Vi brukar over 100 millionar plastpotter i året. Det vil han gjere noko med.

Inne i lokala til Bioregion Institute på Laksevåg i Bergen står Birgitta Ralston med ein handfull villsau-ull.

– Dette er kjempevakkert, og det kjem frå området her. Men dessverre er det lite brukt i tekstilindustrien. Derfor har vi tenkt: Kva kan vi gjere ut av det? Korleis skal vi skape verdiar av det?

På bordet har designsjefen eit par glas med tørka sukkertare. Det liknar på tørka traktkantarell.

– Dette er den store taren, med dei store blada som ein ser overalt i vestlandsfjordane. Tørka blir han slik, seier ho.

Villsau-ull og tare er to tradisjonelle kystressursar som Bioregion Institute vil utnytte på eit moderne vis.

Kjemitriks

I naborommet har dei biodesign-laboratoriet sitt, kor dei eksperimenterer.

– Vi tar inn fersk eller fermentert tare, og blandar den opp med litt hemmelege kjemitriks, seier laboratoriesjef Lars Haugen Aardal.

Det dei lagar, er plantepotter av villsau-ull. Slike som potteplanter, krydderurter eller ungbuskar står i.

Taren fungerer som lim som held ullpotta saman.

– Når potta er ferdig, luktar ho eigentleg ingenting. Det er litt behageleg ull- og sjølukt, seier Aardal.

100 millionar plastpotter årleg

Norsk Gartnerforbund anslår at det blir brukt langt over 100 millionar plastpotter kvart år i Noreg.

Det tilsvarar truleg fleire tusen tonn plast.

– Men plastpottene i norske gartneri er nå heldigvis laga av resirkulert plast og tynnare enn tidlegare. Og mange forbrukarar gjenbruker plastpottene i mange år, seier nestleiar Sidsel Bøckmann i forbundet.

Ho seier det har blitt prøvd ut mange ulike potter av blant anna papir, papp eller torv.

– Utfordringa er at i gartneria må pottene vere stabile over tid og kunne brukast i ein pottemaskin og flyttast over i transportbrett.

Bøckman meiner likevel det er «spennande med nye idéar».

Gjødsel, ikkje søppel

– Plastpottene er stort sett så skitne at dei ikkje blir resirkulerte. Ull- og tarepottene gir tvert om næring til plantene, seier Ralston.

Både tare og ull har blitt brukt som gjødsel i tusenvis av år.

– Begge tilfører næring til jorda. Samtidig fungerer ulla fint mot sniglar, seier Aardal.

– Sjølve potta blir ein jordforbetrar, seier Ralston.

Dessutan renn ikkje vatnet rett gjennom hola i botnen, som i plastpottene.

– Ulla held på fukta. Vatnet blir verande i potta og gir kontinuerleg fukt til jorda.

Tare frå havbruk

Når ull - og tarepotta til slutt byrjar å gå i oppløysing, kan ho settast rett ned i jorda og bli gjødsel.

Taren kjem frå taredyrkinga til ein havbrukskonsernet Lerøy Seafood.

Merke- og innovasjonssjef Pål Erik Mikkelsen synest potteidéen er veldig innovativ.

– Taren i seg sjølv reinsar havet. At vi nå er med og bidrar til ting som ryddar på land, synest vi er veldig spennande, seier han.

Fossilfritt og kortreist

Dagleg leiar Aleksandre Bau seier at grunntanken til Bioregion Institute er å bruke lokale ressursar og restprodukt til å erstatte plast og få ned forureining og avfallsmengder.

– Vi kartlegg biomasseavfallet i regionen, og utviklar fossilfrie, alternative, kortreiste produkt. Heile poenget er å bygge opp ein industriell symbiose: Samle aktørar som har avfall og industribedrifter som treng eit produkt, forklarer Bau.

Ralston viser til at designfaget har mange «svin på skogen».

– Designløysingar har ofte skapt forureining og avfall. Nå har vi lyst til å skape løysingar som fasar ut forureinande ting.

Nå satsar ho på at plantepotta er klar for industrialisering og masseproduksjon.

– For oss er dette gull. Vi tar den ulla som er minst fin, og lagar næringsrike og nedbrytbare potter av det.