Birgit Skarstein: Kom inn på utested først da en venn sa hun var full

«Beklager, her er det ikke plass til folk i rullestol. Resten av dere kan komme inn, men ikke henne.» Dørvakten på utestedet peker bryskt på meg.
«Kom igjen, jeg skal ikke ta noen plass, vi kan jo la rullestolen stå igjen utenfor?» Spør jeg og prøver å være løsningsorientert. «Om du kan gå inn kan du komme inn», lyder svaret.

– Det har generelt vært mye oppmerksomhet i januar, forteller 29-åringen smilende.

Etter at Birgit Skarstein poserte på forsiden av KK i rullestol, har ikke responsen latt vente på seg.

Skiløper, roer, VM-vinner.

Bystyrerepresentant for Arbeiderpartiet, vinner av menneskeverdsprisen og idrettsgallaens dronning da hun mottok prisen for årets kvinnelige funksjonshemmede utøver, forrige helg.

Denne helgen går turen til verdenscupen i Östersund.

– Oh right, here vi go again, ler Birgit. Slenger seg kontrollert ned i rullestolen og lukker bildøren bak seg. På vei til en liten treningsøkt før avreise.

Hun er kjent for å være den positive. Hun som får andre til å slutte å klage over livets små bagateller. Hun som får Olav Tufte til å smile.

For Birgit smiler mye, også når hun forteller om den kvelden det boblet inni henne.

Det er sommer og god stemning. Hun er ute med vennegjengen på vei til et utested. I køen slipper vakten inn en etter en, så blir det Birgits tur. Vakten ser ned på henne: «De andre får komme inn, men du må bli igjen her,» sier han. «Det er ikke plass til folk i rullestol».

Birgit svarer rolig, kanskje det er fordi det er for trangt, tenker hun. Kanskje det hjelper hvis hun lar rullestolen stå igjen? Men nei, hun må kunne gå, er svaret.
To kompiser tar armene hennes over nakken og skyver henne fremover. Vakten rister på hodet «jeg ser du faker!». Hva hvis jeg sitter på ryggen til en kompis? «Nei, du må kunne gå.»

– Det var ydmykende. Men det skjer av og til, noen ganger er det av sikkerhetshensyn, andre ganger er det ingen forklaring, som denne gangen, forteller Birgit til NRK.

Hun smiler lurt.

– Men jeg klarte å komme meg inn likevel.

Det som ikke skulle skje – skjer

I 2008 står Birgit Skarstein på en klippe i Malaysia. Hun ser ned på det krystallblå vannet under seg.

Det er året etter videregående og hun jobber på et barnehjem i Thailand. I vannet nedenunder stikker hodene til kompisene opp. De har hoppet før henne. Hun tar sats.

Men når Birgit skal reise seg klarer hun ikke å stå. Hun ser ned. Beinet er borte fra ankelen. Blodet farger vannet rundt henne rødt. Vennene løper til. Beinet dingler fra en løs hudfold.

Etter fire operasjoner i Asia blir Birgit Skarstein fløyet til Norge.

Til sykehuset i hjemkommunen Levanger, deretter St. Olavs hospital og til slutt til Rikshospitalet.

Under den 16. operasjonen skjer det som ikke skal skje. Epiduralen som skulle bedøve smertene går aldri ut.

Som 19-åring blir Birgit Skarstein lam fra hofta og ned.

– Er du bitter?

– Nei, alle kan gjøre feil. Jeg har lært at ingenting blir lettere av å gå rundt å være sur. Jeg har vært utrolig heldig som har tilgang til et norsk helsevesen og et sikkerhetsnett som reddet livet mitt.

Hun legger fra seg vektene på Olympiatoppen. Drar opp den oransje treningstoppen. Skyver ned kanten på treningstightsen. Et lite, hvitt arr kommer til synet på hoftebenet.

Birgit ser ned på arret og smiler.

– De skulle ta bein fra hofta og flytte ned til leggen. Det er ganske sprøtt at det går an. De er så flinke, utbryter hun.

– Men var det ikke under den operasjonen du ble lam?

Birgit nikker.

– Alle arr har sin historie, dette er litt spesielt.

– Jeg hadde bare lyst til å kle på meg

Birgit drar av seg buksen. Vil vise frem alle arrene.

– Her er liksom de arrene da, som jeg tenker det må være veldig viktig å ikke være redd for å vise på stranda, eller hvor man nå er.

Hun ser ned på de tynne lårene sine.

– De er litt prikkete disse føttene, også mangler jeg kneskål på høyreside siden den klarte jeg å rive av.

– Har det alltid vært greit å vise frem?

– Nei, det er mange meninger om hva som er en pen og ordentlig kropp. Jeg har opplevd ganske mange som har sett på beina mine og sagt «æsj». Spurt hvorfor jeg ikke gjemmer dem. Det er nok mange som synes det er utrolig stygt.

Hun flytter blikket til det andre beinet.

– Det kan man kanskje tenke. Jeg tenker at det er livserfaring.

Birgit fører en pekefinger nedover de ulike arrene på leggen.

– Jeg tenker at det må gå an å dra på stranda, selv om man har operert litt.

– Hva tenker du når du hører at folk sier «æsj»?

– Da jeg var yngre syntes jeg det var vanskelig. Jeg hadde mest lyst til å gå og kle på meg så ingen så det. Men etter hvert som jeg er blitt eldre kjenner jeg at dette er en del av meg. Jeg bryr meg ikke så mye om hva andre synes er fint og ikke fint. Min kropp er fin for meg.

Hun forteller om moren som blir så sint når hun overhører kommentarene. Engasjementet og sårheten knyttet til det urettferdige hun føler datteren har opplevd.

På Olympiatoppen er ikke arrene et tema. De kan ikke prestere.

– Fokuset i idretten er på hva man kan, og hvilken del av kroppen du skal bruke. Det du ikke har og ikke kan bruke er helt irrelevant. Disse arrene har ingen funksjon, sier Birgit og drar på seg treningstightsen.

– Bedre å være full enn lam

Men i køen på utestedet er det arrene og beina i rullestolen som betyr alt.

«Du må kunne gå for å komme inn,» sier vakten igjen.

En kompis av Birgit tenker raskt. Tar tak rundt livet og kaster henne over skulderen. Sier høyt: «Hun kan ikke går fordi hun er for full».

Vakten ser på dem og svarer: «Å ja, men da er det greit. Da kan du få komme inn.»

– Det var ekkelt. Det er så utrolig åpenbart når noen peker på deg og sier du er ikke er aktuell for oss, fordi du er sånn som du er. Det var liksom bedre å være full enn å være lam, sier Birgit.

– Føler du noen form for utenforskap?

– Ja, jeg er jo ikke en prioritet i mange settinger. For eksempel når jeg må vente over en time før de som skal hjelpe meg av flyet kommer. Eller når jeg skal ta toget og konduktøren spør om hvordan jeg har tenkt å komme meg på toget, om jeg kan gå. Når jeg svarer «nei, jeg kan ikke gå», sier han at toget ikke har rullestolskinner og spør om jeg ikke kan vente på neste tog, som går om to timer.

Hun ser alvorlig ned i fanget sitt.

– Da føler jeg meg ikke som en verdensmester.

Se Birgit fortelle om fordommer mot å være kjæreste med en i rullestol:

– Det tar mye energi å bli sint

Birgit Skarstein er opptatt av grunnleggende infrastruktur. Kjemper for at alle mennesker skal slippe å vente en time alene på et tomt fly. Slippe å måtte legge seg ned på bakken og kare seg på toget, med en rullestolen på slep.

Blikket er blitt mer alvorlig.

– Når konduktører sier rett ut at de ikke vil ha meg med toget, føler jeg meg veldig liten. Jeg har aldri følt meg så alene, jeg har aldri følt meg så til bry.

– Blir du aldri sint?

– Det tar mye energi å bli sint. Det som hjelper aller mest er de som kommer og hjelper meg når det oppstår vanskelige situasjoner. Det krever ingen infrastruktur, det er helt gratis.

Hun tar en liten pause, tenker seg om. Stokker ordene for å få frem det hun føler er viktigst av alt.

– Jeg er en etablert idrettsutøver, jeg har vært skadet i nesten 10 år. Jeg har mulighet og kapasitet til å si ifra om systemsvikt som de som blir skadet i morgen skal slippe å stå i, sier Birgit, og fortsetter:

– Hvis alle tilpasser seg og håndterer situasjonene, skjer det ingenting. Vi må agere.