Rapporter fra innsiden: Åtte over 70 om korona-hverdagen

• Det er 666.544 personer over 70 år i Norge.
• Mennesker over 70 er den største risikogruppen for koronapandemien, og blir rådet til å holde seg hjemme og begrense personlig kontakt.
• De som har dødd av korona har vært fra rundt 50 til over 100 år gamle. Gjennomsnittsalderen er over 80.

Så nøkternt kan gruppen på 70 år og over beskrives. Men det forteller ikke hvordan den største risikogruppen i Norge holder seg inspirert, holder kontakt med familie og venner, eller hva de gleder seg til på andre siden av koronapandemien.

Og koronaen gjør at det ikke går an å dra hjem til dem for å spørre.

NRK har imidlertid fått åtte rapporter fra innsiden av korona-hverdagen.

Arve Tellefsen (83), musiker, via e-post:

Jeg er fortsatt litt handlingslammet ettersom jeg er vant til å ha ganske tett med konserter, øving, prøver, reiser, inn og ut av hoteller. Dette har jeg drevet med i snart 100 år, så overgangen er stor.

Jeg øver flere timer hver dag på fiolinen, men det blir ikke så målrettet. Det er mest fordi jeg liker å spille.

Det er ikke så mange av mine jevnaldrende venner og familie som er skarpe på nettet, så det går mye på telefon og SMS.

Jeg har en hemmelig plan om å benytte tiden til å lære meg et nytt språk. Italiensk. Jeg syns det låter så flott. Jeg kan jo en del ord ettersom en vesentlig del av musikkuttrykkene er italienske. Det er jo en begynnelse.

Sissel Benneche Osvold (75), journalist, via e-post:

Vi er to mennesker over 70 år, pluss hund, i denne husholdningen i en bygård på Uranienborg i Oslo. Foreløpig går dette bra.

Vi treffer naboer og hundefolk med to meters avstand og går i butikken om morgenen når det er færrest mennesker. Ellers prøver vi å ikke sitte oppå hverandre, men drive med vårt eget på nett og alle slags plattformer.

Blir veldig mye koronanyheter hvis vi ser TV. Det er nesten så du lengter etter døgnoverføringer av skiskyting i stedet.

Det trodde jeg aldri jeg skulle si høyt.

Jeg lufter hund så ofte jeg kan. Vi går rundt 7 -8 kilometer i løpet av en dag. Nå deler jeg fortau med syklister og joggere, så jeg har begynt å trekke ut i sykkelfeltet, til glede for syklistene som foretrekker fortauet.

Jeg er en del på Facebook Book, der vi tipser hverandre om bøker, filmer, serier, podkaster og annen tidtrøyte. Så signerer vi opprop mot markeder for ville dyr, mot krypskyting av elefanter, mot den barbariske skikken som tillater kineserne å spise hunder etter å ha flådd dem levende, mot rivning av Y-blokka i regjeringskvartalet og nedlegging av Ullevål sykehus. Sender SMS og oppdateringer til venner og prøver å ta situasjonen med en slags sinnsro.

Ringer barn og barnebarn som har hjemmekontor, og som ser ut til å ta situasjonen som den kommer.

Fordelen med å være over 70 år i koronaens tid, er at min generasjon både kan kjede seg, og finne glede i å kikke på småfuglene på brettet.

Vi lager enkel og veldig sunn mat. Vi har aldri spist så mye frisk spinat noen gang. Min mann svelger tappert og sverger på at han tror meg når jeg sier at spinat akkurat nå er vårt grønneste våpen i koronakrigen.

Hva jeg savner? Å klemme barn og barnebarn, mine beste venninner, nabolagslunsjene vi har på en lokal restaurant, rusleturer med venner. Har avlyst to turer utaskjærs og håper verden kommer til seg selv snart slik at jeg kanskje kommer på hytta i Grimstad i sommer. Jeg tilhører dugnadsgjengen som følger påbud og nye regler. Men det blir jo lett kjedelig i lengden, da.

Fikk nettopp e-post fra en strålende gjeng gamle venner fra Dagbladet-redaksjonen som lover at når det lysner i øst skal vi spise østers og drikke champagne.

Håkon Bleken (91), kunstmaler, over telefon:

Det er interessant å følge med på sykdommen, selve prosessen og hva som skjer i de forskjellige landene. Hvordan Norge ligger an i forhold til andre land med hvor mange døde, også videre. Det er interessant å følge med på årsak og virkning og hva som er de beste løsninger. Det er jo egentlig politikk.

Det er heller ikke så dumt å male litt. Tiden går, men jeg skal innrømme at det store savnet er at man ikke kan reise ut og se kunst. Jeg er nokså avhengig av impulser utenfra. Det er dårlig med det nå. Jeg kan ikke sitte å se på mine egne bilder hele tiden, samme hvor fine de er. Jeg skulle gjerne sett noen bra saker i Paris eller Berlin nå, det må jeg si.

Jeg holder meg stort sett inne, men jeg går jo ut av og til. Både til familie og venner, men ikke mye. Det kommer av og til folk her også, men det er ikke mye. Det er ikke det tiden går med til.

Også skriver jeg brev til mine venner i Oslo. Jeg skriver håndskrevne brev til og med. Tenk det, å få håndskrevet brev i våre dager. Alle er meget begeistret, og de finner seg til og med i min håndskrift.

Jeg synes det har vært mest inspirasjon i,motstand og vanskeligheter, i like stor grad som medvind. Jeg har jo hatt jævlig mye motvind som jeg har måttet overvinne både i omgivelsene og i meg selv og samfunnet. Det er mer interessant enn medvind. Det er like inspirerende å leve med korona som å leve uten. Bortsett fra kjedsommeligheten med å holde seg inne. Det er kjedelig.

Jeg går lange turer rundt ett eller annet vann i bymarka. Det går an, men det jeg savner er utenlandstur og at restauranter og kafeer er åpne.

Når dette er over kommer jeg til å dra til Paris. Der er det mye fint å se.

Mona Levin(80), redaktør og forfatter, via e-post:

Jeg er hjemme og sover! Det blir mye soving for tiden ...

Jeg er redaktør for klassiskmusikk.com. Vi oppdaterer daglig, så jeg er i arbeid. Jeg har hatt hjemmekontor siden 1995, og er vant til å holde meg selv i tømmene. Sånn sett er det ikke mye forskjell, bortsett fra at det er mye mindre arbeid.

Hver dag går mannen min og jeg en times tur. Det gir oss kvalitetstid sammen, og iallfall meg veldig god samvittighet. Når vi kommer hjem, tar vi oss et glass hvitvin – det første av flere. Ingen grunn til å spare på den gleden i min alder.

Det kjedeligste og mest nødvendige er rengjøring.

Rydde og vaske. Rydde og vaske.

Jeg har satt i gang et større kasteprosjekt. Alle unødige gamle papirer skal ut, selvangivelser fra 1988 og fremover. Bare tull å gjemme på sånt. Gamle klær jeg aldri kommer til å bruke, bilder, gamle blader og teaterprogrammer – ut med det. Ellers blir det familien som må gjennom alt sammen til slutt. Det unner jeg ingen.

Jeg skyper med sønn og søster, og vi boltrer oss i galgenhumor. Ellers tilbringer jeg altfor mye tid på Facebook og på nyhetskanaler. Facebook er en kilde til ergrelse og glede. Her deles bøker man liker, musikk man liker og vitser som bryter stillheten.

Vi har venner i nærheten som vi kan møte med et par meters avstand. Og så har jeg mange telefonvenner som det vanligvis ikke er tid til å snakke lenge med. Nå må jeg jo høre om de lever!

Hver kveld ringer jeg mor (105) som kjeder vettet av seg i omsorgsbolig. Hun går en liten tur hver dag, men vi slipper ikke inn til henne.

Jeg savner barnebarnet veldig, men er helt overveldet over alt det kreative hun lærer via fjernundervisning.

En i familien har hatt korona, men heldigvis så tidlig i løpet at vi ikke ante hvor livsfarlig det er. Det gikk bra og uten komplikasjoner.

Må innrømme at det blir mye TV. Vi, spesielt jeg, «binger» på serier! Og vi prøver å legge hyggelige middagsplaner, men de blir stadig enklere.

I dag er det pizza eller hamburger.

Klassisk musikk må jeg høre, det går mye i Bergen-Filharmonien som har lagt ut over 150 verk på hjemmesiden. Jeg har også masse CD-er som stort sett bare står der, men som nå får kjørt seg. Og for første gang har jeg skjønt Spotify!

Når krisen er over, skal jeg skal klemme og klemme på min sønn og mitt barnebarn! Hytteforbudet griper dypt inn i sjelen, og hvis jeg skal se dem i det hele tatt, må jeg kjøre fra Sandefjord til Oslo og stå på gaten og vinke til dem oppe på en veranda. To bonusbarnebarn blir det også godt å se igjen. De er sikkert blitt store i løpet av korona-tiden, særlig den minste som bare er ni og en halv måned.

Og jeg skal begynne å sminke meg igjen – det har jeg ikke gjort siden 12. februar.

Og så skal jeg gå i teater og på konsert. Og på restaurant! Og treffe venner. Og le og gråte sammen med noen, ikke bare på en egen klode.

Nils Ole Oftebro (75), skuespiller, via e-post:

Akkurat nå sitter jeg i stua. Siste dag i karantene etter Spaniaopphold.

Jeg går trapper for å holde meg i form. Opp og ned til fjerde etasje noen ganger, så tre ganger 20 knebøy. Også har jeg noen lette manualer som jeg løfter på. Ikke så mye. Jeg er makelig anlagt.

Prøver få litt frisk luft hver dag, står på balkongen og suger utelukt. Men fra i morgen kan jeg gå en tur ut i gatene, det blir fint. Byen virker stille som i påskeferien når alle er dratt på hytta.

Men i år altså av andre grunner.

Jeg leser mye, hører musikk. Også tegner jeg en del, og terroriserer barn og venner med SMSer, Skype, FaceTime og meninger om det meste. Ser på «korona-TV» og serier og filmer på diverse nettsteder.

NRK-arkivet er jo utømmelig.

Jeg er så heldig at min kone også bor her. Uten henne ville det blitt stusslig, tror jeg.

Jeg liker å titte ut av vinduet på sola som leker på naboveggen. Ser nøye på treet utenfor på fortauet. Ser om måken har tenkt å bygge rede på nabotaket i år også. Ser på unge, spreke mennesker som har med seg utstyr og trener i bakgården. Ser på lyset som skifter på himmelen. Det er jo noe deilig med denne stillere byen også selv om grunnen er uønsket. Du hører fuglekvitter. Det er nesten som å være tilbake i en annen tid, sånn rett etter krigen før bilene, turbokapitalismen, asylsøkere og kinesiske turister hadde gjort sitt inntog.

Vi får nyte det mens vi kan. Vi er ikke kvitt store, farlige utfordringer når koronaen er nedkjempet, så nyt isolasjonen og stillheten. Du trenger ikke savne hverdagen. Den kommer dundrende tilbake. Ta dette som meditasjon. Tenk gjennom livet ditt.

Hvem er du egentlig blitt?

Hvem savner du kontakt med?

Hvem er du knyttet til?

Skriv noe, ring, gi noen en oppmuntring. Skriv og fortell om din oppvekst og hvordan det var da du vokste opp. Nå har du tid. I det hele tatt. Ta stillheten med storm. Hold litt fysisk avstand og nyt din alenehet. Det er nå du kan strikke den genseren eller bygge den fuglekassa om du er av den fingernemme typen. Eller male kjøkkenet eller sette opp det skapet.

Carl I. Hagen (76), politiker, via e-post:

Koser meg hjemme i Oslo med Eli. Vi går tur via Frognerparken og greier omtrent 10.000 skritt hver dag. Rydder i garasje og steller i en liten hage, klargjør for sommer og skriver litt på Facebook og Document.no

Kontakt med familie og venner er begrenset til telefon, SMS og Snapchat.

Les avis og følg med på nyheter på TV og kos dere med god mat og drikke. Unn dere en god film om kvelden, og kikk i album med bilder fra et langt liv.

Jeg skal organisere gamle avisutklipp og bilder fra et langt liv, også offentlig. Må mimre litt!

Savner besøk på fritidsboligen i Lesjaverk og leilighet i Spania med turer og strandbar og varmt vær.

Og samvær med søsken, barn og barnebarn!

Trist å levere kake og gave til bursdag til barn med to meter avstand og ingen klem.

Kim Friele (84), forfatter og aktivist, over telefon:

Jeg er hjemme på Geilo med skadet rygg og holder ikke på med annet enn å sitte med bena på bordet og pute i ryggen og leser og ser ut på det strålende været.

Hobby kan jeg ikke drive med for jeg kan nesten ikke gå. Men jeg driver hjernetrim. Jeg følger med på nyheter, leser gode bøker, rydder litt i alt rotet mitt og pusler med litt av hvert som legen lar meg få lov til.

Ellers har jeg jo et stort vennenettverk på begge sider av Langfjella. Det blir nok 10 telefoner per dag. De passer godt på meg.

Det beste tipset til inspirasjon er å ha godt humør og like å være sammen med seg selv. Det må man, hvis ikke blir det fryktelig traurig. Man må se det positive og ikke sette seg ned og sture.

Og ikke høre på koronaprogrammer 15 timer i døgnet. Det blir man jo kokko av.

Jeg er veldig glad i alt av debatter. Seriene er ikke noe som helt frister meg, men Discovery har en krimkanal. Der er det masse mord. Det er spennende for det baserer seg på riktige hendelser. Der borte (i USA, red.anm.) er det jo ikke bare korona som tar livet av folk, de tar jo livet av hverandre også.

Jeg savner mest å kunne ta rullatoren min ut på asfalt slik at jeg kan klare å komme meg til sentrum og handle litt selv, eller å sette meg ut på terrassen og slikke påskesol. Nå slipper vi jo alle de masete bergenserne som kommer steamende her og skal på hyttene sine.

Ingeborg Moræus Hanssen (81), tidl. kinosjef og forfatter: på sms

Som enkefrue er jeg vant til å leve i «karantene». Har deilig leilighet med balkong og forhage, har faste rutiner, sykkel og bil. Og hjelp til å klare dagen med nedsatt gangevne.

Hver dag starter jeg dagen med å treffe venner til morgenkaffeprat (i god avstand), handle og så kontortid i to timer.

Jeg er profesjonell på Facebook, egen blogg, Twitter og Instagram, og jeg har kontakt med familien hver dag på mobil og SMS.

Må skjerme meg for nyheter.

Leser god bok, ser «Mezzo», hører NRK Alltid klassisk på bilradio, er proff på alle TV-kanaler og har selvsagt kompetanse på gode filmer og serier på Netflix, HBO og andre steder.

Når koronatiden er over, skal jeg reise med bil til mitt faste badehotell Støtvig på Larkollen. Svømme, gå til dekket bord og se til havet.