Regjeringssonderingene mellom de tre borgerlige partiene førte til en avtale og utvidelse av regjeringen. At det skulle gå slik, skjønte vi da de tre partilederne bestemte seg for å innlede reelle forhandlinger på nyåret.
Men rett etter den knappe og for mange overraskende valgseieren, var det slett ingen selvfølge at det skulle bli resultatet.
Til det var motforestillingene for mange: Den politiske avstanden mellom Venstre og Fremskrittspartiet var altfor stor, fordi den i kjernen er en verdipolitisk konflikt som er vanskeligere å bygge bro over enn hverdagskompromisser om kroner og øre.
Det dro også for mange, meg selv inkludert, i retning av skepsis til regjeringsprosjektet at det var snakk om en mindretallsregjering, som uansett måtte forhandle i Stortinget for å få budsjetter og andre forslag gjennom.
Hvorfor ikke gjøre som KrF valgte, å utnytte vippeposisjonen i Stortinget, til å presse gjennom egne saker?
Min vurdering er at det er partiet Venstre som tar den største politiske risikoen :Trine Skei Grande brukte Venstres nøkkelrolle for å sikre en borgerlig valgseier som sitt mobiliseringsargument for alt det var verdt i valgkampen. Det bidro åpenbart til å sikre et resultat over sperregrensa og fortsatt Solberg-regjering. Usikkerheten er om de taktiske Høyre-velgerne som bidro til dette, fortsatt vil være lojale, eller vende tilbake til sitt foretrukne partivalg ,og skape ny intern uro over Venstres beslutning om å regjere med FRP.
Status quo med noen justeringer
Hvis vi vurderer summer av endringer i Jeløy-plattformen, er det snakk om relativt små endringer, med enkelte tydelige punktseire på noen områder for Venstre og Frp.
Årsaken til de moderate endringene ligger i det faktum at de tre partiene i stor grad har basert seg på tidligere inngåtte forlik i Stortinget og samarbeidserklæringen fra Nydalen.
Det er også verdt å merke seg at ordet «vurdere» blir hyppig brukt i avtaleteksten. Mens «vurdere» gikk igjen 31 ganger i Sundvollenplattformen, blir det brukt 92 ganger i Jeløyplattformen. I sum snakker vi altså om relativt lite forpliktende og få overraskende vedtak .
Blant de relle endringspunktene som blir trukket fram, er tredelt foreldrepermisjon – et Venstre-krav som vil innebære at fars andel av foreldrepermisjonen blir større enn i dag.
Venstre-folk nevner også Lofoten og miljøvern som vinnersaker, og i hvert fall deler av miljøbevegelsen sier det er en fordel for miljøet at Venstre går inn i regjering , selv om gjennomslagene også blir balansert:
Enigheten om å avvikle pelsdyrnæringa er ett eksempel der Venstre som motvekt må godta flertallets rovdyrpolitikk.
Partiet må også akseptere en mer restriktiv innvandringspolitikk enn deres velgere liker når de går inn i regjering med FRP . Venstres forsvarsargument er å vise til at flertallet i Stortinget rår og at partiet drar politikken i sin retning på enkeltområder, som økt antall kvoteflyktninger og en noe mildere behandling av de såkalte oktoberbarna.
Det er også et viktig retorisk poeng for Venstre å peke på at de på disse punktene får gjennom en mer liberal politikk enn Arbeiderpartiet har stått for.
Frp nevner familiegjenforening, politibevæpning på sårbare steder som flyplasser og andre knutepunkter, en justering av den kommunale eiendomsskatten ved at makssats blir justert ned som enkeltpunkter de er spesielt fornøyd med.
Styringsdyktighet
I sum markerer denne enigheten en historisk vending i norsk borgerlig politikk ved at Venstre går inn i regjering med Fremskrittspartiet . Partiet bekrefter en utvikling over tid i retning av et entydig borgerlig parti , som har låst døra til Arbeiderpartiet .
Men også Fremskrittspartiet beveger seg i mer moderat retning ved denne regjeringsutvidelsen. Den fløyen som har omtalt Venstre som et lite tulleparti som ikke skal få lov å vanne ut FRPSs politikk har tapt. Det er et av de mest interessant trekkene ved Jeløy-enigheten.
Den viktigste seieren er det likevel Høyre som kan innkassere ved å få til en utvidelse av med Venstre, og på den måten gjøre styringsmulighetene bedre i resten av perioden , og sakte men sikkert konsolidere en varig borgerlig allianse .
Alternativet på kort sikt hadde vært å forhandle med to partier i hvert budsjett. Nå greier regjeringen seg med ett parti og står også fritt til å inngå flertall med andre partier.
På samme måte som Arbeiderpartiet, som nådde stor oppslutning på meningsmålingene da de borgerlige slet i forrige periode, framstår de borgerlige sterke – også som et resultat av Aps sammenbrudd og krise etter valget. Det kan snu , selv om Erna Solberg nå virker suveren og høyrefolk snakker åpent om å vinne et tredje valg på rad i 2021 .
Det mest spennende i norsk politikk framover er derfor ikke et mulig borgerlig kaos, men om Jonas Gahr Støre greier å gjenreise Arbeiderpartiet til et opposisjonsparti på offensiven.
