Påskekrimmens magiker – Ikke helt som på TV

De kaster et blikk på liket, bøyer seg ned og ser litt nærmere på merker etter kvelning eller et skuddsår, og fastslår kjapt både dødsårsak og tidspunkt med pinlig nøyaktighet.

De jager politifolk unna for at spor ikke skal bli ødelagt. De jobber døgnet rundt, ofte i dempet belysning, med en død kropp på metallbordet.

Slik er det i påskekrimmen.

Irriterer seg

– Virkeligheten ser litt annerledes ut.

Ida Kathrine Gravensteen er rettsmedisiner. Hun er glad i påskekrim.

– Det kan være gøy, men det er irriterende å se en serie når de ikke har gjort skikkelig forarbeid. Når du for eksempel ser at de snur en kropp fra magen til ryggen, og det ikke er noen dødsflekker i ansiktet. Det er veldig irriterende.

– Dessuten er det politiet som styrer åstedene. Vi kommer ikke inn som cowboyer, sier Gravensteen.

– Vi skal passe på å ikke ødelegge politiets etterforskning. Vi må kle oss i hvite drakter og ikke klusse til noe, ikke forurense viktig spormateriale. Vi samarbeider med politiet.

Åstedsundersøkelse

Gravensteen sier at rettsmedisinerne i Norge altfor sjelden blir kalt ut til et åstedet.

– Dessverre. Vi skulle vært der i mye større omfang enn vi er i dag. Det er en mangel ved norsk rettsmedisin. Det har store fordeler å få se et åsted for drap eller plutselig død.

Hun sier det gir en helt annen informasjon å være på et åsted med uklart dødsfall.

– Se en kropp i sine omgivelser. Få en oppfatning av hendelsesforløpet ved å se veltede møbler, blodspor, du kan se våpen. Du kan se hvordan kroppen ser ut umiddelbart.

Noe av det viktigste en rettsmedisiner gjør på et åsted, er å fastslå dødstidspunktet tidligst mulig. Men å fastsette nøyaktig tidspunkt for når døden inntraff, er umulig.

– Et av de tidligste tegnene er dødsflekker. Blodet følger tyngdekraften, det går ut i vevet på lavereliggende områder av kroppen. Det skjer etter cirka en halv time.

Blir kroppen flyttet på innen de første 12–24 timene, så vil flekkene flytte på seg.

– Å se hvordan disse flekkene er i løpet av den første tiden, kan gi viktig informasjon. Finner du en kropp som ligger på magen, men så er flekkene på ryggen, vet du at kroppen må ha vært flyttet på når du er på åstedet. Kommer kroppen inn til oss på rettsmedisinsk og ligger på ryggen, så kan du ikke vite dette.

Tre klassiske tegn

De tre klassiske dødstegnene er ved siden av flekkene, dødsstivhet og grad av avkjøling.

– Man bruker de tre. Men det er usikre parametere alt det her. Det er i tillegg viktig å vite hva den avdøde hadde på seg, måle fuktigheten, og særlig måle temperaturen ved kroppen.

– Ellers er de andre parameterne verdiløse egentlig. I tillegg, noe som har kommet i de senere år, er undersøkelser av væsken i øynene. De første fire døgnene gir dette oss nyttig informasjon, sier rettsmedisineren.

Gravensteen sier at tidsintervallene de forholder seg til i virkeligheten aldri er så presise som det man ofte ser i krimseriene.

– Samlet kan informasjonen gi en pekepinn. Vi kan anslå med en viss sannsynlighet at døden inntraff innen et tidsrom, i løpet av det døgnet for eksempel. Hvis alle målingene går i samme retning, er det lettere å være mer presis. Spriker de litt, må vi ta høyde for et større tidsintervall.

– Det er veldig viktig å formidle denne usikkerheten. Det finnes jo tilfeller der dødstidspunktet er tilpasset etterforskningen i forhold til når den mistenkte hadde alibi og ikke. Det har skjedd ved saker som viser seg å være justismord, for eksempel.

Arbeidsstedet

Hun har på seg kirurgdrakt med plastforkle over. På hendene har Gravensteen to par plasthansker.

Blå innerst og hvite ytterst, slik at hun kan se om hun har vært uheldig med skalpellen.

– Det ser ikke så designlekkert ut på rettspatologen på Rikshospitalet Oslo. Og vi kunne ikke jobbet under så dempet belysning som du ser i mange av seriene, sier Gravensteen.

– Vi har en obduksjonssal med en CT-maskin, som drives av obduksjonsteknikerne. Vi CT-skanner alle før obduksjon.

Vi vurderer sakene, og avgjør om politiet skal være med på obduksjonen. Hvis vi har en drapssak, er det to rettsmedisinere til stede, forteller Gravensteen.

Obduksjonen

Det første som gjøres ved en obduksjon er en utvendig undersøkelse.

– Vi ser på alt fra bekledning, hvordan kroppen ser ut, ser etter disse klassiske dødstegnene, og ser også etter tegn på sykdom og skader utvendig på kroppen. Så går vi gjennom CT-skanningen, ser etter metallgjenstander i kroppen og sykelige tegn som blodansamlinger.

CT kan gi veldig god informasjon i tillegg til en obduksjon.

Selve likåpningen gjøres av obduksjonsteknikeren.

– Da gjør man dette berømte y-snittet og tar ut organene. Vi samarbeider hele tiden. Organene blir lagt på et disseksjonsbord, rettsmedisineren går systematisk gjennom alle organene, klipper opp og tar små prøver som skal sees på under mikroskopet. Så ser man på urin og blod, for å finne eventuelle andre stoffer.

Det er et grundig arbeid som gjøres. Som regel kan man foreta to obduksjoner i løpet av en dag. Dreier det seg om et drap, kan det ta flere dager.

Et eksempel fra TV-serien The Fall, som særlig morer Gravensteen, er en episode hvor rettsmedisineren vurderer tegn til kvelning på en kropp.

– Det blir sett på punktblødninger i ansiktet og under øyelokkene, i bindehinnene, det kan være tegn på kvelning. I serien sier de at det hele har foregått over 45 minutter. Det er et eksempel på at man er helt ute på viddene. Man kan ikke si noe spesifikt om hvor lenge trykket mot halsen har vart, og om trykket har vært jevnt eller ujevnt. Det blir veldig søkt, smiler Ida Kathrine Gravensteen.

Brå død

Det er spesielle dødsfall som undersøkes på bordet til rettsmedisineren. Hun og hennes kollegaer tar imot de døde når politiet ikke er helt sikre på hvordan eller hvorfor de døde.

Folk som har dødd en mistenkelig død, brått eller uventet.

– Hit kommer kroppene til mennesker som har blitt skutt, slått og knivstukket. De som har tatt sitt eget liv, og de som helt plutselig har omkommet uten at noen helt vet hvorfor. Folk som dør i trafikkulykker og i brann kommer også til Rettsmedisinsk institutt.

Hun forteller at hun i begynnelsen ble overrasket over hvor mange tilfeller de får hvor de kan sette en nokså sikker dødsårsak.

– For eksempel store hjerteinfarkt eller blodpropp i en kranspulsåre ved hjertet, og henging. Andre ganger er det tette årer rundt hjertet, ulike ting som gjør at man kan fastslå at dette i alle fall ikke er en unaturlig død.

Rettsmedisineren sier at når folk blir funnet i unaturlige omgivelser med skader, så kan man se om det er vold, og i mange tilfeller utelukke det.

– Det er jo kjempeviktig.

Forfatterne lar seg imponere

– Rettsmedisin og kriminalteknikk er utrolig spennende fag. Vi krimforfattere – og sikkert også leserne våre – lar oss imponere av hvordan en bloddråpe eller et hårstrå kan knagge en mistenkt til et åsted og en forbrytelse. Det sier krimforfatter Tom Egeland.

Han sier det er lett for forfatterne å trå feil.

– Så en krimforfatter som skal bevege seg inn på rettsmedisinernes fagfelt, må holde tunga rett i munnen.

Egeland sier at en rettsmedisinsk obduksjon fort vil avsløre at en dødsårsak er en helt annen enn den man først trodde.

– For oss krimforfattere kan rettsmedisinerne fungere nærmest som trollmenn. En bagatell kan vise seg å løse en komplisert sak. Det kan også gjøre rettsmedisinen til en avgjørende faktor i en kriminalsak, så vel som i en krimroman.

Egeland tror at forfatternes fascinasjon for rettsmedisin og krimteknikk handler mye om mystikken i faget.

– For oss vanlige mennesker er det nærmest magisk hva en rettsmedisiner kan lese ut av «ingenting». For dem som fagfolk er det jo ikke magi, men vitenskap og kløkt, avslutter forfatter Tom Egeland.