Det er september 2024.
I fjerde etasje i parkeringshuset til Sandvika Storsenter, står en kvinne i sjokk.
Sekunder tidligere er hun i ferd med å lukke en bildør. Plutselig skyter bilen fart. I bilen sitter mannen hennes.
Bilen farer gjennom et autovern, et jerngitter og en solid murvegg.
Her kommer den ut fra fjerde etasje i parkeringshuset.
Bilen lander rett utenfor inngangspartiet til senteret.
Mannen i 60-årene mister livet.
Etter ulykken trodde kona at dødsfallet skyldtes en teknisk feil med bilen, forteller bistandsadvokaten hennes, Audun Helgheim.
Først etter elleve måneder kom det endelige svaret på obduksjonsrapporten
– Når det tar så lang tid, oppleves det som en ekstrem belastning for de som venter på svar.
Obduksjonen viste at mannen døde av skadene i ulykken.
Svaret var ikke overraskende, men den lange ventetiden ga rom for mange tanker, forteller Helgheim.
– Det å vente på og tenke at det kan ha vært sykdom, det kan ha vært andre ting som har vært utslagsgivende, det er vondt å gå og tenke sånne tanker.
– Å gå med en usikkerhet, vil alltid føles vanskelig og tungt i en tid etter at man har mistet noen man har kjær, sier Audun Helgheim.
Foto: Lise Åserud / NTB– Jeg mener det er horribelt at folk må vente opptil et år på å få svar på en obduksjonsrapport, sier Helgheim.
Enken fra Sandvika-ulykken er ikke alene om å ha måttet vente lenge på svar på dødsårsak.
Bak denne døren gjennomføres obduksjonene på Rikshospitalet.
Foto: Rolf Petter Olaisen / NRKGrundig undersøkelse
Lukten er stram. Vaskemiddelaktig. Vi er i en stor obduksjonssal.
Nå avdøde kommer hit, blir vedkommende lagt på et obduksjonsbord.
En lege ser på det personen har på seg. Deretter blir klærne tatt av. Og det blir gjort en fullstendig utvendig undersøkelse på kroppen.
Legen ser etter tegn til eventuelle skader. Tegn til sykdom. Kroppen undersøkes med røntgenstråler.
Og kroppen blir åpnet. Alle indre organer blir tatt ut og undersøkt.
På dette disseksjonsbordet går legene nøyere inn og undersøker organene.
Foto: Rolf Petter Olaisen / NRKDet blir også tatt vevsbiter fra kroppen til den avdøde.
Senest dagen etter får politiet en foreløpig obduksjonsrapport. Men den gir ikke alltid svar på hvorfor en person er død.
Det blir også gjort undersøkelser i tillegg. For eksempel om avdøde har tatt rusmidler, legemidler og giftstoffer.
Iblant må også hjernen undersøkes. Dette tar lang tid.
Etter at selve obduksjonen er gjort, skal alle prøvesvar samles inn og gjennomgås. Og vevsbiter fra avdøde studeres i mikroskop.
Når alt dette er gjort, skal den endelige obduksjonsrapporten skrives av den samme legen som har obdusert den avdøde.
Langt unna målet
Når folk dør brått og uventet, bør politiet som regel be om en såkalt sakkyndig likundersøkelse.
Hvis dødsfallet skjer i politidistriktene Agder, Innlandet, Oslo, Sør-Øst og Øst, blir obduksjonene gjort ved Rikshospitalet i Oslo.
Målet er at 90 prosent av obduksjonsrapportene skal være helt ferdige innen fire måneder.
Men avdelingen for rettsmedisinske fag er langt unna dette.
I 2024 var tallet 44 prosent.
– Det er absolutt ikke en ønskelig situasjon, sier leder Marianne Arnestad ved seksjonen for rettspatologi og klinisk rettsmedisin ved Oslo universitetssykehus (OUS).
Ventetiden for å få svar på dødsårsaken er nå opptil ett år.
– Er ikke dette urimelig lang tid?
– Det kommer litt an på hva slags ståsted du har. Men for flere som er berørt av det, så vil jeg nok si at ja. Det oppleves helt sikkert som en urimelig lang tid.
– Jeg tror og håper jo selvfølgelig, at vi har nådd et slags toppunkt.
Marianne Arnestad er leder ved seksjonen for rettspatologi og klinisk rettsmedisin ved Oslo universitetssykehus (OUS).
Foto: Rolf Petter Olaisen / NRKI dagens situasjon har to typer saker prioritet:
Saker der det er mistanke om en straffbar handling og alle barnesaker.
Konsekvenser for politiet
Når det skjer et drap i Oslo, opplever politiet at saken blir prioritert.
Men hvis dødsårsaken er uklar, kan ventetiden bli lang.
– I noen saker skulle vi ønske at det gikk fortere, sier politiinspektør Trude Buanes i Oslo-politiet.
Lang ventetid får konsekvenser for politiets arbeid.
– Det betyr at det tar lengre tid å fullføre etterforskningen av saker.
Politiinspektør Trude Buanes er leder for juristene ved påtaleseksjonen Felles etterretning og etterforskning (FEE) i Oslo-politiet.
Foto: Hallgeir Braastad / NRK– Og det tar lengre tid å avgjøre om vi skal henlegge en sak, eller om vi skal ta ut en tiltale.
Dermed tar det lengre tid før saker havner i retten, forteller hun. Og det får konsekvenser for personer som eventuelt skal vitne.
– Selv om de ble avhørt av politiet rett etter at det skjedde, så kan de ha glemt detaljene i det som skjedde når de møter i retten.
Og ventetiden kan bli lang for personer som er mistenkt eller siktet i en alvorlig sak.
Både for å få en dom og for å få sonet en straff.
Det er lang ventetid for obduksjoner på Rikshospitalet.
Foto: Rolf Petter Olaisen / NRKMer å gjøre
Ifølge Avdeling for rettsmedisinske fag ved OUS er det flere årsaker til den lange ventetiden på obduksjonsrapporter.
De siste årene har avdeling for rettsmedisinske fag ved OUS fått mye mer å gjøre.
Tallet opp rettsmedisinske obduksjoner har økt jevnt og trutt siden 2017.
Fra i underkant av 1000 til drøyt 1400.
På landsbasis ble det gjennomført nær 2.400 rettslige obduksjoner i 2024, viser tall fra Den rettsmedisinske kommisjon.
Mangel på overleger
Avdelingen for rettspatologi ved OUS har ikke klart å bygge opp bemanningen tilsvarende.
– Vi har nå en situasjon med få overleger i forhold til yngre, mer uerfarne leger.
Avdelingen har 15 legestillinger. Sju av dem er overleger. Men de siste åtte er under opplæring.
De kan ikke jobbe selvstendig og fullføre obduksjonsrapporter uten overlege som bakvakt.
– Situasjonen er jo alvorlig.
På Rikshospitalet ved OUS er det fire obduksjonsbenker og disseksjonsbord. Det kan gjøres maks åtte obduksjoner på én dag.
Foto: Rolf Petter Olaisen / NRKIngen kvikkfiks
Når avdelingen har 12 leger på overlegenivå, mener Arnestad at de vil være der de skal være.
Men det tar flere år før leger under opplæring kan stå på egne ben.
– Det krever mye opplæring.
Lederen av avdelingen for rettspatologi håper de kan nå målene om behandlingstid innen to til tre år.
– Hvis jeg får beholde alle de fine ressursene vi har nå, så har jeg troen på at vi skal få det til også, sier Arnestad.