I desember 2011 kjøpte daværende A-pressen Edda Media, og overtok dermed morselskapet til 36 aviser, blant annet Drammens Tidende, Fredriksstad Blad og Varden, samt 45 nettaviser.
A-pressen, som senere skiftet navn til A-media, betalte 1, 725 milliarder kroner for Edda Media.
Denne uken har Amedia begynt å informere om hvor mange stillinger som skal kuttes i konsernet.
Trolig skal 300-400 stillinger fjernes.
Les også:
- Stor fare for ytringsfrihet og demokrati
- At Landsorganisasjonen og Telenor, der staten er majoritetseier og næringsministeren vil styre med hard hånd, har sikret seg så godt som alle Østfold-avisene og over 70 andre lokalaviser i Norge, representerer en farlig maktkonsentrasjon, sier Gunnar Bodahl-Johansen ved Institutt for journalistikk.
I et opprop hevder han at oppkjøpet av lokalavisene kanskje kan være lønnsomt for A-pressen, et strategisk valg for LO og etter manges mening viktig for å møte medieutviklingen, men det er like fullt en stor fare for ytringsfriheten og demokratiet at samfunnets vaktbikkjer er på så få hender.
- I tillegg til A-medias sterke posisjon i lokalavismarkedet, dominerer Schibsted-konsernet det nasjonale og regionale markedet, mens Polariskonsernet har sterkt fotfeste i Midt-Norge og deler av Vestlandet og Nord-Norge, sier han.
VELFØDDE REDAKTØRER. - Jeg sier ikke at demokratiet er i fare, men at mediekonsentrasjonen er farlig for demokratiet. Imens svømmer redaktørene rundt i den samme nota, som velfødd oppdrettslaks, sier Bodahl-Johansen.
Foto: Rune Fredriksen / NRKEtterlyser protester
- Men hvorfor protesterer ingen høylydt mot denne voldsomme mediekonsentrasjonen?
Redaktørene gjør det ikke fordi man da opptrer illojalt mot eierne, med den fare det er for jobb, lønn og andre goder. Journalistene gjør det ikke fordi de vil beholde jobben og lønna, og vil heller ikke bli oppfattet som illojale.
Pressens organisasjoner gjør det ikke fordi medlemmer og tillitsvalgte er ansatt i de store konsernene, sier Bodahl-Johansen.
Han tilføyer at politikerne heller ikke protesterer, og han tror de holder seg i ro fordi de er redde for å komme på kant med mediene.
- Dette viser med all tydelighet hvordan eierkonsentrasjonen allerede har strupet debatten. Vi har ikke lenger det mangfoldet demokratiet er avhengig av, sier Gunnar Bodahl-Johansen.
Les også:
- Mediene er i spill
Nestoren fra Institutt for journalistikk peker på at frie og uavhengige medier er en forutsetning for et livskraftig demokrati, men han sier at forutsetningene kan bli sterkt endret når mediene samles i store konserner der det utvikles en felles bedriftskultur.
Samlingen skjer, ifølge ham, for å kunne gjennomføre stadig flere journalistiske fellesløsninger og kraftige nedskjæringer i arbeidsstokken, som er nødvendig for å oppnå de økonomiske resultatene aksjonærene krever.
- Mediene er i spill, men den tydeligste strategien medielederne hittil har å vise til er nedskjæringer, og et ubestemmelig rop om digital kompetanse, sier han.
Journalistikken svekkes
- Dessuten synes det som journalistikken svekkes til fordel for et innhold som er uten samfunnsmessig betydning. Dermed trues journalistikken av mediene selv.
Journalistikk er en demokratisk ide, og de privilegier mediene har - både i lovgivningen og gjennom at skattebetalerne yter millioner i pressestøtte - er begrunnet i pressens demokratiske samfunnsrolle, sier Bodahl-Johansen.
Han mener at det for å sikre en fri og uavhengig presse er viktig å unngå eierskapskonsentrasjon i både nasjonale, regionale og lokale medier.
- Da jeg under et foredrag for ledelsen ved treningssenteret til den arabiske fjernsynskanalen Al Jazzera for noen uker siden, viste til at redaktørplakaten skal sikre redaktørenes uavhengighet i forhold til eierne, kom raskt spørsmålet:
Hvem ansetter redaktørene?
- Da jeg svarte eierne, ble det raskt repliserte:
Da bestemmer eierne!
- Avkledd all norsk selvgodhet og naivitet, fikk vi høre sannheten: Det er eierne som bestemmer, når det er nødvendig å bestemme!
- Selvsensur er som en kreftsvulst
Bodahl-Johansen mener det som nom nå har skjedd med sterk konsentrasjon av eierskapet i pressen, lett kan føre til selvsensur, som han mener er den farligste giften som kan komme inn i mediebedriftene.
- Selvsensuren inntreffer ikke raskt og synbart, men langsomt og usynlig. Den er som en kreftsvulst som langsomt får utvikle seg, sier han.
Gunnar Bodahl-Johansen hevder redaktører uten ideologisk skolering og selvstendig tankekraft, har ofte liten motstandskraft både mot selvsensuren og konsernenes makt.
