I 1998 var det trøblete tider hos våre naboer på Island.

Ungdommene hadde lite å finne på. Nesten halvparten av 15-åringene hadde vært fulle den siste måneden.

– Når skolen sluttet dro alle ned til byen for å drikke og røyke, sier Jóhanna Garðarsdóttir i sports- og fritidsavdelingen i Reykjavík kommune.

Islendingene svarte med å innføre portforbud for barn og unge om kvelden. Samtidig samlet kloke hoder seg for å finne ut hvordan de skulle snu trenden.

Løsningen ble et realt langskudd:

Hva om staten betalte for at barna trente fotball, lærte karate eller danset jazzballett?

De kalte det Frístundakortið – et slags gavekort med noen tusen kroner på som alle barn fikk.

Bruken av alkohol falt som en stein etter dette. I dag er 8 av 10 barn og ungdommer i Reykjavík med i en organisert fritidsaktivitet.

De siste årene har Norge forsøkt å kopiere den islandske suksessen.

Det har ikke gått helt etter planen.

Store, gule drømmer

I januar 2019 holdt daværende KrF-leder Kjell Ingolf Ropstad opp et gult, firkantet kort med et rødt hjerte på. «Fritidskort», sto det med blokkbokstaver.

Ropstad var stolt. Dette prøveprosjektet var en av seirene partiet fikk for å gå inn i regjering med Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet.

Ideen var enkel:

Alle barn mellom 6 og 18 år skulle få 2000 kroner i året. Pengene kunne de kun bruke til å betale for fritidsaktiviteter.

Men der Island ville holde ungdommene unna flaska, hadde Ropstad enda større drømmer.

Forskning viser at de sjelden sender barna sine til hockeybanen eller på speidermøter. Det skulle derfor «arbeides særskilt» med å få dem til å bruke Fritidskortet.

Men hvorfor ga Ropstad penger til alle? Kunne ikke bare de som tjente dårligst fått?

Grunnen var at det ble mindre byråkrati og at det ikke skulle oppleves som stigmatiserende for barn fra familier med dårlig råd. KrF kalte det «et genialt tiltak mot sosiale forskjeller».

For de som tjener minst setter vel størst pris på et kort med gratis penger?

Nja, så lett er det ikke

Så langt har Fritidskortet kostet nesten 150 millioner kroner fordelt på 24 kommuner fra Vadsø i nord til Sokndal i sør. Til sommeren er det satt av 100 millioner til.

Men hverken Ropstad eller noen andre vet om ordningen har nådd målet sitt om å få flere fattige barn til å sparke ball eller stå på teaterscenen.

Nå har NRK forsøkt å finne ut hvor mye av pengene som faktisk har gått til de som tjener minst.

Derfor har vi bedt de tolv første kommunene som fikk Fritidskortet om en liste over alle voksne som har søkt om penger på vegne av barnet sitt. Seks kommuner har gitt oss det vi spurte etter.

Disse søkerlistene har vi koblet med skattelistene for å finne ut hvor mye søkerne tjener. Resultatet er likt i alle kommunene:

Av de som har brukt Fritidskortet, tjener et stort flertall mer enn midt-på-treet-lønna i kommunen der de bor.

I snitt tjener de 50.000-100.000 mer i året enn andre i samme aldersgruppe i kommunen.

Det betyr at for hver krone som går til de med aller lavest inntekt, går det fire kroner til den halvdelen som tjener best.

Av de 4143 søkerne vi har undersøkt, tjente 114 personer mer enn én million kroner.

Kommunene vi har undersøkt har innordnet seg forskjellig. Noen har ekstraordninger til de som tjener minst, som kan ha påvirket bruken av Fritidskortet.

Likevel peker alt mot at de som tjener best, får mest penger. Hvorfor er det sånn?

Vi drar til en av byene i Norge med flest fattige familier for å finne svaret.

Sportsmannen og firebarnsmora

Over 3000 barn i Drammen lever i familier med svært lite penger. I fjor høst innførte kommunen Fritidskortet.

Sondre Bulie gledet seg over det. Den sportslige lederen i idrettslaget Skiold har sett at det er en del som har slitt med å betale medlemsavgiften. Derfor lot de i fjor være å kreve inn 100.000 kroner for å hjelpe familier med dårlig råd.

Bulie håpet at Fritidskortet skulle gjøre det lettere for medlemmene å betale. Men han er skuffet.

– Det er en runddans man må igjennom, som ikke alle får til på grunn av språk eller andre barrierer. Kanskje har du ikke en smarttelefon eller bank-id, og uten det får du ikke laget profil for å søke om penger. Så intensjonen er god, men mye av logistikken er litt keitete og firkanta, sier han.

En rundspørring NRK har gjort blant hjelpeorganisasjoner i Drammen viser det samme. Inntrykket er at det er ressurssterke folk som bruker Fritidskortet.

De opplever at menneskene Fritidskortet var ment å treffe ikke har hørt om ordningen. Eller de har ikke kunnskaper eller overskudd til å sette seg inn i hvordan de skal få penger.

– Jeg opplever at det er for vanskelig for de som faktisk har det største behovet for tilbudet, sier Anine Berg i Kirkens Bymisjon.

En av dem er en firebarnsmor vi møter i køen på Frelsesarmeens matutdeling.

Alt hun tjener på deltidsjobben går med til husleie og faste utgifter. Men hun har ikke klart å bruke Fritidskortet selv for å betale for barnas aktiviteter. Det måtte Frelsesarmeen hjelpe henne med.

– Det er vanskelig å forstå systemet, sier kvinnen.

Fra trøbbel til suksess

Da Island innførte Frístundakortið på begynnelsen av 2000-tallet, opplevde de det samme som Norge nå opplever:

Det var få av de som tjente dårligst som benyttet seg av ordningen.

Det gjaldt særlig i bydelene i Reykjavík der det var flest innvandrere.

Flere hadde ikke hørt om ordningen. Noen trengte hjelp til det tekniske. Men kommunen oppdaget også at det var en utbredt misforståelse blant de som var nye i landet om at det ville være skadelig for oppholdstillatelsen hvis de tok imot pengene.

Løsningen ble å følge opp enkelte bydeler tett og bruke sosialkontorene for alt de var verdt.

– Vi lærte opp de ansatte til å fortelle om Fritidskortet og hjelpe til med å bruke det, sier Jóhanna Garðarsdóttir i Reykjavík kommune.

I dag får hvert barn 50.000 islandske kroner i året, som tilsvarer rundt 3.500 norske kroner. 8 av 10 barn bruker Frístundakortið til å betale for aktivitetene sine.

Garðarsdóttir mener Norge også kunne kommet dit hvis vi hadde fortsatt med Fritidskortet.

– Det tar tid å innarbeide en ny løsning. Den gruppen vi aller helst ville nå var ikke blant de første til å ta i bruk dette. Men det var deres unger som trengte det mest, sier hun.

Klippet kortet i to

Tre år har gått siden Kjell Ingolf Ropstad holdt opp det gule kortet på en pressekonferanse. Siden den gang har partiet hans tapt et valg og Ropstad har trukket seg som minister og KrF-leder.

Da den nye Støre-regjeringen kom til makta, klippet de Fritidskortet i to – før prøveprosjektet hadde blitt sluttevaluert.

Ropstad mener de har hatt altfor liten tid til å nå ut med Fritidskortet.

– Jeg er ikke overrasket over funnene. De jeg har vært i kontakt med har sagt at det har vært vanskelig å nå ut på grunn av liten tid og pandemi. Og vi vet at foreldre som tjener godt oftere har unger som allerede deltar i aktiviteter, sier han.

KrFs drøm var å gi Fritidskortet til alle barn i Norge fra sommeren 2022. Det ville kostet over 1,5 milliarder kroner hvert år.

– Er det verdt det når fire Fritidskort-kroner går til de som tjener over snittet for hver krone som går til de med lavinntekt?

– Det er sett ut fra en kort periode hvor det også har vært korona. Jeg tror vi ville nådd mange flere lavinntektsfamilier hvis Fritidskortet hadde blitt rullet ut til hele landet, sier Ropstad.

Når Ropstad blir spurt om hva han synes om at mange med millioninntekt har fått penger, peker han på at staten bruker 15 milliarder kroner på å gi barnetrygd til alle – uansett hva man tjener.

– Det hadde vi ikke trengt hvis det hadde vært mulig å nå lavinntektsfamilier på en målrettet måte, sier han.

Går via kommuner og idrettslag

Til sommeren er siste sjanse for å bruke Fritidskortet i de 24 kommunene som har vært med i prøveordningen. Det er satt av 100 millioner kroner til det.

Nåværende barne- og familieminister Kjersti Toppe (Sp) sier at NRKs funn viser at det var riktig å ikke gi Fritidskortet til alle barn i Norge.

– Dersom dette blir resultatet av den nasjonale evalueringa av prøveprosjektet, stiller jeg spørsmål ved om den forrige regjeringa visste hva de gjorde da de foreslo en milliardsatsing med nasjonal utrulling av ordninga, sier hun.

Der Fritidskortet ga penger direkte til alle barn, velger den nåværende regjeringen å heller gå via kommuner og frivillige organisasjoner.

Den har gitt mer penger til en tilskuddsordning der kommunene kan søke om penger til aktiviteter for barn og unge. Og den har gitt full momskompensasjon til frivillige organisasjoner slik at de kan holde avgiftene nede.

Toppe sier hun er glad for at Fritidskortet har virket for familier med bedre råd.

– Men det er selvsagt et stort paradoks om ordninga faktisk ikke når ut til barna som trenger dette aller mest. I verste fall kan en slik satsing av store penger på dette tiltaket føre til større forskjeller i aktivitet hos barn, og til mindre og ikke mer inkludering, sier hun.

Til orientering: To av journalistene bor i en kommune som har hatt Fritidskortet som prøveordning, og har benyttet seg av ordningen.

Hei!

Tenkte du på noe da du leste denne artikkelen? Eller har du et tips? Send oss gjerne en e-post!

Eller les noe av det jeg tidligere har skrevet om:

• Instukids: De kom for å få hjelp, men ble rusavhengige
• Klasseskiller i domstolene: Frank fikk fengsel – en rikere mann slapp
• Rustbeltet: Her er Norges skjulte nabolagsforskjeller
• TikTok: Slik drar algoritmene barn inn i en verden av ekstrem trening

Christian Nicolai Bjørke

Journalist

Send meg en e-post