Åtte år som fosterforeldre ble avsluttet med fire linjers brev 

Desember 2014: Det er to dager til julaften. Kvinnen vi har gitt navnet Hanne er for lengst ferdig med å pynte stua. Norge tar straks juleferie, men her i huset skal det ikke bli julefred.

For noen timer siden ringte nemlig barnevernet. De ba henne og ektemannen om å være hjemme klokka elleve. Uten å si hvorfor.

De to fosterbarna er på skolen, og parets biologiske barn er i barnehagen. Ektemannen, vi kaller ham Morten, stresser hjem fra jobb og rekker så vidt møtet.

To personer fra barnevernet ringer på. Allerede før de kommer inn døra, leverer de et brev. Det inneholder bare fire linjer, men én setning peker seg ut:

«Barnevernet ser seg nødt til å si opp deres oppdrag som fosterforeldre.»

«Hva har vi gjort galt?»

Fosterforeldre er ikke mamma og pappa helt på ordentlig, slik man blir hvis man adopterer. Men de får betalt for å åpne hjemmet sitt for barn som ikke kan bo hjemme. Det er barnevernet som har ansvaret og som til syvende og sist bestemmer.

Noen barn bor hos fosterforeldre en kort periode. Andre bor der til de blir voksne og klarer seg selv.

I åtte og et halvt år har de to fosterbarna bodd i huset Morten og Hanne bygget på boligfeltet i Østfold. Så lenge at de for lengst har begynt å kalle dem mamma og pappa.

De var der da barna mistet sin første tann. Fulgte dem til første skoledag. Trøstet da de falt og slo seg. Jublet da de scoret sitt første fotballmål.

På stueveggen henger bilder der alle fem er samlet. Som en helt vanlig familie.

Men nå er to av barna borte.

I stua går Morten og Hanne hvileløst rundt. De vet det ikke er barna deres. Men kan de bli tatt fra dem på denne måten? Hva har de gjort galt?

Det er to dager til jul, og de aner ikke hvor barna skal feire. De vet bare at det ikke blir her.

Da alt fungerte

Tre år har gått. Morten og Hanne har ingen kontakt med barna i dag. I hundrevis av timer har de tenkt og spekulert for å forstå hva som skjedde. De har fått noen forklaringer, men får dem ikke til å henge sammen.

Det var nemlig en tid da det meste fungerte hjemme hos dem. Alt tydet på at søskenparet som hadde blitt en del av familien skulle bo der til de ble voksne.

Samarbeidet med barnevernet gikk knirkefritt. Fosterforeldrene fikk skryt og ble brukt i et PR-fremstøt i lokalavisa for å skaffe flere fosterforeldre.

I intervjuet sa Morten blant annet at han trodde mange foreldre misunte dem et stort apparat som kunne hjelpe dem ved behov.

I ettertid fremstår dette svært spesielt. De skal nemlig komme til å føle at de ropte om hjelp, men ikke fikk svar. Og at ropene om hjelp deretter ble brukt mot dem.

Da alarmklokkene ringte

I månedene før barna ble flyttet merket barnevernet at det hadde oppstått problemer i fosterhjemmet. Småting ble til store krangler mellom foreldre og barn. Fosterforeldrene var slitne og ba om hjelp flere ganger.

Dessuten fikk barnevernet varsel om at et av barna ble slått hjemme.

Det fikk alarmklokkene til å ringe.

På dette punktet i historien spriker forklaringene til barnevernet og til fosterforeldrene.

For det første: Hva lå i varslet om at barna ble slått?

Fosterforeldrene mener det var ett tilfelle av «dask over hånda» i en opphetet situasjon. Det er de fryktelig lei seg for.

Barnevernet ser det mer alvorlig og bruker ordet «oppdragervold».

For det andre: Undersøkte barnevernet varslet godt nok?

Nei, mener fosterforeldrene. De begrunner dette med at verken de eller den som leverte varslet fikk forklart seg før barna ble flyttet. Siden de ikke ble konfrontert med varslet, mener de alle nyansene forsvant.

– Hvis barnevernet får en slik melding om vårt biologiske barn, kommer de ikke og tar barnet med en gang. Da må man snakke med folk og undersøke bekymringsmeldingen litt bedre, sier Hanne.

Barnevernet mener de på et besøk hos fosterfamilien spurte om fosterforeldrene slo barna, men at svaret de fikk var nei. Etter møtet satte barnevernet seg ned og gikk gjennom alle dokumentene de hadde samlet om denne familien.

Tre uker senere besluttet de å flytte barna på kort varsel.

– Svært alvorlig

Det er barnevernet i Skiptvet som har ansvaret for saken, selv om fosterfamilien har bodd et annet sted. NRK har møtt barnevernsleder Bjørn Hermansen og oppvekstsjef Johan Søfteland og stilt mange spørsmål.

Blant annet hvorfor barna måtte flytte, hvorfor flyttingen måtte skje på kort varsel like før julaften, og også hvilke planer de hadde for barna etter at de flyttet fra Morten og Hanne.

Mye kan de ikke svare på av hensyn til taushetsplikten. Men i en e-post skriver de dette om hvordan de vurderte situasjonen:

«Barnevernstjenesten stiller strenge krav til den omsorgen fosterhjem gir barn som er under barnevernets omsorg. Det at fosterforeldre tyr til oppdragervold overfor fosterbarn er svært alvorlig for fosterbarns livskvalitet og utvikling. Store, vedvarende konflikter mellom fosterforeldre og fosterbarn er også alvorlig.»

Morten og Hanne mener derimot oppfølgingen de fikk før barna flyttet var for dårlig. De ble sendt på et kurs og hadde en periode også tilbud om psykologhjelp for å følge opp et av fosterbarna. Det mener de ikke var nok.

– Vi tenkte kanskje det kunne kommet en rådgiver hit som kunne se familien utenfra og bidra til å få familien på rett spor. Det fikk vi aldri gjennomslag for, sier Hanne.

I stedet opplever familien at disse henvendelsene ble oppfattet som et signal om at fosterhjemmet fungerte dårlig.

– Da barnevernet kom og hentet barna, skjønte vi ingen ting. Vi følte vi hadde gjort det vi kunne, men fikk ikke den hjelpen vi trengte, sier hun.

20 skoleklasser i kø

Det er ingen trøst for Hanne og Morten, men mye tyder på at de langt fra er alene om å ha erfart at dialogen med barnevernet bryter sammen når det oppstår problemer.

Bufetat har undersøkt forholdene i 282 hjem hvor fosterhjemsjobben ble avbrutt tidligere enn planlagt. Det skjedde enten fordi barnevernet sa opp kontrakten eller fordi fosterforeldrene ga opp.

«Det mest oppsiktsvekkende resultatet fra undersøkelsen er den sterke mistilliten som en del fosterforeldre har til ansatte i barnevernet», heter det i rapporten.

Ingen vet nøyaktig hvor mange barn som blir flyttet etter at de først er havnet i et fosterhjem. Anslagene varierer mellom 20 og 50 prosent av tilfellene, viser en gjennomgang fra NOVA i 2013.

Generalsekretær Tove M. S. Wahlstrøm i Norsk Fosterhjemsforening har møtt mange som føler seg fullstendig rettsløse når dialogen med barnevernet skjærer seg. Hun mener det er for stor variasjon fra kommune til kommune hvor mye hjelp foreldre som sliter får av barnevernet.

– Det er et lotterispill å bli fosterforeldre, sier hun.

Samtidig er det for få fosterhjem i Norge. 357 barn og unge ventet på plass ifølge den siste målingen fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir).

Det er 20 skoleklasser.

Staten kjører kampanje etter kampanje for å skaffe nok familier som vil åpne dørene. En rørende video om skolegutten med en tom matboks er sett en million ganger på Youtube.

Ber om bedre rettigheter

I det siste har politikerne kommet på banen. Stortinget hadde en fosterhjemsmelding på bordet i 2016, og samtidig satte de i gang en utredning av fosterhjemsordningen. Målet er at det skal løse rekrutteringsproblemet og gi bedre rettigheter.

Rapporten kommer mot slutten av året.

Samtidig pågår det masse arbeid med å endre barnevernslovgivningen. Også dette berører fosterhjemmene.

Wahlstrøm håper politikerne vil gå langt i å gi fosterforeldre bedre rettigheter.

– Fosterhjemmene er bærebjelken i barnevernets arbeid. Skal barnet sikres trygghet, omsorg og stabilitet, må barnet og fosterhjemmet sikres grunnleggende rettigheter og rettssikkerhet, sier hun.

Kaller fosterhjem «en merkelig konstruksjon»

– Egentlig er det fantastisk at ikke flere fosterhjem bryter sammen, sier Vigdis Bunkholdt.

Psykologen har jobbet i årevis med å kurse og veilede både fosterforeldre og barnevernsansatte. Hun kaller fosterhjem «en merkelig konstruksjon».

Ikke fordi hun ikke tror på konseptet. Lenge ble mange barn plassert i barnehjem i stedet. Det var langt fra noe ideelt system. Etter at barnevernsloven kom i 1953, velges fosterhjem oftere og oftere. Omkring 90 prosent av barna som barnevernet overtar omsorgen for, havner i fosterhjem.

Bunkholdt har møtt hundrevis av fosterforeldre og sett at de aller fleste hjemmene fungerer godt.

Men hun har også sett at mange fosterhjemsbarn har med seg så mye bagasje at de ikke bare trenger et hjem, men også behandling. Det er da det blir komplisert.

– Det er ikke greit for fosterforeldre å være både mamma og pappa og behandler. De siste årene har man profesjonalisert fosterhjemmene ved at de blir tilført mer kunnskap, sier hun.

Vil ikke innrømme at de har gitt opp

I en sak med flere likhetstrekk, har Skiptvet kommune fått kritikk av Fylkesmannen for måten de har løst flytting av barn på. Det har de tatt lærdom av, sier barnevernsleder Bjørn Hermansen.

– På bakgrunn av tilsynet ser vi at vi skulle vært flinkere. Det gjelder blant annet å forberede de involverte partene, sier han.

Det hjelper ikke barnet i Østfold som fortsatt våkner om natta og lurer på hvor det har blitt av fostersøsknene.

Hanne og Morten har brukt hundrevis av timer på å gå gjennom det som skjedde.

– Hvorfor legger dere ikke dette bak dere?

– Hvis vi treffer barna som voksne, skal vi vise at vi har snudd alle steinene for at de skulle få de rettighetene de fortjener. Egentlig ville vi spolt tilbake til 2014 og fortsatt der. Vi har kanskje innsett at det ikke går, men vil ikke innrømme det, sier Morten.

Stemmen brister. Tre år etter at barna forsvant er det fortsatt sårt.

– Det absolutt verste med hele denne historien er at vi ikke har kontakt med barna lenger. Vi vet jo ingenting om hvordan de har det i dag.