NRK Meny
Normal

Vanskelig å se selv at man trenger hjelp

– For meg har jeg vært den som er normal og alle andre rundt meg er de rare.

Nlaea Somby
Foto: Privat

Hun drømmer om å bli tatovør og har en forkjærlighet for dyr, stor interesse for bodymodification og tatoveringer.

For tiden finner man henne ofte foran dataskjermen. Hun elsker å game og går på linjen Creative Gaming ved Buskerud folkehøgskole.

– Jeg er ei lita same jente som virker ganske normal ved første øyekast.
– Men om du velger å bli kjent med meg så møter du på en veldig stor personlighet, forteller Nlaea Somby.

Nlaea Somby (18) bruker mye av tiden sin på å blogge. Blogge om livet sitt og hennes utfordringer med asperger syndrom, angst og depresjon. Diagnosene nevnes ikke når hun beskriver seg selv. Hvorfor?

– Fordi de ikke definerer meg som person og hvem jeg er.

Nlaea Somby

Hobbyer og støttespillere betyr mye for Nlaea Somby. Setter hun seg ned for å tegne eller spille så blir hun mye roligere og går inn i sin egen lille 'aspergers boble', som hun og moren så fint kaller det.

Foto: Privat

Åpenhet hjelper

I en alder av tolv år begynte Nlaea Somby å blogge om hvordan hun hadde det. Hun trengte et sted for å lufte tankene sine og trodde aldri at bloggen skulle nå ut til så mange.

– Jeg begynte å blogge for meg selv. Nå blogger jeg for å hjelpe både meg selv og andre. Ofte får jeg meldinger på blogsoft og på Facebook om at bloggen min har hjulpet, forteller Somby.

Bloggen gir henne en følelse av å bli hørt og forstått, men det har også en negativ side ved seg.

– Det negative med å blogge er drittslengingen, men det er noe jeg på en måte må tåle siden jeg velger å være så åpen som jeg er.

> Les også: Tre ganger så mange jenter som gutter har psykiske helseplager

Mistanker

Nlaea var 16 år da hun ble diagnostisert med asperger syndrom. Det var moren hennes som først hadde mistanker om at hun hadde diagnosen.

– Når mamma først fortalte meg at hun mistenkte at jeg hadde Asperger, ble jeg sint. Veldig sint.
– For meg har jeg vært den som er normal og alle andre rundt meg er de rare, forteller Somby.

Hva er det jeg gjør galt? Ja, jeg vet hvor rar jeg er, herregud, men jeg er faktisk så mye mer enn det. Til tross for Asperger som gjør meg kjempe klein, og til tross for angsten- så er jeg kjempe sosial, bare man slipper meg inn og gir meg en sjanse.

Sjanser er ikke noe jeg har fått mye av i løpet av livet mitt, men når jeg først får det og kan vise hvem jeg egentlig er så viser det seg at jeg ikke er så tilbakestående som det helt klart virker som.

Utdrag fra Nlaeas blogg

Det var vanskelig for Nlaea Somby å akseptere at hun er annerledes.

– Et år senere, etter å ha lest om det, sett dokumentarer og filmer, så kjente jeg meg igjen i mye og gikk med på å utrede meg for det.

Selv om det var en lang vei å gå, var hun lettet og glad for å bli diagnostisert riktig.

Å leve med diagnosene

Nlaea Somby sier at diagnosene ikke definerer henne som person og hvem hun er, men likevel påvirker de livet hennes på ulike måter.

Nlaea Somby
Foto: Privat

– Aspergers påvirker livet mitt på veldig mange måter. Jeg er ofte sliten, og det at jeg ikke alltid forstår sosiale situasjoner kan utløse en meltdown og en følelse av selvforakt.
– Jeg føler meg ofte dum om jeg ikke forstår kroppsspråk, sarkasme, metaforer eller om jeg ikke skjønner at noen trenger trøst eller at jeg bør si noe tilbake, forklarer Somby.

Aspergers er bare en av tre diagnoser som påvirker livet til hennes.

– Angsten er vel det som påvirker meg mest. Det hindrer meg i å gjøre veldig mange ting jeg helst vil og bør gjøre. Sammen med Aspergers, så forsterkes alle følelsene og redselen som angst gir meg.
– Settes jeg i situasjoner jeg ikke klarer, kan jeg igjen få et sammenbrudd. Det er dager jeg ikke klarer å gjøre annet enn å ligge i senga.

Hun legger til.

– Ting som er så enkelt for andre, blir ofte vanskelig for meg.

Depresjon er også et stort hinder for den unge jenta.

– Når jeg blir så deprimert som jeg blir, så betyr ingenting noe. Den lille troen på livet jeg kan ha, forsvinner. Ofte blir jeg et tomt skall og føler at jeg ikke betyr noe.

Nlaea Somby
Foto: Privat

Lettere å be om hjelp

Da Nlaea var tolv år gammel, merket nære venner og familie at noe var galt. Hun var deprimert, men nektet å få hjelp.

Jeg følte meg mindreverdig fordi jeg var «syk».

Med årene slapp hun denne tanken, og det ble lettere å ta imot hjelp.

I utgangspunktet var det lett å vite hvor man skal søke etter hjelp, men det som er vanskelig er å selv se når man trenger det. Det varierer fra person til person.

Viktig å snakke

Leder for barn- og ungdomspsykiatrisk avdeling og avdelingsoverlege på SANKS (Samisk nasjonalt kompetansesenter – psykisk helsevern), Frøydis Nilsen, påpeker viktigheten med å snakke om vanskeligheter.

Frøydis Nystad Nilsen

Leder for barn- og ungdomspsykiatrisk avdeling og avdelingsoverlege på SANKS, Frøydis Nilsen, legger vekt på at man må tørre å spørre om vedkommende har det bra, især når man merker at noe er som det ikke skal være.

Foto: Liv Inger Somby / NRK Sápmi

– Det er ikke alltid barn og unge tør å fortelle om problemer, det er derfor viktig at venner, familie, lærere og andre i den unges nærkrets tør å spørre. Er det noe som plager vedkommende? Er det noe han/hun trenger? Har han/hun det bra?
– Selv om det kan være vanskelig å ta opp problemer, så er det viktig for vedkommende å bli sett og hørt.

Når en ung person er veldig langt nede, og tror at ingen kan hjelpe vedkommende. Hvordan kan venner eller familie ta kontakt med dere?

Først og fremst er det viktig å snakke med de unge, og som nevnt tørre å spørre om vedkommende har det bra. Og handler deretter. Trenger han/hun hjelp, så er vi i SANKS et alternativ eller kommunehelsetjenester. De kan da ringe å spørre hvordan man skal handle videre, forklarer Nilsen.

> Les også: Tør ikke melde fra om psykiske plager

Somby er enig med Nilsen.

Ofte er man for stolt, flau eller redd for å be om hjelp. Selv skammet jeg meg og var redd for at behandleren skulle si noe til mamma.
Spesielt som ung er man rett og slett redd, og da må noen andre gripe inn, for hjelp er nødvendig.

Somby legger til.

Hvis ikke mamma hadde kastet meg inn i "systemet" er jeg ikke sikker på at jeg hadde vært her i dag.
Etter flere år med angst og depresjoner har jeg lært å kjenne etter når jeg virkelig trenger hjelp. Derfor er det viktig at lærere foreldre, leger – hvem som helst, bør oppsøke hjelp derson de merker at noe er galt.