Den som så henne, glemte henne ikke

Frøydis Armand døde i dag, 73 år gammel.

Hun var på sitt vis en tilbaketrukket skikkelse, som sjelden stilte opp på intervjuer. Likevel visste alle hvem hun var.

Kanskje har det å gjøre med at den som så henne, ikke glemte henne.

Den dype stemmen og det uttrykksfulle ansiktet. Det kunne se ut som ansiktet hennes var hugget i stein det ene øyeblikket, men så kunne det bli ømt og mykt det neste.

Alt dette gjorde Armand til en karismatisk sceneskikkelse, og til en av de filmskuespillerne som mer enn tålte å få trekkene sine blåst opp på et stort filmlerret.

Én av tre «Hustruer»

Blant filmrollene er det særlig «Hustruer»-filmene som gjorde at Armand ble gjenkjent overalt hvor hun gikk.

Den første av Anja Breiens tre filmer kom i 1975, og åpnet døren inn til et sted som aldri før var blitt vist frem på film:

En løssluppen, åpenhjertig venninneverden, der Heidrun, Mie og Kaja, drakk og flørtet og snakket høylytt om alle sider ved kvinnelivet.

Også de hemmelige og skambelagte.

Venninnene ble spilt av Armand, Anne Marie Ottersen og Katja Medbøe.

Filmens eventyrlige suksess tydet på at dette var en historie som mange hadde ventet på. «Hustruer ti år etter» (1985) og «Hustruer III» (1996) ble også store suksesser.

En skuespillerfamilie

Det var teatret som var Armands hjem, da først og fremst Nationaltheatret.

Det var der hun ble ansatt i 1972, det året hun fikk rollen som Regine i Ibsens «Gjengangere».

Det skulle bli flere markante roller, fra Ibsen og Tsjekov, og fra andre av dramatikkhistoriens klassikere.

Hun var da også født og oppvokst i teaterluft:

Faren, Eilif Armand, som hun var nært knyttet til, var også skuespiller.

I et intervju med VG fortalte Armand om hvordan hun passet på å få bli med faren når han gikk ut og la veien til Kunstnernes Hus. For etter at han fikk seg en øl, snakket han åpnet om alt han tenkte på, om dikt og filosofi, mens datteren satt overfor ham med en brus og lyttet.

Også søstrene Gisken og Merete ble skuespillere.

Frøydis skulle fortelle om hvordan hun fra barnsben av hadde elsket alt ved teatret, luktene og lydene der, da hun fikk være med faren på jobb.

Barna fikk også tidlig være med på scenen, som statister.

«Som en ung ørn»

Likevel var hun en annerledes førstedame.

Du ville ikke brukt ordet «diva» om Armand.

Hun var liksom råere, tøffere.

«Hun var som en ung ørn», sier en regissør som kjente henne på telefonen i kveld.

Hun var et midtpunkt i den radikale skuespillerkretsen i Oslo, og sterkt involvert i å skape teaterforestillingen «Svartkatten» i 1971, et prosjekt som ble til i solidaritet med sparkede arbeidere ved den konkursrammede cellulosefabrikken i Vestfossen.

Sporene står igjen

Intensiteten i engasjementet hennes speilet intensiteten hennes i livet som sådan.

Frøydis Armand levde sterkt, ikke risikofritt.

Hun huskes som varm og morsom og litt gal av de som møtte henne.

I rollene hennes var det også et snev av forutsigbarhet, kanskje av fare, som var med på å gjøre det vanskelig å ta blikket fra henne.

Den unge ørnen ble gammel og har nå gått bort, men sporene etter klørne står igjen.