Et dokkehjem

– Nå er det leggetid!

Hege-Kristin Sætre løfter Lilly (1 år) opp på armen. Den lille jenta har nettopp fått pysj og mat fra flaske. Nå skal de lese ei bok på senga før natta senker seg over det gule huset i Sarpsborg i Østfold.

På vei inn på barnerommet er hun uheldig. Lillys hode dulter lett inn i dørkarmen. Hege rynker øyenbryna.

– Uff, da, jenta mi. Gikk det bra?

Lilly svarer ikke. Det har hun aldri gjort. Barnet er nemlig ikke ekte.

Men er Heges følelser det?

Sju tunge tap

Da Hege var fire år gammel, møtte hun Bjørn Inge Groth for første gang. De var like gamle og hadde foreldre som kjørte taxi.

Men det skulle ta nesten tretti år før Bjørn våget å spørre om de skulle bli kjærester.

Det nye paret ønska sterkt å få et barn sammen, selv om Hege hadde ei datter fra et tidligere forhold. Like før jula 2006 lyktes de: Hege var gravid. Noe bevega seg noe inni magen hennes, sparka og snudde på seg.

Men en kveld var det helt stille. Da var hun fem måneder på vei.

– Vi dro på sjukehuset neste dag, men han var død. Det var ganske tøft, sier Hege.

De neste ti åra spontanaborterte hun seks ganger til. For hver gang blei det litt tyngre å starte på nytt.

Mens det sto på som verst, kjøpte ekteparet ei dokke på nettet. Tanken var å ha den til pynt i stua. Dokka var laget i vinylplast, like stort som et ekte barn og av typen «reborn».

Navnet kommer av at ei vanlig dokke «gjenfødes» når den blir malt. Flere lag med maling og herding i stekeovnen gjør at det blir ei dybde i huden som ser svært menneskelig ut.

I Norge selges sånne dokker for det meste på Finn og Facebook. Noen av Facebook-sidene har opp mot tusen følgere. Hege hadde hørt at noen til og med tok med seg de livaktige dokkene ut på trilleturer som om de skulle være ekte barn.

– Jeg husker jeg tenkte «jøss, er du helt rar?» da jeg så det første gang, sier Hege.

Bilstolen

Å trille dokker var ikke noe for Hege og Bjørn. De skulle jo ha egne barn. Men etter hvert som de mista fosteret gang på gang, skjedde det gradvis noe med dokka og menneskene i det gule huset.

Dokka som bare skulle være pynt, blei oftere tatt ned. Båret på armen. Byssa. Etter hvert også liksom-matet med flasker fylt av melkelignende blandinger.

Hege klarer ikke helt å forklare hvorfor. Det blei bare sånn.

Sommeren 2017 kjøpte hun ei ny dokke, som fikk navnet Maria Urdi – laga som en tre måneder gammel baby. Hun skulle også være til pynt, men det tok ikke så lang tid før Hege begynte å ta med seg Maria ut.

Hege kjøpte noen klær. Seng, leker og vippestol fant hun brukt på nettet. Og en bilstol – slik at ikke politiet skulle stoppe henne for å sitte med et barn på fanget.

Men det var fortsatt bare ei dokke.

Barn skulle hun jo få med Bjørn.

Dokka som vokste

For ett år siden spontanaborterte Hege for siste gang. Da sa hun stopp. De hadde prøvd i over elleve år. Hege var blitt 43 år gammel og forsto at barnet som hun og Bjørn lengta etter, aldri ville bli født.

Samtidig skulle hun sende Maria i posten for at en dokkemaker skulle sette inn et plast-«skjelett» i henne. Det gjør dokka lettere å forme, siden armene og beina ikke lenger henger rett ned. Strekker du ut armen, står den rett ut.

Hege la Maria i eska, teipa den igjen og gikk ned på postkontoret. Da hun kom ut etter å ha sendt pakka, kom det noen tårer.

«Hva er det du gjør?», tenkte hun.

«Sender du ungen din i en pakke til Skien?»

– Det ble helt feil i hodet mitt, sier Hege.

Maria hadde blitt til noe mer enn en dokke.

Likestilte foreldre

Det er en overskyet vinterformiddag i Sarpsborg. Utenfor det gule huset står et rosa akebrett og ei trillevogn. Hege har besøk av sin voksne datter Silje-Kristin Sætre Bergli (21), som hjelper til med påkledninga.

– Mamma, jeg får ikke på skoa hennes!

Hege bøyer seg ned og hjelper til å smette ei sko inn på dokkefoten. Når Bjørn kommer hjem fra tidligvakt som rampekoordinator i Bring, har de fått unna det meste av morrastellet: Vekking, påkledning og mating med flasker fylt med utvanna fuktighetskrem – laga for å se ut som ekte melk.

Bjørn setter seg i sofaen og snurrer litt på en av lekene i vippestolen. Når han må tidlig på jobb, slipper han å hjelpe til. Resten av døgnet forsøker de å være likestilte foreldre, selv om Hege er ufør og har mer tid hjemme.

– Jeg mater og gjør alt annet. Som om det skulle være et barn, sier Bjørn.

Får plastisk kirurgi

De har to dokker som de kaller barn nå. Før jul i fjor kjøpte de Lilly fra en dokkemaker. Det var kjærlighet ved første blikk.

– Du må finne den riktige dokka som du klarer å knytte deg til. Det er ikke bare å kjøpe en dokke og si at det er ungen din. Det må være riktig kjemi, sier Hege.

Reborn-miljøet skiller skarpt mellom ekte reborn-dokker og kopier. Lilly er «ekte». Det betyr at hun har et «fødselsbevis». Der står høyda, vekta og hvem som har laga henne. Ifølge arket kom hun til verden 5. november 2018, klokka 12.30.

– Det var tidspunktet hun var ferdig laga?

– Ja, eller født, da, sier Bjørn.

Maria, derimot, er ei kopi. Men hun har gått igjennom flere operasjoner for å ligne mer på ei reborn-dokke. Nå har Bjørn og Hege bestemt at Maria skal få nye armer og bein. De skal være av vinylplast, samme materiale som Lilly har.

– Det eneste jeg har sagt nei til å bytte ut, er ansiktet. For da blir hun ikke lik seg sjøl lenger, sier Hege.

Å slippe et barn i gulvet

Ekteparet har hatt flere dokker de siste åra, men det er først med de to jentene at det har oppstått følelser. De opplever at de er foreldre, sjøl om det de er foreldre for ikke kan ta imot eller svare på omsorga.

– Vi veit de er dokker, men samtidig er de barna våre, sier Bjørn.

– Siden dere veit det, kunne dere mista ei av dem i gulvet?

Bjørn og Hege ser raskt på hverandre. Det er Bjørn som svarer:

– Jeg har nesten mista Maria i gulvet en gang, for jeg glapp henne inne på soverommet. Da reagerte jeg på samme måte som om hun hadde vært et ekte barn, sier Bjørn og skifter raskt posisjon for å vise hvordan han fanga dokka.

– Jeg merker at jeg sliter med å forstå hvor sterk kjærligheten til dokkene er?

Hege peker på Silje som står ved sofaen og er oppslukt av et mobilspill.

– Kjærligheten vår til Lilly og Maria er like sterk som kjærligheten vi har til henne, sier hun.

Samlere og sørgende

Det viktigste møtestedet for dokkeinteresserte i Norge, er lukka Facebook-grupper. Her legger noen ut bilder av dokkene de har laga, andre viser fram bilder som får mamma-hjertet til å svulme, mens andre igjen selger eller kjøper til samlinga si. Prisen varierer fra noen tusenlapper og opp til 12-13.000 kroner.

Men det er ei kløft gjennom reborn-miljøet i Norge.

På den ene sida står de som synes dokkene er fine å pynte med, spennende å lage eller bruker dem som modeller når de skal strikke til barn.

På den andre sida står de som bruker dokkene for å bearbeide ulike typer sorg. Det kan være fordi man har mista et barn eller ikke kan få barn. Eller fordi man har valgt å ikke få barn for å ikke videreføre arvelige sjukdommer.

Det at noen knytter følelser til dokkene, gjør at flere synes det er vanskelig å snakke om hobbyen sin offentlig. Én dokkemaker trekker intervjuet. Hun er redd for å bli mobba. NRK har vært i kontakt med flere samlere som ikke ønsker å settes i samme bås som de som har dokkene som terapi.

Psykolog Peder Kjøs ser derimot ikke forskjell på å ha følelser for et fotballag og en dokke.

– Jeg tenker at det er samme greia. Men siden dokkene ligner på et menneske, er det flere som lar seg provosere og får et behov for å sette ting på plass, sier Kjøs, som er kjent fra NRK-serien «Jeg mot meg».

– Så det er altså mulig å få følelser for en dokke uten å være syk?

– Det avhenger veldig av hvor bokstavelig man tar det, og hva man mener med elsker. Men ofte handler en sykeliggjøring om at vi andre prøver å rydde i vår egen forvirring, og klistrer på dem en slik merkelapp, sier Kjøs.

Med i barselgruppe

Mia Marie Norheim fra Larvik er blant de få som offentlig har fortalt om hvordan det er å være reborn-mamma. I kort-dokumentaren «Dukkebarna», som blei vist på nettsidene til Aftenposten før jul, viser hun hvordan hverdagen hennes er.

Norheim sier til NRK at hun er en del av et voksende miljø. Av rundt tusen følgere på en reborn-side på Facebook, anslår Norheim at rundt en tredjedel av dem i noen grad behandler dokkene som ekte barn.

– Jeg vet at det er mange som behandler dokkene som barn hjemme, men som ikke tør å ta dem med ut, sier Norheim.

Selv er hun med i en slags barselgruppe med 10-12 reborn-foreldre i Larvik, som møtes ei til to ganger i uka.

Men i Sarpsborg er det bare én voksen som triller dokker ute blant folk.

Det er Hege.

«Lillesøster»

Det er tidlig ettermiddag og mange barnevogner å se på Storbyen senter midt i Sarpsborg sentrum. Ei dobbeltvogn skiller seg likevel ut.

Der sitter Lilly og Maria. Begge har et leende uttrykk i ansiktet. Det samme uttrykket de har hele døgnet.

Noen forbipasserende rynker øyenbryna. Andre dulter borti sidemannen og peker diskré i retning Hege.

– Jeg brydde meg mer før. Nå er jeg så vant til blikkene, sier Hege og passer på at smokken sitter godt i munnen på yngstejenta.

– At jeg triller på Maria og Lilly er det ingen som tar skade av. Men jeg veit at det er flere rundt omkring i Norge som ikke tør å ta med seg dokkene ut, for de er redde for kommentarer. Det er derfor jeg gjerne vil snakke om dette. For at de skal se at de ikke er alene. Det er flere av oss, det er ikke farlig, sier Hege.

Ved siden av barnevogna går Silje, som er mest opptatt med mobilen. Hjemme kan hun godt hjelpe til med å kle på dokkene, men hun vil ikke trille vogna ute på byen.

– I begynnelsen syntes jeg det med dokkene var litt rart. Men så tenkte jeg at det er hennes valg og at jeg ikke kan bestemme over henne. Nå bryr jeg meg ikke. Jeg kan gå sammen med mamma i byen selv om hun har med Maria og Lilly, sier hun.

Da de feiret 17. mai på Kiel-ferga i fjor, spurte Silje om hun kunne holde «lillesøstra». Hege husker det godt.

– Hun sa det selv om det var mange mennesker rundt henne som hørte det. Det syntes jeg var koselig, sier Hege.

Mammarollen

En av vekterne kommer bort og lurer på hvorfor vi tar bilde av Hege og barnevogna. Hege forteller at de passer litt ekstra på henne etter ei hendelse før jul der noen tok bilde av henne i smug og la det ut i sosiale medier med det hun kaller «en mobbende tekst».

– Noen lurer på om jeg er ved mine fulle fem. Men når jeg forteller dem hvorfor jeg har dokkene, blir mange veldig lei seg på mine vegne. Andre synes det er fint at vi har funnet ei løsning på det, sier Hege.

Hun var i kontakt med psykolog etter den siste spontanaborten i fjor. Psykologen lurte på hvordan Hege skulle gå videre. Hege nevnte dokkene.

– Da sa hun at det var en fin måte å takle det på. Fastlegen min har sagt at så lenge dette hjelper, skal jeg bare fortsette. Og jeg opplever virkelig at dette hjelper.

Hege mener hun og mannen har beina godt planta på jorda.

– Vi veit det ikke er levende barn. Og jeg har sagt at den dagen jeg behandler dem fullt og helt som levende barn, kan du legge meg inn på psykiatrisk, sier Hege.

– Er det litt som et rollespill?

– Det blir ei mammarolle, i så fall. Men for meg er det naturlig. Jeg føler ikke at det jeg gjør er skuespill, sier hun.

Men ikke alle aksepterer at Hege og Bjørn behandler dokkene som barn.

Et familiemedlem vil ikke være i samme rom som Maria og Lilly.

– Vi kan ikke ta dem med i familieselskaper, for da blir det konflikter. Det er litt sårende. For oss er det helt unaturlig å dra i familieselskaper uten barna våre. Men vi må ta hensyn til at noen ikke liker dem. Dermed har det blitt til at vi trekker oss unna, sier hun.

I Bjørns familie er også meningene delte. Noen godtar at han har valgt å behandle dokkene som barn, selv om de ikke liker det. Andre nekter å ha noe med dokkene å gjøre.

Aleine hjemme

Vintermørket har lagt seg over Sarpsborg. I det gule huset er det tid for kveldsstellet. Med øvede hender kler Hege av Maria og tar på henne pysj. En katt smyger seg rundt Lilly som sitter i sofaen og venter på tur.

– Det eneste jeg savner, er lyder, sier Hege.

– Småpludring, raping. Sånne ting.

Hun kjøpte en lydboks en gang. Men fant ut at hun måtte åpne opp dokkene hver gang boksen trengte nye batterier. Det klarte hun ikke.

Om noen uker skal hun reise på sin årlige tur til Egypt. Jentene er for lange til å gå som håndbagasje, og kan derfor ikke være med.

– Det blir helt feil for meg å legge dem i kofferten. Koffertene blir dessuten gjennomlyste. Siden de ser ut som ekte barn, kan jeg få problemer, sier Hege.

Bjørn skal ta seg av dokkene aleine mens hun er borte. Han jobber tidligskift hele uka, så Maria og Lilly må sove helt til han er hjemme fra jobb.

Ei venninne av dem pleier å passe dokkene hvis de er lenge borte. Hege synes det er vanskelig å gå fra dem.

– Det har hendt at de har vært aleine hjemme. Men inni hjerterota mi har det alltid vært feil. Men de klarer seg vel noen timer aleine, det er tross alt ikke levende barn vi snakker om her, sier Hege.

– De vokser heller ikke. Hvor lenge skal dere være småbarnsforeldre?

– Det har vi ikke tenkt på i det hele tatt. Men de kommer helt sikkert til å bli nedprioritert hvis Silje får barn.

Hege reiser seg og legger Maria i vugga i stua. Så tar hun Lilly på armen for å gå på soverommet. Dokka smiler sitt evige smil.

– Barnebarna kommer til å gå foran disse to. Da setter vi dem opp på hylla til pynt igjen, sier Hege.

Vil du høre mer? Ekko har tidligere intervjuet ei dokke-mamma og ei dokke-maker: