Hun er født og oppvokst i Alta, men er godt vant til Finnmarksvidda. I Kautokeino venter alltid familien på Stine Hætta (30) – nå bor hun 1800 meter over havet, ved foten av Alburst-fjellene i Teheran, Irans hovedstad.

– Jeg får ta med meg litt kjøtt til Iran neste gang jeg kommer hjemmefra, slik at jeg kan introdusere biđus for alle her nede.

Store spørsmål ble stilt

På jenterommet i Alta oppdaget Stine Hætta hvordan ulik kultur kunne føre til ulik hverdag. Da hun gikk på Alta videregående skole havnet hun i klasse med en jente hun kom godt overens med.

– Vi lo og lærte sammen i våre felles timer, og jeg betraktet oss etter hvert som gode venner, mimrer Hætta.

Til tross for deres naturlige samkvem i skolehverdagen, var det langt fra naturlig at de var sammen på fritiden.

– Hun var læstadianer og det var ikke jeg. Hva er det med disse religiøse og tradisjonsbundne strukturene som gjør at to unge jenter på mange måter lever samme liv i samme bygd, men på mange måter også lever totalt forskjellige liv?

Dette grublet Hætta mye over mens hun gikk på videregående skole. Da russetiden var over bestemte hun seg derfor for å studere religionsvitenskap i Trondheim.

– Etter to år på NTNU dro jeg på min første lange utenlandsreise, og da dro jeg til Sør- og Mellom-Amerika.

Da Hætta kom tilbake til Norge flyttet hun til hovedstaden for å fullføre studiene.

– En formiddag på Blindern, midt i eksamenstiden, var jeg på nett for å se etter jobb.

Øynene falt på jobbtilttelen «Studentpraktikant i Riyadh, Saudi Arabia» og den var utlyst av Utenriksdepartementet. Hun søkte, fikk den og dro.

– I dag er jeg tilbake i Utenriksdepartementet, nå som ambassadesekretær ved den norske ambassaden i Teheran.

Selv med 5 års arbeidserfaring i Politiets Utlendingsenhet i Oslo med Midtøsten som arbeidsfelt, og erfaringer med både trøndere, søramerikanere, søringer, arabere, persere og asiater, tør ikke Hætta å svare på de store spørsmålene hun engang stilte seg i skolekantina i Alta.

Nysgjerrigheten førte henne ut i verden

Stine Hætta flyttet til Trondheim for å lære mer om religion og samfunn, inspirert av sine egne erfaringer fra Finnmark.

– Når temaet sekularisering kom opp i forelesningene viste mine professorer alltid til revolusjonen i Iran i 1979. Akademia på 60-tallet var preget av klokketro på Max Webers sekulariseringsteori. Man mente bestemt at verden var på vei mot en ikke-religiøs status quo. Men så, ut av det blå for mange, var den islamske revolusjonen i Teherans gater et faktum, forteller Hætta.

– Mange spurte seg hvordan dette kunne skje i denne internasjonale byen som var preget av kunst, kultur, vin på fortausrestauranter og verdens vakreste kvinner i kjoler og skjørt?

Temaet fattet Stines interesse.

– Fra første dag på NTNU har Iran vært et drømmemål for meg.

Man må vite hvor man er

Når man besøker et land med helt ulike lover og regler enn de vi kjenner til fra Norge, er det viktig at man setter seg inn i disse for å unngå unødvendige og ubehagelige situasjoner. Det handler om å vise respekt til det landet man besøker.

– Det er ikke alle regler man trenger å være enig i, men det er viktig å vite at man ikke trenger å ta med seg shorts på ferie til Iran, forteller Stine Hætta.

Hun legger til.

– Dette er følgelig ikke ensbetydende med at man ikke trenger å komme hit, men man må vite hvor man er.

Kultursjokk

Å bosette seg i et land med en annerledes kultur enn den man er vant til kan være krevende og det kan også være vanskelig å tilpasse seg den fremmede kulturen. Hættas møte med den iranske kulturen ga henne bakoversveis.

– Jeg fikk nok litt kultursjokk da jeg opplevde at taxisjåføren hadde hørt at jeg var syk en dag, hvorpå han ringte meg for å spørre om jeg trengte noe, som mat, medisiner eller annen hjelp.

Hætta mener vi har mye å lære av iranerne.

– Sjåføren på 54-bussen i Oslo ringer ikke når jeg har migrene for å si det sånn. Iranerne tar enormt godt vare på hverandre.

Mat er en viktig del av kulturen og det iranske kjøkkenet er verdenskjent. Deriblant er vi vant med kyllingkebab i Norge, med masse Thousand Island-dressing, mais og isbergsalat. Dette får man ikke i Iran. Her har de andre tradisjoner.

– Bestiller du kyllingkebab, så får du konsekvent utlevert en gaffel og en skje. Spør du etter kniv for å skjære opp kyllingkjøttet, oppfattes dette som meget uhøflig.

– Kjøttet skal nemlig være så mørt at du faktisk kan dele det med en skje. Og det er det. Og det er mørt hver gang.

Samer og iranere

Den første og største forskjellen mellom samer og iranere som Hætta la merke til var støynivå og emosjoner.

– Iranere prater og ler utrolig høyt. De lar også sine følelser komme til syne i alle situasjoner.

Dette reflekteres godt i det persiske språket.

– Hvis jeg tar med meg en kaffekopp til min kollega, så vil hun ikke si «takk». Hun vil si; «Jeg håper ikke du føler deg trøtt eller sliten. Måtte dine hender ikke være utslitt. Tusen hjertelig takk for at du hentet kaffe til meg Stine-kjære».

– En same vil derimot ikke utbrodere sine følelser til alle og enhver.

Hætta mimrer tilbake til et samisk bryllup hun en gang var i, hvor det var tusenvis av gjester.

– Jeg hadde med meg en altaværing i dette bryllupet, og jeg husker at vedkommede var forundret over at ingen holdt tale til brudeparet. Men det er vel ikke nødvendig å si så mye? Det ligger vel i situasjonen at brudeparet har tatt sitt valg. Ingen behøver å gråte i en mikrofon foran hele forsamlingen for å bekrefte kjærligheten.

Hun legger til.

– Jeg er imidlertid en veldig pratsom same, og ville insistert på at noen holdt en tale. Men så er jo jeg bare en kvart same, ler Stine.

Vakte stor oppsikt

I 2014 fikk Norge sin første forsidepike i iranske medier, og en hedmarksbunad ble til en «snakkis». Norges ambassadør Aud Lise Norheim vakte oppsikt da hun tok på seg bunad og hijab i matchende farge da hun møtte den iranske presidenten.

• Les mer her: - Norsk bunad skapte kommentar-storm i Iran

– Jeg må nok rådføre meg med henne når jeg skal finne hijab til kofta. Rød eller blå farge må det vel bli, forteller Stine.

– Kleskoden for kvinner i Iran, uavhengig av nasjonalitet, er at hår, albuer og knær skal dekkes til.

Det lyse håret blir lagt merke til

– Håret mitt har ofte vært utsatt for blikk og berøring av fremmede mennesker rundt omkring. Det er jo veldig lyst. Og veldig bustete.

En blond same i Iran er det ikke vanskelig å legge merke til, selv med hijab surret rundt håret.

– I Iran må man dekke det til med slør, så det er naturligvis ikke like synlig her som andre steder. Litt synlig er det nok. Jeg må innrømme at sløret henger ganske løst rundt de slitte tuppene mine, forklarer Stine Hætta.

Hun får mange spørsmål om hvordan det føles å bruke hijab.

– Jeg går ikke inn på mine personlige meninger om dette, men la meg si det slik; Jeg kan ikke bo her og ikke dekke til håret. For meg blir valget da enkelt.

I prat med en iransk venn angående bruk av hijab, fikk Stine vite at iranske kvinner nekter å la dette bli en blendingsgardin for kvinnekampen i Iran.

– Iranske kvinner har historisk stått på frontlinjene, og de gjør det fortsatt. I hijab. De krever lik lønn for likt arbeid. I hijab. De krever at kvinner skal utdannes. I hijab.

Stine legger til at det blir feil av ikke-muslimske kvinner, dersom de av prinsipp, nekter å besøke land hvor de er nødt til å dekke til håret.

– Man kan være uenig i mange ting, men det er viktig at vi er her. At vi snakker sammen, lærer av hverandre og forsøker å forstå hverandre. Og det kan man ikke hvis man ikke kommer hit.

Bildet av Iran er ofte misforstått. Hætta bruker gjerne hijab for å kunne være der og for å senere kunne være med på å formidle hvordan Iran egentlig er.

– Tar man seg en tur til bazarene i Teheran vil man se mødre i chador, side om side med sine døtre i tettsittende jakker. Med fargerike hodeplagg hengende langt bak på hestehalen, med lange røde negler og høyhælte sko.

«Muslimfrykt»

Har man fulgt med på nyhetene den siste tiden, legger man merke til begrep som «muslimfrykt», og IS ofte blir nevnt. Deres ideologi og krigføring er for Stine Hætta noe helt ubegripelig og noe hun tar fullstendig avstand fra.

– Jeg tror ingen helt kan fatte hva sivile i Syria og Irak gjennomgår, men vi ser det og vi vet at det skjer. Særlig nå som vi alle er vitne til denne brutaliteten, er det viktigere enn noensinne å være tydelig på at muslimer ikke er en homogen gruppe. Alle er ikke terrorister.

– At «muslimfrykt» er et begrep vi i økende grad leser i mediene, er i seg selv et hån mot 1,5 milliard mennesker, sier Stine.

Mediene har et særlig ansvar.

– Følgelig må man ta i betraktning den reelle motivasjonen som ligger til grunn for IS vold og terror. Uavhengig av deres særegne oppfatning av islam, som de bruker som et middel til å rettferdiggjøre sine handlinger, så mener jeg at det er uhyre viktig å ikke systematisk generalisere grupper i verdenssamfunnet, avslutter Stine Hætta.