Toppforsker bekymret for kontroversiell værfiksing: – Det er høyt spill

Hvordan kjøler man ned en jordklode?

Kan man spraye partikler høyt oppe i atmosfæren, som reflekterer sollys ut i verdensrommet igjen?

Eller kanskje vi kan forsterke skyenes evne til å beskytte oss fra solstråler?

Det høres kanskje litt vel sci-fi ut. Og metodene er eksperimentelle og kontroversielle. Men det jobbes med på ekte.

Det som kalles Solar Radiation Modificafion – eller SRM – ble lenge avfeid av de fleste.

Men nå skjer det noe. Ideen om å modifisere solstråler blir stadig mer stuerein.

– Det er en ganske utbredt oppfatning at det er relativt sannsynlig at det vil bli tatt i bruk innenfor de neste tiårene, sier Trude Storelvmo, professor i meteorologi ved Universitetet i Oslo.

For jorda blir varmere og varmere. Været blir stadig mer ekstremt. Og menneskeheten viser liten vilje eller evne til å kutte utslippene som forårsaker det.

Så stadig flere mener vi for alvor må vurdere om vi kan ta for oss sola.

I disse dager løftes saken faktisk opp på høyt internasjonalt politisk nivå. Mer om det snart.

Men først: hvorfor har det blitt aktuelt?

Og hva kan gå galt?

– Veldig store bekymringer

– Man må passe seg for tiltak som potensielt kan forverre situasjonen.

Jan Fuglestvedt er blant verdens fremste klimaforskere. Han er en av toppene i selveste FNs klimapanel.

I denne saken uttaler han seg som forsker ved Cicero.

Fuglestvedt er en sindig mann, som sjelden snakker i store bokstaver. Men her er han tydelig:

– Det er stor grunn til bekymring for ukoordinert storskala bruk av dette som et tiltak mot oppvarming.

Fuglestvedt understreker at han ikke har forsket direkte SRM, eller strålingsmodifikasjonstiltak, på godt norsk. Men han har fattet stor interesse for temaet. Sammen med stadig flere av hans seriøse forskerkollegaer.

– Jeg hører flere og flere si at nå som vi er så ute å kjøre, så må vi vurdere det seriøst. Vi må se ordentlig på dette.

Tanken er at SRM kan kjøpe menneskeheten dyrebar tid til å unngå de verste ødeleggelsene av klimakrisen. Hvis vi greier å blokkere solstrålene som varmer fra himmelen, mens vi kutter utslippene som varmer fra jorda.

Men det å tukle med været, kan få konsekvenser vi ikke engang kan se for oss i dag. Hovedbeskjeden fra verdens fremste klimaforskere er at vi mangler enormt med kunnskap om effektene.

Hva om det påvirker nedbørsmønstre slik at det blir mer tørke et sted og mer flom et annet? Hvis vi sprayer partikler høyt opp i atmosfæren, hva vil skje med det viktige ozonlaget?

Og hvis vi får til å redusere solinnstrålingen, men teknologien plutselig sier stopp, vil det være et sjokk for systemet, sier Fuglestvedt.

– Det er det vi kaller termineringseffekten. Hvis man baserer seg på SRM, og det plutselig bryter sammen eller man stopper det, så får man en veldig rask oppvarming. Antageligvis mye raskere enn den oppvarmingen man ellers ville ha fått.

Han mener at SRM i alle fall ikke er noe vi kan ty til i dag. Og han er krystallklar på at om verden en gang går for SRM, må det komme i tillegg til, ikke istedenfor utslippskutt.

– Det er jo tryggere å prøve å rygge ut av en situasjon, altså å redusere utslippene, enn å gå inn og manipulere noe så grunnleggende for tilstanden på jorden. Så det er jo høyt spill, sier Fuglestvedt.

Det er ikke bare forskere som er interessert.

Kommersielle interesser

Trude Storelvmo har nylig kommet hjem fra Italia. Der har klimaforskeren fra UiO vært på en konferanse om nettopp SRM.

Det er først og fremst et sted forskere kan utveksle de siste resultatene. Her har diskusjonen beveget seg videre fra det rent teoretiske.

– Nå var det faktisk mye mer fokus på om det her kan la seg gjøre og hvordan. Altså et steg nærmere å se for seg en faktisk implementering, forteller hun.

Nå diskuteres det om man skal tillate småskala testing av de mest inngripende typene solstrålemodifisering. Storelvmo trekker frem ett land som har kommet langt.

– I Europa har man vært mer forsiktige og kanskje hatt litt berøringsangst, kanskje med rette. Mens i USA pøses det ganske store ressurser inn i forskning på SRM.

For eksempel har Microsoft-grunnlegger Bill Gates lagt penger inn i Harvards arbeid på området.

På SRM-konferansen var det trolig også kommersielle interesser til stede, sier Storelvmo.

De fleste forskere er ganske reserverte og vil først og fremst gjøre grundig research, forklarer hun. Det er ikke sikkert alle deler den prioriteringen.

– Man kan jo se for seg at kommersielle miljøer vil være mer ivrig for å ta det i bruk. Så det er jo det man er bekymret for, at dette drives fremover av kommersielle interesser.

Men SRM er ikke bare aktuelt for rike supermakter og deres multimilliardærer. Også fattige land i det globale sør har fattet interesse, sier Storelvmo.

– De lider disproporsjonalt mye av konsekvensene av klimaendringer. Og de ser at utslippene ikke går ned. Da har de vist interesse for denne måten å avkjøle klimaet på.

– Det er vel forståelig, men også tankevekker, sier Storelvmo.

Det at flere land åpner øyene for SRM, kan også føre med seg en helt annen type utfordringer.

– Ville vært ragnarok

– Dette er et helt søkt tilfelle, men vi bruker Norge som eksempel, starter professor Halvard Buhaug ved Prio, Institutt for fredsforskning.

Han tar mange forbehold om at det er vanskelig å spå fremtiden på et tema som dette, og usikkerheten er stor.

Men han peker på at det kan påvirke forholdet mellom stater.

I hans tankeeksperiment har Norge lykkes med SRM for å få ned ekstremhete. Mens dette har ødelagt for Sveriges jordbruk.

– Da vil vi jo være i en situasjon hvor vi har spart kostnader eller tjent penger, mens naboen har fått økte kostnader eller tapt inntekter. Ulikhet og opplevelse av urettferdigheter er noe av det som ligger i bunnen for veldig mange konflikter, forklarer han.

Ideen om «counter modification» har også blitt luftet i SRM-diskusjoner. Det vil si at et land setter i gang sin egen mot-modifisering som svar på et annet lands modifisering.

– Og det vil jo vært ragnarok, sier Buhaug.

Det er ingen internasjonale regler eller rammeverk som direkte tar for seg bruken av SRM. I teorien kunne USA, eller Kina, eller Norge, eller en privat aktør bare satt i gang.

Buhaug tror tross alt det er lite sannsynlig at det vil lede til væpnede konflikter mellom stater. Men han mener det kan være mange andre alvorlige negative konsekvenser.

– Usikkerheten er veldig stor, og det i seg selv er en grunn til at vi ikke ønsker å komme dit. Vi ønsker å ha et politisk og juridisk rammeverk som kan kontrollere utviklingen og bruken av denne teknologien, sier han.

I disse dager ble det gjort et forsøk på å sette i gang nettopp det.

– Kan ikke stikke hodet i sanden

Sveits la nemlig frem et forslag for verdens klimaministre som denne uken møttes i Nairobi, på FNs miljøforsamling (UNEP).

De ba FNs sette ned en ekspertgruppe for å se på risikoer og muligheter knyttet til SRM.

Dette er kontroversielt i seg selv.

Kritikere mener man bidrar til å legitimere SRM. At dette drar oppmerksomhet og midler og støtte vekk fra trygge klimatiltak som allerede eksisterer og som vi vet funker – nemlig å kutte utslipp av klimagasser.

Men forslaget falt. Landene greide ikke bli enige om sentrale punkter.

Klimaminister Andreas Bjelland Eriksen var på plass i Nairobi. Norge er åpne for ny teknologi, men SRM er per nå ikke en slik løsning, sier han. Det viktigste nå er å gjennomføre klimaløsninger som ikke innebærer betydelig ukjent risiko.

– Norge støtter utviklingen av felles kunnskapsgrunnlag, ikke minst gjennom FN og UNEP. Norge var derfor villig til å støtte den delen av resolusjonsforslaget som kunne bidra til en kunnskapsbasert diskusjon der formålet var strengere kontroll, sier han til NRK.

– Alternativet, som kan være en mer ukontrollert utvikling utenfor etablerte multilaterale prosesser, er ikke ønskelig.

Alle ekspertene NRK har snakket med er enige i at mye mer kunnskap er første prioritet. Storelvmo etterlyser også åpenhet rundt forskingen, og hvem som finansierer den

Hun forstår at noen er bekymret over hvorvidt denne forskingen i det hele tatt bør foregå.

– Men jeg tror at det man ser nå er at katten er på en måte ute av sekken. Dette blir nå vurdert av mange nok og i stor nok skala til at jeg tror ikke man lenger kan stikke hodet i sanden og late som det ikke eksisterer.

– Det er for sent å bare si at det her det her skal ikke vurderes, fordi at det toget har allerede på en måte begynt å gå.