Journalisten forteller: I baksetet med teoriprøve-ligaen

Det er 300 meter igjen til møtestedet i Drammen sentrum. I venstre hånd har jeg et lite kamera. I lomma har jeg seks tusen kroner. Planen er hele tiden å hoppe av før det blir alvor.

Jeg har en avtale med en mann jeg kaller «Ali». Nettverket han er en del av, tilbyr tjenester til kunder som ikke klarer å stå på teoriprøven på lovlig vis.

• Les artikkelen her: Her skal kvinnen jukse på teoriprøven

Pass og penger

Jeg venter på ham ved en bensinstasjon. En anonym NRK-bil er parkert på den andre siden av bensinpumpene. I bilen er kollega Olav Døvik og Gunnar Bratthammer. De skal filme og passe på meg hvis det oppstår en farlig situasjon. Sammen har vi planlagt denne operasjonen i flere dager.

45 minutter etter avtalt tid dukker «Ali» opp i en sort Golf.

Han er en ung mann fra Somalia. Ikke så veldig høy, men selvsikker og virker uredd. Han har på seg en fransk lue og sort skinnjakke. «Hei», sier han. «Har du pass?». «Ja, jeg har både pass og penger. Her er de», sier jeg. «Vi må kjøre for å hente en annen kunde som skal være med», sier han.

Feil genser

En kort kjøretur unna, møter vi den andre kunden. En asiatisk kvinne. NRK-bilen følger etter. «Ali» er ikke fornøyd med kvinnens klesvalg, han tror ikke det vil dekke for jukseutstyret hun må ha på seg. «Jeg sa at du må ha på deg en stor en genser».

De avtaler å kjøre hjem til henne så hun får skiftet. Mens hun er ute, setter jeg meg i baksetet. Nå kan jeg bruke det lille kameraet jeg har i lomma uten å bli avslørt. «Ali» forteller oss at vi skal kjøre til Drøbak trafikkstasjon.

Kodekommunikasjon

På veien gir «Ali» oss opplæring i hvordan vi skal kommunisere. I eksamenssalen kan vi snakke direkte med ham. Da kan vi bli avslørt av de ansatte.

«Hvis dere hører meg godt, så må dere hoste lavt. Hvis ikke, må dere trykke på mikrofonsymbolet. Da skjønner jeg at dere hører dårlig og kan skru opp lyden», sier han og gir oss et ark.

Arket er et eksempel på hvordan spørsmålene ser ut. «Dette går bra», sier han og smiler.

Nå skjer det

Det er kvinnen som skal først ut. «Ali» parkerer bilen ved siden av en matbutikk like ved Drøbak trafikkstasjon. Han slår av motoren og åpner hanskerommet. I baksetet sitter jeg med kameraet mitt og filmer.

«Ali» har gjort denne jobben i åtte år. Jeg er ikke sikker på om han stoler helt på meg. Jeg er redd for at han skal avsløre kameraet mitt.

Fra hanskerommet henter han ut to mobiltelefoner. «Du må plassere de i sokkene dine», sier han.

«Flytt bagen din», sier han til meg. «Hvorfor har du med deg den?». Jeg forklarer fort at jeg skal på tur til Oslo, og at det bare er klær. Egentlig inneholder den opptaksutstyr.

Fra en boks under bagen tar han frem en oransje eske. «Denne må jeg sette i øret ditt», sier han til kvinnen, og viser frem en liten øreplugg. «Er den så liten? Hvordan skal du få den ut da?», spør hun. «Slapp av, jeg har verktøy i bilen. Den vil ikke gå helt inn», svarer «Ali».

Fra hanskerommet tar han ut et lysbrunt kjede hvor det er montert en liten mikrofon. «Ta det rundt halsen», sier han til kvinnen. Han finner også frem en mikrofon hun skal ha rundt armen.

Kvinnen er tydelig nervøs, men nå er det ingen vei tilbake. «Ali» sjekker utstyret. Han ringer til de to mobiltelefonene hun har i sokkene sine. «Hører du meg nå?», spør Ali. Hun gjør det, og snart er hun ute av bilen og på vei mot trafikkstasjonen.

«Ali» kjører bilen lenger bort fra stasjonen og parkerer foran et nedslitt parkeringshus. «Nå skal jeg sjekke hvor hun er», sier han og ringer mobiltelefonene.

Plutselige hører vi stemmen hennes. «Ali» ringer til en medhjelper fra den samme mobiltelefonen og oppretter en telefonkonferanse. Medhjelperen sitter på et ukjent sted. Det er han som har fasiten på spørsmålene som stilles i trafikkstasjonen.

Ulyd

Det er få minutter igjen til kvinnen skal starte med teoriprøven. «Ali» og jeg hører henne, men det er noe rart med lyden. Det virker som om det er feedback i systemet.

«Ali» stresser. Han henter en rød Marlboro-pakke og tar seg en sigarett. Med en nedslitt sølvlighter tenner han sin første røyk. Hånda hans skjelver, bena hans skjelver, men han gir seg ikke. Han kryper seg ned i stolen og blåser røyken ut av munnen. Med lav stemme prøver han å snakke til kvinnen som venter på hjelp. «Vi hører deg dårlig, få mikrofonen nærmere. Ikke snakk.»

«Ali» røyker enda mer. Bilen er røyklagt, mobilen er røyklagt og jeg er røyklagt. Men det hjelper ikke. Forsiktig åpner han bilvinduet og sjekker at ingen ser ham. Jeg bestemmer meg for å gå ut av bilen. Det andre teamet har ikke hørt fra meg på over en time. «Jeg må kjøpe vann og ta noen piller. Jeg har et lavt blodtrykk», sier jeg og går ut. Ryggsekken med utstyret mitt er fortsatt i bilen. «Det går greit», tenker jeg. Han kommer ikke til å åpne den.

Tror jeg har blitt oppdaget

Fra butikken ringer jeg NRK-teamet som står utenfor trafikkstasjonen og oppdaterer dem på situasjonen. For at det ikke skal virke mistenkelig, kjøper jeg to flasker vann før jeg går tilbake til bilen. På vei ut ser jeg en sort Golf kjøre fra området. «Å faen, kanskje han har sjekket ryggsekken min og funnet utstyret vi har med?», tenker jeg.

Jeg løper mot bilen og prøver å stoppe ham. I det jeg nærmer meg ser jeg en dame som sitter bak rattet. Jeg puster lettet ut. Det var feil bil.

I den riktige bilen, sliter «Ali» med å få orden på ulyden. De får ikke kommunisert, og kvinnen får ikke assistanse. «Ali» ringer til en annen person og forklarer problemet. Han slår av og på sin telefon, men det hjelper ikke. Jeg er nervøs. Kanskje ulyden skyldes utstyret jeg har med?

Han røyker enda mer. «Vi hører deg ikke, få mikrofonen nærmere datamaskinen». Ali flytter bilen og prøver igjen. «Bra, nå hører vi deg». Han får riktig svar fra sin medhjelper som sitter et annet sted. «Riktig svar er nummer tre. Klikk på neste spørsmål».

Men det tar ikke lang tid før ulyden er tilbake.

«Gjør deg klar»

«Hun dama må ut. Gjør deg klar», sier «Ali» og ser på meg. «Så klart, dette skal jeg klare. Ikke noe problem», sier jeg.

Vi kjører tilbake til matbutikken som er nær trafikkstasjonen. Jeg går ut av bilen. «Hvor skal du?», spør Ali. «Jeg skal ta blodtrykkstablettene mine», sier jeg og går inn i butikken. Jeg ringer NRK-teamet, men jeg får ikke kontakt. Det er dårlig forbindelse her. Jeg ser fra Kiwi-butikken at «Ali» ser etter meg. Jeg flytter meg til et annet sted og forsøker å ringe på nytt. Telefonen ringer. «Hei, nå er det min tur til å ta teoriprøve. Hva skal vi gjøre?» «Vi stopper her. Vi har nok dokumentasjon nå», svarer de.

Jeg går tilbake til bilen. «Ali, jeg er nervøs. Jeg har et veldig lavt blodtrykk. Jeg kan ikke ta teoriprøven i dag.» «Ali» ser på meg akkurat om han har avslørt meg, men det er for sent. Vi avslørte ham først.

NRK har vært i kontakt med «Ali» og kvinnen. Ingen av dem vil bli intervjuet eller gi en kommentar til NRK.