må stoppe, kan jeg bare fortsette å feste. Mamma begynte å bli bekymret mot slutten, og det bikket nesten over til å bli et problem, innrømmer Thorbjørnsen ærlig.

Han var en av nattens helter som klarte seg dagen derpå. Han bestemte seg for å ta ett års pause fra Forsvaret. Så kom telefonen med spørsmålet: «Vil du være med til Afghanistan?».

Rehab i Afghanistan

– Jeg trengte turen til Afghanistan.

Det passet egentlig ikke så bra, Thorbjørnsen hadde nettopp fått seg dame, men eventyrlysten ble for sterk.

– Eventyrlysten og det å kunne være en del av verdenshistorien på et vis dro meg ned.

De norske styrkene var i Afghanistan som en direkte konsekvens av angrepene 11. september. Denne gangen visste han mer om hva han gikk til enn da han dro til Kosovo.

– Samtidig som vi visste, var det annerledes. Trusselbildet var noe helt annet enn i Kosovo. I Afghanistan ønsket de å drepe oss, ikke hverandre. Det var mer psykisk «huekjør», selv om vi prøvde å ikke tenke på det.

Der nede var selvmordsbombere og veibomber skjulte trusler. Ting Thorbjørnsen syntes det var vanskelig å forholde seg til.

– Går man og tenker på det, så blir man gæren, sier han.

De norske soldatene er langt fra alene på afghansk jord. Rundt seg hører de om en franskmann som har blitt drept. Amerikanerne er hele tiden et mål. Den første engelskmannen blir drept.

– Likevel tenker vi at siden vi ikke er så mange nordmenn, så skjer det ikke noe med oss.

Men det skjedde, og det kom som et knyttneveslag i ansiktet. Den norske troppen fikk beskjed om at to av deres egne var hardt skadet.

– Den natten der sitter stuck.

Tapet av en medsoldat

Latteren sitter løst hos Stian Thorbjørnsen. Men når samtalen har kommet inn på tiden i Afghanistan, blir stemningen mer alvorlig. Gutta fra Telemarkbataljonen i Afghanistan var ikke så mange, og de bodde oppå hverandre.

– Først ble vi forbanna. De sa at to var hardt skadde, men en av dem døde momentant. De sa det kanskje for å holde moralen oppe hos oss andre.

Soldaten mistet livet da hans patrulje ble beskutt av raketter i Kabul mai 2004. Både Thorbjørnsen og den drepte var en del av Telemark Task Force II. De var en avdeling på kompanistørrelse fra den norske Telemark-bataljonen som opererte i Afghanistan. Dette var første gang en norsk soldat ble drept etter at Norge sendte soldater til landet i 2002.

– Det var aggresjonen som skremte meg mest. Hadde man fått tak i de som gjorde det, så hadde man ikke nølt med å ta dem, sier Thorbjørnsen 14 år senere.

Kameraten har fått et eget kapittel i selvbiografien. Artisten syns det var ubehagelig å skrive om det. Redd for at noen skal tro han bruker det til egen vinning.

– Jeg vurderte å kutte det helt fra boken, men forlaget sa jeg måtte ha med det som kanskje er den største enkelthendelsen i mitt liv. Jeg startet klokka to på natta. Jeg var innom alle mulige følelser før neste gang jeg så på klokka og den var blitt halv ni. Da var jeg ferdig.

Han følte på ønsket om hevn den dagen i Afghanistan, men da dag ble til natt, kom sorgen. Dagen etter kom telefonene hjemmefra.

– Fatter'n prøvde å finne på unnskyldninger for å få meg hjem. Men det var bare å komme seg ut igjen. Vi var på patrulje dagen etter, hele gjengen. Komme seg opp på hesten igjen og så videre. Det var sikkert lurt.

«Paradise hotel» ble redningen

Etter Afghanistan og tiden i Forsvaret flytter Thorbjørnsen til Halden. Han får stønad fra Nav og er aktiv i innebandymiljøet i festningsbyen. I 2008 blir han far for første gang og flytter hjem til Fredrikstad.

Samtidig prøver han og barndomsvennen Lasse Jensen å slå gjennom som artister. «Staysman og Lazz» er nær gjennombruddet flere ganger, men det blir bare nesten.

– I 2010–2011 møtte jeg veggen. Jeg var ordentlig langt nede i kjelleren. Jeg hadde sluttet i jobben og hadde bare nok penger til barnebidrag og husleie.

De spilte en konsert hvor betalingen var to kasser med pils og en flaske sprit. Han var fornøyd med å leve av musikken, men pengene rakk ikke langt. Det begynte å bygge seg opp inkassogjeld.

– Det kom en melding fra castingfolka til «Paradise Hotel». Da hadde jeg takket nei én gang og også takket nei til andre TV-programmer. Jeg dro ned som den første tjukke fyren på «Paradise». Det gikk veien, og jeg skjønte at dette kanskje var det som skulle til for at det skulle løsne.

Samme høst slapp bandet singelen «Frøken Möet». Plutselig hadde sangen over en million streams.

– Det var et øyeblikk som ga frysninger. Etter å ha jobbet hardt i fem år hadde det plutselig løsnet. Det var det jeg hadde drømt om etter min første opptreden på Gressvik torg som syvåring.

Sammenligner Forsvaret med realityprogrammer

Veien videre gikk fort. Thorbjørnsen lyktes i både «Paradise Hotel» og «Robinson-ekspedisjonen». Han trekker linjer tilbake til Forsvaret som en del av bakgrunnen for suksessen i realityprogrammene.

– Det er en litt teit sammenligning og litt flåsete sagt, men jeg bodde på seksmannsrom i 21 måneder under førstegangstjenesten og i Kosovo. I Afghanistan bodde jeg på feltseng og måtte forholde meg til andre mennesker på lukkede områder. På mange måter ganske likt både «Paradise Hotel» og «Robinson».

Under innspillingene til programmene gikk det sosiale lett for Thorbjørnsen. Han følte at alle undervurderte ham.

– Jeg har vært gjennom helvetesuker og vet at for eksempel sultfølelsen gir seg.

TV-programmene ble veien hjem til folks musikkspillere. På sosiale medier holder han kontakt med fans.

– Jeg satt 16 timer om dagen og kommuniserte med folk på sosiale medier. Jeg overdrev kanskje jobbingen, men grunnmuren til det vi er i dag ble lagt der. Vi har etablert et konsept.

I 2015 deltok de i Melodi Grand Prix med låten «En godt stekt pizza». Den ble dømt nord og ned før konkurransen, men havnet på en tredjeplass i den norske finalen.

– Mamma har alltid sagt at hvis jeg bestemmer meg for noe, så får jeg det til.

Han fikk det til i militæret: Som en del av Telemarkbataljonen var han på to turer til krigsområder i utlandet. Han fikk det til realityprogrammer: Han stakk av med halve pengepremien i «Paradise Hotel», og i «Skal vi danse?» sikret han seg en andreplass. Det tok tid, men musikkarrieren har for fullt skutt fart. I år var han programleder på VG-lista-showet med Christine Dancke.

Hjemme i Fredrikstad ligger kona og sover, og sønnen Lennox er i barnehagen. I sofaen ligger to kattunger. De ser for små ut til å ikke ha en kattemor ved siden av seg.

– Kona har meldt oss opp som beredskapshjem. Disse to ble funnet i en plastpose, kastet i Rakkestad. De bor her til noen vil ha dem. Jeg har jo blitt litt glad i dem.

Soldat. Entertainer. Artist. Forfatter. Dyrevenn?

– Nei! Kona er det, og jeg blir det. Jeg ville ikke ha katt, men jeg blir lei meg når de drar, ler han.