Fakta
LYD OG VIDEO
Hjelp | Mer lyd og video
ALT OM:
- Hør Truls Martinsen oppdage flommen
- Flommen i Oslo og Akershus 2000
Grenser sprenges og rekorder slås. Oktober månede var den varmeste oktober på 100 år, og november blir den våteste. Vannet flommer og jorda revner, hus og hjem er truet. Det er klart at vi kommer til å huske denne høsten.
Vi kommer til å bære den i minnet, som et ondt varsel og en ulemnde kilde til frykt for at slik blir det også neste høst.
Hva annet kan vi minnes og frykte? Frykten sitter ekstra godt fast nå. For er ikke dette den endelige bekreftelsen på det klimaforskerne har hevdet lenge? Slik vil det bli, og det er vi arme mennesker som selv er skyld i at det er blitt slik. Nå rammer det oss, det vi trodde var en straffedom. Som i verste fall ville gjøre livet surt for våre etterkommere. Fortrinnsvis i en annen verdensdel, eller i verste fall i en annen landsdel.
Så kom altså katastrofen hit, til det rolige og stabile østlandet, som så sjelden har alvorlig trøbbel med været og meteorologene. Vi har nok ant i et par år at noe har vært i gjære mellom skyene, men vi har feid det vekk som en naturlig variasjon.
Nå revner jorda i leirbakkene på Romerrike. Hele Nordmarka er en svamp full av vann, og hele Akerselva styrter avsted som den villeste foss og må trenge seg inn i kjeller etter kjeller for å få plass til alt vannet. Det er alvor, og vi har skylda.
Vi føler det sterkt. Hjelper det hvis vi stopper bilen nå, midt i vanndammen for å gjøre bot? Neppe. Poenget er vel heller hva vi gjør med bilen når vannet har roet seg. Hva kan vi egentlig gjøre, for at katastrofen ikke skal ramme oss med samme kraft neste år? Vi som bor øst for Langfjella, og har fått all nedebøren beregnet på vestlandets bratte stup, ned på våre bratte jorder.
Vi er maktesløse. Selvsagt kan vi la bilen stå. Litt flåsete sagt kan vi også sette hele byen på vannvogna og drikke Maridalsvannet tomt. Stort annet kan vi ikke tenke oss av mottiltak mot vannet, frykten og vår dårlige samvittighet. Det vi vet nå er at vannet rommer krefter det er umulig å verge seg mot.
Noen er kanskje fristet til å gjøre som RIMI-Hagen, og sjefen for flaskeautomatprodusenten TOMRA i Asker, true med å flytte til Danmark. De flykter ikke fra vanntrykket, de flykter fra skattetrykket. Kunne ikke RIMI-Hagen, som har gjort hele Norge billigere, gjøre Norge enda litt billigere, slik at han får råd til å bo her i landet selv, og bruke sin kløkt i kampen mot vannet.
Og hvorfor skal TOMRA-sjefen ta med seg alle flaskene sine til Danmark? Vi trenger dem jo her til alt vannet. Vi kan forstå folk som har lyst til å rømme, når jorda revner under heimen og vannet stiger opp i pipa. Men at mangemillionærer som så avgjort har råd til å bo i dette landet skal føle seg like truet er vanskelig å forstå. Ihvertfall så lenge vannet gjør oss vergeløse.