Vil flytte makta til Eidsvoll

Mandag kommer kongen for å foreta den høytidelige åpningen av Stortinget. Har du noen gang tenkt over hva politikerne som sitter der egentlig driver med?

Store Norske Leksikon beskriver det slik:

«Stortinget er Norges nasjonalforsamling. I Grunnlovens § 49 står det at folket utøver den lovgivende makt ved Stortinget. De viktigste oppgavene til Stortinget er å vedta lover, bestemme statens budsjett og kontrollere regjeringen. Stortinget er ifølge maktfordelingsprinsippet den lovgivende og bevilgende makt.»

Men de oppgavene trenger ikke å løses fra midt i Oslo sentrum, mener sjeføkonom Jan Andreassen i Eika-gruppen.

Han vil flytte hele sulamitten til Eidsvoll.

Ramser opp fordeler med å flytte Stortinget

Det er ikke lange flyttingen det er snakk om.

Ifølge Googles karttjeneste er det 66,1 km fra Stortinget til Eidsvoll Verk der Eidsvollsbygningen står.

Eller for å si det med noen av partiene som sitter på Stortinget i dag:

• For Frp-ere og Senterpartister betyr det en biltur på 45 minutter.
• For Høyre-, SV-, KrF-, Venstre- og Ap-folk tar det 47 minutter med t-bane og tog.
• For medlemmer av Miljøpartiet de Grønne er det 4 timer og 3 minutter med sykkel og 13 timer og 6 minutter på beina.

Og forslaget er ikke tatt helt ut av luften.

– Det er typisk at alle tar for gitt at Oslo skal ha 800 000 innbyggere og at vi skal ha en ny million i omegnen. Det går an å stille seg spørsmålet om det er nødvendig og ønskelig, sier Andreassen.

Han stusser over at mange norske politikere stadig sier at kjerringa skal reises og at man skal flytte statlige arbeidsplasser ut av Oslo, men uten å ta grep som virkelig gjør en forskjell.

Hvis man mener alvor holder det ikke å flytte en liten gjeng på 30 i Mattilsynet ut av Oslo. Man må flytte noe som monner. Noe som gir store positive ringvirkninger.

En institusjon som har livskraft.

– Da er det naturlig å flytte på Stortinget. Politikerne som sitter der og skal representere oss er fra hele landet. Så skal de absolutt møtes på Norges dyreste frimerke av en jordflekk.

Han ser flere fordeler med å flytte. Blant annet:

• Det er et voldsomt trykk på Oslo. Skal vi gjøre noe med sentraliseringen må vi flytte noe stort og viktig ut av byen. Da er Stortinget ganske høyt på listen over det som er mulig å flytte ut.
• Å legge Stortinget på Eidsvoll vil korte reisetiden (og utslippene) for å komme til hovedflyplassen på Gardermoen.
• Å flytte til Eidsvoll vil fordele belastningen på infrastrukturen inn i Oslo fordi en del av køen blir snudd fra Oslo mot Eidsvoll i stedet.
• Et Storting på Eidsvoll vil være positivt for distriktsutviklingen fra Lillehammer til Grorud.
• Man vil kunne få både miljø- og samfunnsøkonomiske gevinster ved en flytting.
• Det vil være lettere å sikre både parlamentsbygning og politikere dersom man bygger et nytt Storting og nye stortingsboliger.

– All samfunnsutvikling kan ikke være i Oslo slik at resten av landet tappes. Dette vil føre til mer og nyere typer arbeidsplasser med akademikere, politikere og media. Det vil være til stor hjelp for regionene rundt Gardermoen.

Andreassen mener også at det kan gi bedre styring av landet.

– Det kan hende det hadde blitt mer saklig, mindre opphetet debatt og mindre teater av dette. Den tvekampen som foregår mellom partilederne kan i utgangspunktet foregå på en hvilken som helst scene i landet. De kan like gjerne debattere på Eidsvoll som på Stortinget. Dessuten kan politikken bli bedre fordi Oslo-gryta er full av overbetalte konsulenter og lobbyister som maser på politikerne for å få dem til å bruke stadig mer av skattebetalernes penger, sier Andreassen.

Flukten fra lobbyistene

Det siste argumentet, det med lobbyistene, er det forresten litt historisk sus over.

Bård Frydenlund er historiker og direktør ved Eidsvoll 1814.

– Det var et kontroversielt valg å legge grunnlovsforhandlingene til Eidsvoll i samtiden. Dette var i Napoleonskrigens siste fase og det var stor spenning i Norge. Her var det noen som hadde tenkt ut en politisk prosess som gikk mot stormaktene og det som var nedfelt i den såkalte Kiel-traktaten.

Prins Christian Fredrik var stattholder i Norge og arkitekten bak prosessen som ledet til at den norske Grunnloven ble skrevet på Eidsvoll i 1814.

Det var ikke tilfeldig. Tross at Kristiania (nå Oslo) var det politiske sentrum også på den tiden, ble Eidsvoll valgt som hovedsete for grunnlovsdannelsen.

Én av dem som var med i arbeidet, var Alexander Christian Møller fra Arendal. Han skrev brev hjem om prosessen og valget av Eidsvoll.

I ett brev skrev han blant annet:

«Mange tror det er en politisk innretning fra regjeringens side at riksdagsforsamlingen er forlagt på et sådant sted, og ikke i en av byene hvor riksdagsmedlemmene oftere og bedre kunne handlet i overlegg med hverandre. Det kan så være, men jeg tror denne bestemmelsen kommer mer av et forutgående slett overlegg fra vedkommende. Dog kan det ikke nektes at de mest aktive medlemmer der måske er noget mer på regjeringens side, derved lettere kan fullføre deres bestemmelser uten de øvrige medlemmers mellomkomst.»

– Det sier litt om at det var en spenning også til selve valget av sted for denne politiske prosessen som skulle føre frem til dannelsen av Stortinget, sier Frydenlund.

• Tidslinje: Følg demokratiets historie

I klartekst betyr det at Christian Fredrik ville ha kontroll på informasjonsstrømmen og folk som kunne påvirke den politiske prosessen.

Altså begrenset tilgang for lobbyistene.

– Eidsvoll kan ses som et politisk orientert konferansehotell som ble utformet for i mer isolerte former å kunne være med å utforme prosessen for et selvstendig Norge med en egen grunnlov, sier Frydenlund.

Eidsvoll er klare, igjen

Skal vi tro ordfører John-Eirik Vika (Sp) i Eidsvoll kommune, er bygda klar til å stille opp nok en gang.

Nå på mer permanent basis.

– Den økonomen som har foreslått dette er veldig fornuftig. Dernest tenker jeg at han har rett.

Vika kjøper argumentet om distriktsutvikling med hud og hår.

– Vi er grunnlovsbygda og har 200 års erfaring med det, vi ligger veldig sentralt til, vi har plass og vi er klare til å ta imot, sier ordføreren før han legger til.

– Vi er en stor bygd. Vi er romslige både til sinns og i areal.

Men uansett om stortingspolitikerne skulle være enige, er det langt frem.

For tenk deg bråket, kranglene og stridene. Først om hvilken tomt det faktiske bygget skal ligge på, dernest hvordan det skal se ut.

Bråk og omkamper ligger i norske politikeres DNA

Vi snakker tiår.

Er det noe som ligger i ryggmargen på norske politikere er det nemlig at byggesaker og offentlige bygg skal utløse tiår med krangel om hvor bygget skal ligge og hvordan det skal se ut.

Og at det aldri er for sent å ta omkamp.

Det skjedde da Norge skulle ha ny hovedflyplass, det skjedde da man skulle bestemme seg for ny plassering av Munch-museet, og det skjedde da man skulle bygge Stortinget på midten av 1800-tallet.

Også den gangen utløste byggingen av Stortinget tiår med debatter om utforming og beliggenhet.

Hele 17 tomter ble foreslått i prosessen (se faktaboks).

Stortingsforsamlingen gikk for plassering i Slottsparken, mens regjeringen kjøpte tomten der Stortinget til slutt ble liggende. Det utløste ny tautrekking, og til slutt ble begge tomter stilt til disposisjon i en arkitektkonkurranse.

Den ble vunnet av den unge svenske arkitekten Emil Victor Langlet.

Han leverte inn utkastet etter fristen.

Byggestart var 3. august 1860, grunnsteinen ble lagt ned 10. oktober 1861 og Stortinget flyttet inn 5. mars 1866.

For 150 år siden i år.

Men den viktigste forutsetningen er politisk vilje.

Det er tvilsomt om stortingspolitikerne i det hele tatt vil flytte.

I hvert fall hvis vi skal tro to av de mer fremtredende av dagens representanter.

– Parlamentet skal ikke brukes til distriktsutvikling

Marit Nybakk er første visepresident på Stortinget. Hun har sittet på Stortinget i mer enn 30 år og er den av dagens representanter som har sittet lengst.

– Jeg tror ikke parlamentet er en institusjon som skal brukes i distriktspolitikken. Dessuten rommer Stortinget i dag både 169 representanter og mer enn 500 ansatte. Det vil bli ufattelig kostbart å flytte alt sammen til Eidsvoll, sier Nybakk.

Det er bare noen av utfordringene. I tillegg kommer det kulturhistoriske aspektet.

– Bygningen er én av de eneste virkelige praktbygg vi har i Norge. Det er et kulturhistorisk monument vi skal være stolte av, og det ligger selvfølgelig i hovedstaden som er og blir Oslo, sier stortingsnestoren.

Og får støtte av lederen i Venstre, Trine Skei Grande.

Hun leder partiet som Johan Sverdrup, mannen som tok parlamentarismen til Norge, startet. Han var også en av dem som kjempet for at Stortinget skulle få eget hus i sin tid.

– Han var opptatt av hvordan demokratiet virket, ikke akkurat hvor, og vi kunne nok hatt noen møter et annet sted. Men jeg mener det er en dårlig idé å flytte hovedstaden til Eidsvoll. Det er mange måter å flytte ut arbeidsplasser på, det skal jeg kjempe for hver dag, men jeg tror kanskje Stortinget som symbol har en kraft utover det å kun være en arbeidsplass.

– Det er ikke trønderen i deg som tenker at hvis det skal flyttes, så skal det til Trondheim?

– Jo, egentlig er det slik, hehe.