NRK-journalist ble øyenvitne: – Han plukket opp et våpen og begynte å skyte

– Jeg så en mann komme til stedet med en bag. Han plukket opp et våpen og begynte å skyte, sier Rønneberg.

Rønneberg var på vei inn til et utested da han snudde seg og så en person legge en svart bag på bakken.

Fra bagen trakk personen opp et skytevåpen.

– Jeg tenkte først at det var et luftvåpen. Så ble glasset på utestedet ved siden av knust, og jeg forstod at jeg måtte komme meg i dekning, sier Rønneberg.

Han forteller at bartenderne raskt fikk gjestene inn på utestedet og låste døra.

Beskyttet av bevæpnet politi

Den første politipatruljen kom raskt til stedet.

– Jeg gikk ut igjen, og så at de begynte livreddende førstehjelp på noen som var blitt skutt. Da skjønte jeg at omfanget av dette var mye større enn jeg trodde. Det var flere skadde som fikk hjelp, og det var panikk blant folk i gaten, sier Rønneberg.

Flere politibetjenter prøvde å redde liv. Andre sikret området rundt.

– Og flere stod med våpen for å beskytte alle som var der. Det var et sterkt bilde.

– Det var masse lykkelige folk i gatene. Folk feiret pride, og uteserveringene var fulle. Så ble alt snudd til panikk og fortvilelse, og det ligger døde folk i gatene, beskriver Rønneberg.

Overlevende og vitner ble samlet på Thon Hotel Rosenkrantz.

Rønneberg forteller om folk som var redde for sine nærmeste.

– Men holdningen var også at lørdagens pride skulle være den sterkeste noen gang.

– Ikke i vårt Oslo

– I morgen marsjerer vi for å være synlige. For å vise at vi eksisterer, og at det er greit å være den man er. Og så blir noen drept for det, sier Jonas Nilsen Sripilom.

Sripilom skulle egentlig til London Pub, men reiste til en annen fest i Storgata.

Så ringte en venninne.

Hun spurte om han var trygg. Deretter fortalte hun hva som hadde skjedd.

– Jeg kunne nesten ikke tro hva hun sa. Man forventer ikke det skal skje i Norge. Ikke i vårt Oslo. Folk har blitt slått ned og banket opp før, men skyting? De var ute etter noen. Det var planlagt, sier Sripilom.

– At det skjedde i dag viser at vi fortsatt marsjerer for en grunn. Det er ikke bare fordi det er gøy, og vi kan pynte oss med glitter og farger. Vi marsjerer fordi vi fortsatt blir hatet. Kampen er ikke over, sier Sripilom.

– Ikke kommet langt i kampen

Roger Nøst beskriver skytingen som ufattelig trist.

Han var på vei til London Pub med vennene sine, da de ble stoppet fordi det var avfyrt skudd.

– Jeg er ikke homofil selv, men har mange homofile venner. De går gjennom trakassering og hat hver dag. Det som har skjedd her i kveld viser at de ikke har kommet langt i kampen, sier Nøst.

Han vet enda ikke om han kjenner dem som ble drept eller skadet i skytingen natt til lørdag.

– Jeg vet ikke om det er mine venner, men uansett er det noen andre sine. Det er noen andre sine barn, og noen andre sin familie, og det som har skjedd er ikke greit, sier Nøst.

– Det var veldig kaos

Morten Sommerstad var innerst i kjelleren på utestedet når skytingen begynte.

Musikken var høy, og de hørte ikke skuddene.

Han var egentlig på vei ut. Så kom det plutselig mennesker inn.

– Vi skjønte ikke hva som skjedde, men vi skjønte at det var alvorlig. Alle løp til en nødutgang, men ble stående og visste ikke helt hva vi skulle gjøre, sier Sommerstad.

De løper opp en trapp som førte til en utgang.

Han åpner porten, men vet ikke hva som venter utenfor.

– Adrenalinet pumpet. Det var glasskår, blod og folk. Jeg så skadde folk, og folk som fikk hjerte- og lungeredning. Jeg tenkte «er dette virkelig?», sier Sommerstad.

Han løper til tinghuset, men vet ikke lenger hvor vennene hans er.

Ved tinghuset finner han etter hvert en kamerat. Sammen ringer de til vennene sine, og får samlet dem.

Alle kom seg i sikkerhet.