Det var for nærmere 10 år siden at hun fikk vite at slekts grenen hennes hadde en genfeil kalt BRCA2.

– Da fikk vi tilbud om å reise til Oslo for å ta en blodprøve. Det gjorde jeg og det viste seg at jeg hadde genfeilen, forteller Marit Aune Buljo (38).

– Det vil si at jeg er mer disponert for å få brystkreft eller eggstokkreft og livmorkreft.

Overgangsalder

– Den genetiske veilederen sa at innen jeg er 35 år og har fått de barna jeg ønsker å få, så anbefaler de at jeg fjerner både brystene og eggstokken.

– Når jeg tok den testen, så falt det meg ikke inn at jeg kunne ha den genfeilen. Jeg tror jeg egentlig gjorde det for at jeg fikk en gratis tur til Oslo, forteller Buljo som er glad for at hun tok testen.

Nå er Marit Aune Buljo mor til tvillinger som fyller 7 år i høst, men tanken om å få barn var langt unna da hun fikk beskjed om genfeilen.

– Det var ganske tøft. Da var jeg jo ganske ung og hadde ikke fått barn. Hadde egentlig ikke begynt å tenke på det engang, forklarer Buljo.

– Når jeg begynte å nærme meg 35 år, som jeg nå har passert, så begynte jeg å tenke mer og mer på det. Jeg tenkte at «nå må jeg få det gjort», ellers blir jeg å være bekymret hele tiden på at det kan utvikle seg bryst- eller eggstokkreft.

Hun fortsetter.

– Jeg følte egentlig at det er viktigere å være trygg på at jeg kommer til å være her for mine barn når de vokser opp og blir større enn den terskelen det er å ta de operasjonene. Derfor har jeg valgt å gjøre det.

Brystene er operert vekk og forrige mandag la hun seg under kniven for andre gang. Denne gangen for å fjerne eggstokkene.

– Jeg har ikke fjernet livmoren, og det hjelper meg på den måten at jeg ikke blir kasta inn i overgangsalderen så kraftig.

– For det er en skikkelig skremmende tanke å komme i overgangsalderen.

Å fjerne eggstokkene var noe Marit Aune Buljo gruet seg til lenge.

– Man blir satt på hormonerstatning, men så leser man jo masse om det og blir litt skremt av det man leser.

– Mange sier de har mista all energi og at de ikke har den samme livskvaliteten som før. Det var jeg kjempe redd for. Og det at man kan miste sexlyst, det har man ikke lyst til i slutten av 30 åran.

I de neste 3 månedene skal Buljo gå ta hormonerstatning som lurer kroppen til å tro at hun fortsatt har eggstokkene.

– Hvis jeg i løpet av de 3 månedene blir, som fastlegen min sier, en rebelsk tenåring som har svettetokter og det ene og det andre, så må jeg si ifra og prøve på nytt, flirer Buljo.

Å ville ha det man ikke kan få

Tobarnsmoren har, sammen med samboeren sin, slått seg til ro med at hun ikke kan få flere barn.

– Men så er det jo bestandig sånn at når du ikke kan få noe, så vil du ha det. Så den tanken detter av og til i hodet på meg at «okei, nå kan jeg faktisk ikke få flere barn» og da begynner jeg å tenke «enn hvis jeg ville fått flere?».

– Vi har to friske gutter og er kjempe fornøyd med det. Men man vet jo aldri, ting kan jo skje og jeg kan angre med. Jeg synes det er litt egoistisk å tenke at «enn hvis jeg vil ha flere barn» mot at vi allerede har to som trenger begge foreldrene sine frisk og rask.

Les også: Kraftig gentest-økning etter Jolie-operasjon

Les også: Mener alle kvinner bør få rett til kreftgentest

Som bærer av BRCA2-genet har Buljo en økt kreftrisiko på mellom 40-80 prosent, men det er slettes ikke sikkert at hun ville ha blitt syk selv om hun ikke hadde operert.

– De har forska på gamle damer som fortsatt lever fint med genfeilen uten å ha blitt syk, men jeg var på en måte ikke villig til å ta den sjansen. Jeg ville på en måte bli mer sikker på at jeg skal være frisk.

– Det er fortsatt en risiko at jeg kan få kreft, men den er ikke høyere enn alle andre sin som ikke har den genfeilen. Man blir på en måte jevna med enhver kvinne, forklarer Buljo.

– Jeg har også lest om folk som har tatt den her operasjonen og fortsatt fått eggstokkreft. Så all risiko er ikke borte, men det er jo en risiko å leve, så du kan jo ikke fjerne alt. Men jeg føler meg mye lettere til sinns nå, og slipper å tenke på det hele tiden. Så det synes jeg er veldig greit.

Å operere en frisk kropp

Marit Aune Buljo brukte mye tid på å søke etter mer informasjon om operasjonene på internett.

– Man sitter jo å undersøker på nett, og som oftest er det mye negativt du leser. Man får ikke høre om de positive historiene fordi de fleste som trenger hjelp er de som skriver på nett. Mens de det har gått bra med, de trenger ikke så mange tilbakemeldinger eller råd fra andre. Det er litt dumt at du sitter å leser bare om det negative.

– Sånn er det ofte når du sitter å leser på nett. Man bør jo egentlig ikke gjøre det, ikke så mye i hvertfall, ler Buljo.

– Det var ingen av de andre damene i min slekt som hadde de genene, så jeg var ganske alene. Jeg hadde ingen jeg kunne relatere meg til og jeg har fått den fra min pappa.

– Han er frisk, men siden jeg har den så betyr det at også han har det genet. Men så er det ikke så vanlig at menn får brystkreft. Han har igjen antageligvis fått det fra sin far, forteller Marit Aune Buljo som også har en bror som har valgt å ikke teste seg.

All «googlinga» Buljo gjorde, gjorde henne også litt ensom.

– Jeg leste om mange som hadde en tante som fikk kreft når ho var 55 år eller noe sånt, og hvis jeg hadde hatt det så kunne jeg tenkt «okei, da har jeg kanskje 15 år igjen som jeg kan leve med uten å ta disse operasjonene.»

– Så det var litt vanskelig. Jeg hadde ingen sånne holdepunkter i forhold til familiehistorien.

Selv om Buljo er fornøyd med å ha tatt operasjonene, så var det ikke et enkelt valg.

– Pappa har spurt om hvorfor jeg skal operere når jeg er frisk? Det er veldig vanskelig å ta stilling til det når man ikke sitter i den situasjonen selv.

– Det var en veldig høy terskel å komme over at «skal jeg virkelig operere, jeg er jo frisk som en fisk og aktiv». Men tanken på det potensielle alternativet var mye verre.

Valget var vanskelig, men det hadde kanskje ikke blitt tatt om hun ikke hadde møtt en som nylig hadde tatt operasjonen og som det gikk bra med.

– Ho sa «gjør det», ho har ikke angret på det og ho har ikke vært plaga med noe. Jeg fikk masse hjelp fra henne, det er jeg kjempe glad for. Jeg har støttet meg mye på henne.

– Folk er veldig forskjellige, man kan ikke spå hvordan man skal reagere på det i ettertid, men jeg har tenkt at jeg må ha en positiv innstilling til det og tenkte at det skal gå bra.

Buljo fortsetter.

– Av og til sitter det mye mellom ørene, på hvordan du sjøl tar det. Hvis du setter deg ned og tenker at "nei, det her går ikke" så reagerer kanskje kroppen også på det. Så foreløpig går det veldig bra, avslutter Marit Aune Buljo.