En skarp, høy, brummende motorlyd ljomer utover Hardanger. Det er bratt her på Lutro, spesielt hos Kari. Men traktoren jobber seg trofast oppover bakken.

I tre generasjoner har Fiaten gjort jobben. Bare det ikke begynner å regne. Da kan traktoren fort miste grepet.

Epletrærne er i full blomst, fargene intense og klare. Dette kan bli en god sesong, hvis alt klaffer.

– Det er risikosport vi driver med, sier Kari Lutro.

34-åringen spiller på lag med trærne, styrer dem og gir dem det de trenger. Alt for at de skal gi en høyest mulig avling i retur.

Men været rår hun ikke over. En natt med minusgrader nå kan ødelegge hele avlingen.

Våren er lunefull.

Kari får øye på et skadedyr. Hun har hoppet av traktoren og studerer trærne, bladverket.

Enten har hun vært for dårlig til å sjekke, eller så er det en ny krabat her. En breitege.

Et insekt hun aldri før har observert så tidlig på året.

Hun skulle ønske hun hadde mer tid til å gå sånn, og titte. For det vil komme flere skadedyr. Vintrene blir mildere og da gjelder det å ha en plan.

Siden hun var liten har hun visst at hun har odel på fruktgården. Men avgjørelsen om bli bonde var stor og vanskelig.

– Det er på en måte et valg for livet.

Etter videregående begynte Kari å studere økonomi. Hun tenkte ikke lenger på bondeyrket og fikk seg jobb på kontor.

Men inne på det trange kontoret lengtet hun etter naturen. Hun hadde lyst ut hele tiden. Så da faren sa: «Kari, nå må du bestemme deg for om du vil ta over gården!», svarte hun ja.

En ny lyd høres mellom trærne på Lutro. Denne gangen er lyden både mildere og jevnere, mer moderne.

Kari har hoppet over i en annen traktor, den grønne, lette Ferrarien.

Traktoren er tilpasset både det våte været og de bratte forholdene.

Den har utstyr som brukes til å sprøyte trærne, for like før det begynner å regne må trærne få en forebyggende dusj.

Det er soppen som truer eplene til Kari.

Jo mer regn, jo mer sopp. Og epler fulle av svarte prikker er det ingen som vil kjøpe.

Hun vil ikke kjøre lenger opp i det bratte feltet i dag. Det er ofte en avgjørelse hun tar når det regner. Gressmatten kan skli vekk, på samme måte som når man spiller fotball i alt for vått gress.

– Jeg har sklidd med traktoren noen ganger, da får du ganske høyt adrenalin.

Jordsmonnet på Vestlandet er sleipt. Er det vått og sleipt får ikke Kari gjort jobben.

Men i dag er grunnen en annen. Det regner ikke, men det er en rar lyd i traktoren. Hun merker at den spinner.

Og når man jobber i en stigning på 44 prosent må alt være i orden.

Kari trenger hjelp og i Lærdal bor heldigvis en som kan fikse en Ferrari. Hun får beskjed om at han henter den senere i dag.

Alt må være i stand i god tid før det begynner å regne.

Et par uker senere bryter uvêret løs. Det styrtregner i flere minutter, før en haglbyge pisker ned.

De harde kulene av is treffer flere fruktgårder i området. På få minutter blir avlinger for trolig flere millioner kroner ødelagte.

Og mer regn vil det komme, ikke bare i år, men i fremtiden.

Men denne gangen er Kari heldig. Bygen er ekstremt lokal og treffer 10-12 gårder i en liten omkrets. Frukttrærne til Kari slipper unna.

– Det var ren flaks.

I løpet av juni blir epleblomstene til kart. Også morellene ser fine ut.

De er sikret under lange plasttunneler for å ikke sprekke av vestlandsregnet.

Det ser lovende ut på Lutro i år.

CECILIE

Knekk!

Det overflødige skuddet fra den bøyde grenen kastes på bakken. En håndflate mellom hvert skudd. Det er rådet om de skal lykkes.

Det knaser under føttene. Jordsmonnet er tørt, men avlingen må slå til.

Den ferske vinbonden har satset alt og nå må hun bevise at hun kan lage god vin.

Cecilie Skjerven hever blikket og ser utover rad på rad av vinstokker, til sammen seks tusen.

På Grubbestad gård gjør de det meste selv, både ute og inne i vineriet.

Målet er å hevde seg i toppen.

Det var ingen selvfølge at det skulle bli vinproduksjon på gården i Sandefjord.

Da paret Cecilie og Bjarne bestemte seg for å satse på noe de kunne leve av sammen, var de innom mye, også blomster og blomsterbinding.

– Du lagde den fineste blomsterbuketten, Cecilie smiler og ser på mannen sin.

Men selv om Bjarne hadde talent, ble det med tanken.

Bjarne Trollsås hadde drevet med korn og erter i 18 år, men det var verken fulltidsjobb eller jobb for to. Da de ble tipset om at vinproduksjon kanskje kunne være noe, ristet de i lang tid på hodet.

Så modnet tanken og etter en stund begynte de å undersøke muligheten. De dro til vinbønder både i Sverige og Danmark som med glede delte alt de kunne.

2018 ble året de satset alt, på druen Solaris.

Drypp, drypp, drypp. Bjarne har satt på vanningen.

I åtte timer skal det dryppe. Det skal speile en regnværsdag. Røttene må trekke langt ned i jorda for å hente opp masse godsaker.

Det er siste dagen i mai og allerede veldig tørt i Sandefjord, og tørrere skal det bli utover sommeren.

Farene er mange. Vårfrost, tørke, fugler, for kort modningstid. Men paret har klart det før. I fjor leverte de sin første musserende vin. Den ble godt mottatt og fikk til og med pris.

Nå kjenner de på presset. Den neste vinen må bli enda bedre.

– Hvis ikke vil folk dømme det nord og ned, si at det var flaks, sier Bjarne.

For det finnes skeptikere. De som mener at norsk vin ikke er god vin, at hybriddruen som er en krysning av europeiske og amerikanske vinstokker ikke er like bra.

– De ønsker vi å gjøre til skamme.

Men det finnes en bittersøt smak. Cecilie snakker ikke om vinen, men klimaendringene som gjør det mulig å lykkes med vin i Norge.

Temperaturene øker i Sandefjord. De siste 20 årene har vekstsesongen her økt med to uker og fram mot midten av århundret kan den å øke med to til fire nye uker.

– Og det er den bittersøte siden av det, at det lar seg gjøre, sier Cecilie.

De prøver å se på vingården som en tilpasning, forsøker å se muligheter.

De er ikke de eneste. I vår ble Vestfold vinmakeri stiftet. Til sammen finnes det nå 35.000 planter fordelt på 15 vingårder i fylket.

Vinstokkene på Grubbestad trives godt i varmen i år og er nå ferdig blomstret.

Lengre syd i Europa er ikke optimismen like stor. Flere steder har det blitt for varmt. Da kan det bli for mye sukker i druene, som fører til høy alkohol i vinen, forteller Cecilie.

Smatt, smatt, smatt

I et rom fullt at gamle og nye tradisjoner smaker de på den første vinen. Et gammelt melkerom har blitt til vineri og møkkakjelleren skal bli lagringsplass.

Med seg har paret en ønolog, det vil si en som kan mye om vindyrking og vinfremstilling.

Han veileder paret, både ute og inne i vineriet og forteller om den markante syreprofilen til norsk vin.

– Vår jobb i kjelleren er å få fram mer rikhet, en munnfølelse.

Detaljert forklarer ønolog Eirik Lund Andersen hvordan vinen må ligge lenge med gjærsedimentene for å få fram toner av lagring, tertiær toner, litt mer i brioche, litt mer brødbakst.

– Sammen får du en rundhet og en rikhet, da er du i balanse.

Bjarne finner fram flasken, den neste vinen. Den må bare ligge litt lengre.

Ett år til. 12 måneder må gå før spenningen er over.

YVONNE

– Vi er mange her i bygda som går rundt og snoker.

Det ligger et lag med snø over Målselv i mai, en slags sløret spenning. Alle i bygda venter på at det skal tine. Har gresset overlevd?

Yvonne skimtes i det fjerne. De høye gummistøvlene er på.

Det er tele i bakken og umulig å si, enten blir det suksess eller fiasko.

Gresset er helt avhengig av været. Det blir mat til dyrene eller tusenvis av kroner rett ut vinduet. Yvonne sover dårlig.

For å få vite hvordan det går må hun være tålmodig. Tiden må gå, våren må varme.

På gården er melk hovedinntekten. Yvonne Barnung Østgaard og mannen Ole-Hallstein Østgaard har 40-45 melkekyr og jevne kalvinger.

Hun ble bonde på grunn av dyrene og bruker mye tid inne hos kalvene.

- De er veldig søte, da.

Yvonne viser hvordan de elsker å bli klødd, nesten som hunder.

Når kalvene blir en uke gamle får de også gress. De første dagene spiser de ikke mye, men gresset er viktig for vommen, det første av de fire rommene i drøvtyggernes mage.

Ekteparet produserer grovforet selv. Så dersom det går bra med gresset i år slipper de å kjøpe.

Men den siste tiden har de merket store forandringer, det er våtere og temperaturene er mer ustabile.

Temperaturskiftene gjør at de får større problemer med isbrann. Et islag legger seg over marka og kveler gress-stråene. Et dødt, gulbrunt gress kan bli resultatet.

Våren er knapp i Nord-Norge. Alt må gjøres på kort tid. Dersom gresset svikter, koster det ikke bare 250.000 kroner i ekstra frø. Da må det pløyes og såes på nytt.

Våren viser sin seige side i nord. Varmen lar vente på seg. Spenningen trekker ut.

Det er kaldt, det regner og Yvonne lurer på om det skal bli ordentlig vår, men så, plutselig: 17. juni er det full sol og over 20 grader.

– Det går fra snø til sommer i løpet av en uke. Det er helt vilt.

Yvonne ser på de grønne markene fra huset. Det ser ut til at de nærmeste har klart seg bra. Ekteparet puster lettet ut og takker værgudene.

Men så stiger skuldrene igjen. På de flate jordene de leier på Karlstad ser det verre ut.

Noen tynne tuster står rett opp, ellers er det bare bakken. Det er svart. Isbrann. 300 dekar har slått feil.

Det er bare å ta fatt på arbeidet, det må pløyes og såes.

Men denne gangen gjør de endringer. De lar det flerårige frøet Timotei ligge. Det er kostbart og hva er poenget med et flerårig frø når isbrannen sluker det?

Nå velger de et grøntfrø med erter, bygg og vikkel.

Yvonne håper at det skal dukke opp mer hardføre frøsorter, som er mer tilpasset det nye klimaet. For ekteparet merker at mye er i endring.

- Så vi leter på en måte etter det magiske frøet.

Håpet er at det vil berge dem i fremtiden.

- Hvis man ikke greier å tenke positiv, så kan man ikke drive med landbruk, i hvert fall ikke i Nord-Norge.

REIDUN, klimaforskeren

Lyssivet nærmest velter seg mot Reidun Gangstø og faren. Med spisse albuer har det harde sivet utkonkurrert gresset på beitet.

– Dette var jo her kyrne pleide å beite, men nå er det for lite gress til at de kan gå der.

Lyssivet kan de ikke bruke til noe.

Før så hun annerledes på det.

Reidun forteller hvordan de tykke stråene inspirerte til lek da hun var liten.

Det harde sivet, som var helt mykt inni, nærmest som bomull. Hun skrapte ut alt det myke og samlet på det.

Siden den gang har antallet lyssiv mangedoblet seg. De er over alt.

Hadde hun fortsatt vært liten, hadde barndomshjemmet nå vært som et eldorado for «bomullssankeren», men i dag vet klimaforskeren bedre.

Det står og faller på været. Det var ikke Reidun sine ord, men farens.

For sånn var det i oppveksten. Været styrte hva som skjedde, til hvilken tid og ikke minst når de kunne dra på ferie.

Det var ikke alltid hun var enig med faren om hva som var godt vær. Hun ville ha sol, han det vekstene skrek etter.

Etter hvert begynte Reidun å følge med i kjøkkenvinduet, der hang det et termometer. Hvor varmt kunne det egentlig bli på den vestnorske Tønnegarden i Bjørnafjorden?

Faren noterte sirlig ned, hver eneste dag, nærmest som en statistikk.

Interessen for været vokste hos Reidun. Da hun begynte å studere så hun hvordan det var mulig å bruke matematikk til å finne ut hvorfor været ble som det ble. Som forsker ville hun finne ut mer om hvordan været og klimaendringene påvirker matproduksjonen.

– Jeg har fått veldig stor respekt for bønder og lært å verdsette maten.

Hun er opptatt av at vi må være forberedt på utfordringene som kommer med klimaendringene. Matproduksjonen må tas vare på også i framtiden.

– Jeg ble litt skremt, at det har endret seg så fort på kort tid.

Reidun snakker om lyssivet igjen. For mens gresset går i dvale på vinteren, så kan lyssivet vokse året rundt dersom det er mildt. Og på de 30 siste årene har vintertemperaturene steget med en grad, på Vestlandet med 1,3 grader.

–Så det må ha påvirket det veldig, at vi får mildere vintre.

Sivet har også satt pris på at det har blitt våtere. For i løpet av den samme tiden har nedbøren økt med opptil 5-10 prosent rundt om i landet.

Og endringene fortsetter.

Reidun jobber i dag på Meteorologisk institutt og har sett at temperaturen i Norge vil fortsette å øke, to grader til mot midten av århundret. Mest vil den stige i nord.

Nedbøren vil kunne øke med 5-10 prosent i samme tidsperiode. Og det meste av nedbøren kommer der det er vått fra før.

Faren til Reidun er optimist, bare han får bukt på lyssivet. Men det blir mer arbeid, også med grøfting og drenering.

Reidun vil at han skal være forberedt på endringene som kommer.