Den utskjelte

– Ingen er mann i kvinnekropp eller kvinne i mannekropp. Det er bare dere som er mentalt forstyrret.

Christine Jentoft (31) sitter i sofaen hjemme i leiligheten i Sandvika. De hvite, nakne veggene står i sterk kontrast til Christines store personlighet, vimsete gestikulering og fargesprakende hår. Hun leser høyt en av de mange meldingene hun har fått etter at hun kom ut som transperson.

Etter elleve år med hatefulle ytringer blir Christine fortsatt trist, sint og redd av å se hva folk mener om hvem hun har valgt å være.

Hun skulle ønske hun kunne få ytringene anerkjent som hatkriminalitet. Men nå har hun sluttet å anmelde. I Norge er nemlig ikke transpersoner vernet på samme måte som andre minoriteter.

En kaller seg «Trannykiller», en annen for «Kill all transpeople». Felles for de alle er at de mener Christine ikke burde være den hun er.

– Dette gikk faktisk mer innpå meg enn jeg trodde, sier Christine mens hun leser.

Øyene hennes er som klistret til telefonskjermen.

Alle meldingene og kommentarene har hun fått fra anonyme brukere i ulike sosiale medier. Hun vet ikke hvem de er eller hvor de er. De virker likevel nærme i stuen i Sandvika når ytringene leses høyt.

Over sofaen hvor Christine sitter, henger et bilde av et bankende hjerte.

Hun er venninne, kollega på frisørsalongen, kjæreste, mamma og kvinne. Men det at Christine er kvinne, har for henne gjort at livet har bydd på en rekke utrygge opplevelser. De første 20 årene på denne kloden levde hun som mann.

Adressen finner man ikke på nett, og navnet hennes er fjernet fra ringeklokken. Det eneste sikre tegnet på at det er her Christine bor, er et regnbueflagg som henger fra balkongen.

Det er likevel her hun føler seg tryggest, hjemme hos seg selv. Drømmen er å føle seg trygg overalt.

Gutten som hatet seg selv

Christine vokste opp i Lørenskog. Miljøet på hjemstedet var preget av vold, dop og en machokultur.

I tredjeklasse merket hun at noe var «galt». Christine begynte å føle seg mer og mer utenfor. I forsøk på å være det motsatte av det hun følte seg som, inntok Christine en rolle hun beskriver som en tøff og macho harrytass.

– Jeg var til tider veldig ufyselig, hadde kort lunte og var jevnt over en kødd.

Folk som var annerledes, ble ikke tatt godt vare på. Christine vokste opp med å se at den homofile gutten på skolen ble banket opp jevnlig. Hun visste godt at konsekvensene ville blitt verre om noen fant ut av hvilke tanker hun satt med.

Som gutt stengte Christine verden mer og mer ute. Hun var sint, aggressiv og forvirret.

Hjemme hos foreldrene var ikke følelser noe man snakket om. Det kommersielle TV-programmet «Homsepatruljen» var både kontroversielt og uforståelig for familien.

Den lille, usikre gutten hadde ingen begreper for å beskrive sin annerledeshet eller noen han kunne uttrykke det til.

Da hun var 16 år, hadde hun bygget opp motet til å spørre venninnen sin om hun kunne sminke Christine, som da fortsatt var gutt.

Dette ene store steget for å akseptere hvem hun var på innsiden, skulle få store personlige konsekvenser.

– Hun utbrøt at jeg var homo. At det ville bli gøy å finne en guttekjæreste til meg. Da fikk jeg angst og smalt tilbake i skapet.

Christine visste godt hva som skjedde med dem som var annerledes.

– Jeg var aller mest redd for å bli banket opp. Men jeg var også livredd for hva folk kom til å tro. Jeg ville ikke bli sett på som en frik og en raring. Jeg kunne jo risikere at jeg ville bli enda mer alene.

Christine visste godt hva som fantes av informasjon om transpersoner da hun vokste opp. Det var enten pornografi eller artikler om ektemenn som en gang iblant ville kle seg i kvinneklær.

De representerte ikke kvinnen Christine var på innsiden. Hun hadde ingen å se opp til. Derfor var hun overbevist om at ingen kom til å godta hvem hun egentlig var.

Speil, speil på veggen der

Som flagget på balkongen, er Christines hår i alle regnbuens farger. Hun spør om det er greit at hun fletter det litt. Frisyren har nemlig vært spesielt viktig for at Christine skulle se ut som den hun følte seg som på innsiden.

Foran speilet stod hun og studerte seg selv. Tenåringsgutten fra Lørenskog kjente ikke igjen personen som kikket tilbake. Men når håret ble lagt annerledes, slik at ansiktet ble rammet inn på annen måte, da så Christine en helt annen person. Da så han henne.

Den personen Christine så i speilet lignet mye mer på den hun egentlig følte at hun var. Problemet var at sveisen var for feminin, så det kunne hun ikke tillate seg å tenke mer på. Det ble for skummelt.

Men Christine havnet alltid tilbake foran speilet. På den måten ble hun bedre kjent med den personen hun egentlig var.

Det er også grunnen til at hun ville bli frisør. Christine vil gi andre den muligheten hun ikke hadde i 20 år. Hver dag jobber hun med få å folk til å se ut som den beste versjonen av seg selv.

Derfor virket det urettferdig at Christine måtte ty til helt andre behandlinger enn hårklipp og striping, for å kunne leve som den kvinnen hun ønsket å være.

Sønnen som ble datteren

Det tok flere år før Christine klarte å innrømme for seg selv, sine nærmest og offentligheten at hun ikke kunne leve et liv som mann.

Men i 2010 klarte hun å bygge opp motet til å fortelle sin daværende samboeren at hun ønsket å leve et liv som kvinne.

De hadde snakket om det før. Før de ble et seriøst par, at Christine hadde sånne tanker. En ettermiddag bestemte hun seg for å si at tankene hun hadde var retningen hun ønsket å gå i.

– Hun svarte bare ok, hva gjør vi nå, sier Christine. Hun vil ikke snakke mer om ekskjæresten.

Tankene går tilbake til alle hun har måttet snakket med, åpne seg for. Fortelle sannheten om seg selv til. Lenge hadde hun vært redd for å forstå det selv. I 2011 var det familien som stod for tur.

– Fatter'n var den vanskeligste, men han var overraskende aksepterende. Han hadde selvfølgelig mange spørsmål. Det ble ikke lettere å forstå siden jeg er en lesbisk kvinne. Vi har et veldig nært forhold i dag, men han var også redd.

Følelsen av at man skuffer sine nærmeste og gir sine foreldre en ekstra bekymring etter at man har kommet ut av skapet, gjør det vanskelig for transpersoner å leve livene sine fult ut. Noen velger å aldri gjøre det. Christine valgte å trosse forventningene.

Som forelder vil man bare at barna sine skal være glade og trygge. Men en mamma og en pappa har sett for seg hva slags liv barna skal leve.

Men hva slags forventninger skal man begynne å lage for en datter, når man har hatt en sønn i 20 år? Hva slags liv kommer hun til å få? Kommer folk til å være snille med henne? Kommer jeg til å bli besteforelder?

Disse spørsmålene kommer på toppen av de vanlige bekymringene og forventningene man som forelder har hatt siden barnet ble født.

Kort tid etter at hun hadde kommet ut til sin daværende samboer, og før hun hadde startet på behandling for å bli en kvinne, ble Christines kjæreste gravid. Nå skulle Christine selv få oppleve hvordan det er å være bekymret, bygge opp forventninger og føle uforbeholden kjærlighet for et annet menneske.

I 2012 ble Christine og samboeren mødre til en liten jente.

Men Christine visste at hun hadde den tøffeste oppgaven foran seg. Hun hadde ikke lenger kun ansvar for seg selv.

Alle kortene på bordet

For Christine var det viktigste nå at hun skulle klare å gi datteren et godt liv. For å gjøre dette måtte hun legge alle kortene på bordet. Verden måtte vite hvem hun egentlig var.

Julaften 2012 sitter Christine foran PC-skjermen. Det er slutt med kjæresten. Christine og datteren på åtte måneder, er helt alene.

I en mørk leilighet på Bjørkelangen, langt vekk fra alt og alle, kikker hun ned på ordene hun har skrevet på Facebook, fortsatt upublisert. Foran henne, på en PC-skjerm som er den eneste lyskilden i rommet, står hemmeligheten hennes.

Alle skulle nå få vite hvorfor den lille gutten var aggressiv, usikker og oppførte seg som en harrytass. Alle skulle nå få vite hva Christine hadde skjult i alle år.

Med ett klikk er det gjort.

Christine er kvalm. Hun vil kaste opp. Nå er det ingen vei tilbake.

I tussmørket sitter hun og venter på at responsen skal tikke inn. Febrilsk trykker hun på oppdateringsknappen i påvente av reaksjoner. I flere timer gjør hun det samme. Trykker, venter, leser, trykker, venter, leser.

Responsen er stort sett god, men mange tror det er en spøk. Flere av kompisene lurer på om de ikke kan råne med henne lenger.

Hun vet ikke hvor hun skal gjøre av seg, og roen senker seg ikke denne julekvelden.

Men så kikker hun bort på datteren, og tankene begynner å samle seg.

– Du må gjerne sitere meg direkte, men da jeg begynte å roe meg så var det som at jeg endelig fikk gått på do, etter 20 år med å holde meg, sier Christine.

Hun hadde ingenting å skjule lenger. Alle løgnene forduftet.

Julen 2012 kunne Christine endelig logge av facebookprofilen til den macho harrytassen og logge seg inn på sin egen. Nå var hun Christine Jentoft overalt.

– De burde ta fra deg barnet ditt

Som nybakt mor begynte Christine å leve som den hun hadde forsøkt å bli kjent med gjennom et speil.

I en tid hvor hun skulle oppleve gleden av å leve seg som selv, og nyte den nye tilværelsen som mamma, fortsatte kommentarene å tikke inn. Den ene verre enn den andre.

I Norge har vi en hatparagraf som beskytter ekstra utsatte grupper, blant andre homofile, etniske – og religiøse minoriteter.

Men transpersoner er ikke inkludert i den såkalte hatparagrafen. Det gjør det vanskeligere å få hatefulle ytringer, trakassering og vold anerkjent som hatkriminalitet når det rammer mennesker som Christine.

– Jeg gidder ikke å anmelde hvis noen skriver «jævla transe». Hvis noen slår meg ned på vei hjem fra byen så håper jeg de roper «jævla lesbe» istedenfor «jævla transe». Da er det lettere for meg å anmelde.

Christine har anmeldt to ganger, men sakene har blitt henlagt begge gangene. Den tredje gangen hun forsøkte å anmelde hatefulle ytringer fikk hun beskjed om at det ikke var noe poeng. Hun fikk aldri en forklaring om hvorfor.

– Jeg er redd for at datteren min skal bli forskjellsbehandlet, fordi jeg er den jeg er. Jeg er redd for å gå ut på byen og være for synlig.

Christine får et alvorlig drag over ansiktet når hun setter ord på hva hun frykter kan skje med seg selv og familie.

Det er menneskene på internett hun er mest redd for. De er ansiktsløse og fordomsfulle. De som mener hun ikke har livets rett.

Christine føler seg trygg til og fra jobb, men hva om et av disse menneskene plutselig dukker opp på frisørsalongen, på butikken eller i burgerkø etter en jentekveld i hovedstaden?

– Det hadde vært en stor trygghet for meg om jeg hadde en ekstra beskyttelse. Jeg føler meg ikke prioritert eller viktig når jeg vet at jeg ikke er inkludert i en paragraf som gir andre minoriteter beskyttelse.

– Man kan velge å overse minoriteter

I Oslo sentrum på kontoret til FRI, Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold, møter vi Ingvild Endestad, leder i organisasjonen.

– Velkommen inn til kaoset!

Kontoret er fylt til randen av regnbueflagg og plakater. Ekstra travelt har det blitt for Endestad i år. Hun gjør seg klart for 50 års markering av skeiv rettighetskamp.

Men Ingvild har selv kjent på hvordan det er å bli utsatt for hatefulle ytringer på grunn av hvem hun velger å dele livet med. Men hun er litt tryggere enn Christine. Fordi Ingvild er homofil har hun en ekstra beskyttelse gjennom hatparagrafen.

Hvis transpersoner blir banket opp eller utsatt for hat på nett, med utgangspunkt i kjønn, blir det i dag ikke anerkjent som hatkriminalitet. Det blir hverken en skjerpende omstendighet eller tydeliggjort i en dom at handlingen er mer alvorlig.

Over ett år etter at Stortinget vedtok at transpersoner eksplisitt skulle nevnes i paragrafen, har fortsatt ingenting skjedd. Det fratar politiet muligheten til å føre statistikk og etterforske i hvor stor grad transpersoner utsettes for hatkriminalitet.

I perioden hvor man har ventet på en endring, har mange blitt utsatt for hets, vold og trakassering. Mange våger ikke å anmelde.

Justisdepartementet sier til NRK at en endring vil komme innen ett år.

– Det som er det skumleste for oss minoriteter er at man strengt tatt kan velge å overse oss om man vil. Vi er ikke så mange. Og vi er helt avhengig av at majoriteten og politikere kjemper for oss, sier Endestad.

Mor og datter

De mørke skyene henger over boligblokken i Sandvika. Christine gjør seg klar til å hente datteren etter SFO. Det småregner og Christines paraply er som flagget på balkongen og håret, i alle regnbuens farger.

– Jeg hadde godtatt at datteren min var hva som helst, men jeg hadde nok blitt skuffet om hun hadde blitt sammen med en nazist, ler Christine.

Hun lyser opp når hun snakker om datteren.

Åtteåringen øver på å gå hjem alene fra SFO, og hun har alltid avtale om å møte moren sin i bunnen av bakken. Christine er litt bekymret for at datteren kanskje kan ha tatt en snarvei. Hun har gjort det noen ganger før.

– Der ser jeg henne!

Med lyseblondt hår og signalrød regnjakke kommer datteren løpende ned bakken, akkurat som avtalt.

– Hei mamma, roper hun.

Christines annerledeshet og harde vei for å kunne være seg selv virker fjern, for her er det bare en mamma som er glad for å se datteren sin etter en lang dag på jobb og skole.

– Mamma er veldig kul! Vi pleier ofte å lage kino i stuen og spille videospill. Til pride skal hun farge håret mitt, sånn som hennes.

– Hvilken farge vil du ha i år da?

– Blå!

Her er hun trygg

Christine har forklart datteren hva trans betyr og at hun ikke ble født som kvinne. Selv mener Christine at hun ikke kunne gitt datteren et godt liv, hvis hun ikke hadde tatt et valg om å være seg selv.

– Det er som de sier når man reiser med fly: man skal ta på sin egen maske før man gjør det på barna sine. Hun ville fått en følelsesmessig distansert forelder i meg om jeg ikke hadde begynt å leve som den jeg egentlig er.

For Christine er det viktigste at datteren vokser opp i en verden hvor man er godtatt som den man er, i motsetning til den verdenen hun selv vokste opp i.

– Derfor er det viktig at vi får på plass en endring i hatparagrafen. Vi har alle rett til å føle oss trygge. Datteren min burde få lov til å vokse opp i et land hvor vi er snillere med hverandre og hvor minoritetene blir passet på av majoriteten.

I sofaen under bildet av det bankende hjertet sitter Christine og datteren og spiller videospill.

Det er her Christine er lengst unna hets på internett og farer i burgerkø. I hennes armkrok er datteren trygg fra forskjellsbehandling. Her trenger de ikke tenke på noe annet enn når de skal farge håret for å feire pride og vurdere om de skal unne seg godteri på en hverdag.

Verden er fortsatt der ute, og de ansiktsløse på internett kan alltid dukke opp i kommentarfeltet. Christine lurer på hvor lenge hun må vente før hun også kan føle seg beskyttet av landet hun bor i.

Men akkurat her, i den enkle leiligheten, hvor latter, lek og hår, gir farge og liv er hun trygg.

Her er hun ikke psykisk ustabil, en frik eller unaturlig. Her har hun livets rett, en trygg hverdag og muligheten til å være en god mor. Her er hun bare Christine.