Senter for Krisepsykologi i Bergen.
Hvordan reagerer barn?
Vi vet at barn fra 5-6-årsalderen, og noen ganger yngre, oppfatter ganske mye av spesielle radio- og tv-nyheter som utløser sterke reaksjoner og opphisset samtale de voksne i mellom.
Dramatiske hendelser på verdensarenaen kommer i større grad enn tidligere inn i barnerommet, gjennom direkte nyhetssendinger eller mellom barne- og ungdomsprogrammer.
Fra den forrige Golfkrigen og krigen i Kosovo vet vi at en del barn opplevde sterk frykt for at krigen skal ramme også her og ramme deres nærmeste. Utilsiktet kan barn ha fantasier og feiloppfatninger som gir sterk frykt, i tillegg til den berettigede uro de kjenner overfor en usikker situasjon som de skjønner de voksne er opptatt av. Foreldre diskuterer med hverandre og med andre voksne, ofte med ulike meninger, og ofte over hodene på barn.
Psykologene mener at barna må få svar på spørsmålene sine hvis det blir krig (ill.foto. NRK)
Redde barn
Krig er skremmende og derfor vil mange barn reagere. Hvordan vil barn reagere? Spennvidden i reaksjoner vil være stor, fra ingen til sterke reaksjoner. Fra tidligere konflikter vet vi at følgende reaksjoner kan vise seg:
Fykt, redsel og bekymring viser seg ofte på følgende måter:
- Barna viser mer behov for å være nær sine kjære.
- Vil ha lyset på og døren åpen når de legger seg.
- Økt behov for fysisk kontakt, reagerer på atskillelse.
Barn kan også få problemer med å få sove og mareritt:
- Barn har aktive tanker om konflikten.
- Stiller spørsmål eller formulerer tanker.
- Følger med på nyhetene
- Avspeiler at de er opptatt av det som skjer ved at de tar elementer av situasjonen inn i sin lek.
- I noen tilfelle taper de sine ferdigheter, tisser på seg, snakker mer "babyspråk", m.m.
- Tristhet, mer irritabilitet
Her er det viktig å fremheve at mange barn er helt ubekymret over situasjonen og greier seg utmerket godt uten voksen intervensjon. Er barnet akkurat som før så er det viktig å ikke "tvinge" det til daglig å måtte forholde seg til spørsmål om krigssituasjonen. Men vi skal ha "antennene" relativt høyt oppe fordi det er mange barn som velger å virke helt ubekymret fordi de ikke vil plage foreldrene.
Det mangler ikke på rapporter om redde barn som ikke snakker med mamma og pappa. På vårt spørsmål om hvorfor de ikke gjør det, har de et standardsvar som vi tror er sant: "Fordi de ikke vet hva de skal si."
Råd om håndtering
I det følgende vil vi gi noen råd om hva foreldre kan si og gjøre for sine barn i forhold til en krig i Irak.
Det første vi vil si er at samtalen med barn må være tilpasset deres alder og forstand. Ofte undervurderer vi hva barn kan forstå, fordi de stiller oss spørsmål som avspeiler hvor lite de vet. Det er viktig å forstå at uten fakta og kunnskap blir forståelsen liten. Overlatt til seg selv eller samtaler med jevnaldrende kan misforståelser, rykter, frykt og fantasier ofte råde grunnen alene.
Gi barna presis informasjon
Det er voksnes oppgave med enkle ord å forklare hvor dette skjer; vis på kartet hvor Irak ligger. Forklar hvor lang tid det tar å reise dit, og relater dette til avstander de selv har erfaring med, for eksempel flytur til Syden, biltur osv.
Forklar dem også hvorfor mange tror at denne krigen skjer. I det følgende gir vi et eksempel på hvordan dette kan forklares for de som er 5 til 8 år; I det landet som heter Irak styrer en mann som heter Saddam Hussein. Han har vært brutal mot mange som lever i dette landet.
Det mektigste landet i verden USA hvor presidenten heter George Bush, tror Saddam Hussein har våpen som han kan bruke mot sine naboland. Derfor ønsker USA med støtte av noen andre land å gå til krig mot Irak, slik at Saddam Hussein ikke kan få brukt disse våpnene på andre. I lang tid har det vært folk som vet mye om våpen i Irak, sendt fra FN (der alle land i verden møtes), og disse folkene som kalles våpeninspektører har undersøkt om Saddam Hussein har slike våpen. De har ikke funnet slike våpen.
De fleste folk som bor i Norge og i mange av landene på jorden mener at det ikke er nødvendig med en krig mot Irak. De mener at vi må finne en måte å løse disse problemene på med å snakke sammen, og ikke med en krig.
Dette er ikke utformet slik at ordene må sies på denne måten, men gir en ramme som foreldre og andre voksne kan nytte. Så må foreldre som kjenner sine barn best finne frem til forslag og egne ord som passer til sitt barn. Spør også barna hva de tenker og hør deres mening.
Gi dem forsikringer om trygghet
Barna blir redde for at det skal bli krig her og at noe skal skje med dem de er glade i. Det er påtrengende for dem å få svar på om krigen kan ramme oss direkte. I utgangspunktet er det viktig å si at denne krigen skjer langt borte fra oss, i Irak. Det er ingen grunn til å tro at det blir krig i Norge. Raketter som skytes ut i krigen i Irak kan ikke nå Norge. Mamma og pappa er trygge og det samme er de selv.
Igjen vil vi anbefale at en åpner en samtale med barna slik at en hører hvilke tanker de har, og lar det være styrende for samtalen med barna. Her som ellers er det viktig å lytte, ta tur, noen ganger gå foran i samtalen og noen ganger å følge etter. Det viktige er å berøre de tanker barna gjør seg om en virkelighet som ikke kan stenges ute i det moderne mediesamfunnet. Foreldre må ikke skjerme seg vekk fra barnet.
Terror
Vi har ingen garanti for at terrorhandlinger ikke kan skje i vår del av verden som følge av en krig i Golfen. Dette behøver vi ikke utbrodere i detalj for barn, men i den grad det nevnes i media og snakkes om blant voksne i barns nærvær bør en nøkternt informere om dette og fortelle hvorfor dette kan skje. For eksempel kan vi si at de er sinte på Amerika og andre for at de går til krig og at de da vil gjøre Amerika og andre land trist og sint.
De tenker at det er krig og at når Amerika og andre land går til krig mot dem er de store slemme fiender som de vil straffe. Det er helt galt å gjøre slike ting mot uskyldige. Vi kaller det gale de gjør for terrorisme, og nesten alle land i verden er mot det.
Norge er et lite land og vi har verken store eller små fiender. Det er viktig å forklare dem at vi ikke er fiender av Irak før vi deltar i krigen, at de forstår at dette er en trussel som ikke retter seg mot vårt land.
Større barn
For større barn fra 9 årsalderen og oppover, kan foreldre forklare litt mer om bakgrunnen for konflikten, at mange tror at dette har med økonomi og kontroll av olje å gjøre. Dette er vanskeligere for da må man gå noe inn i politikken.
Poenget er at de store barna skal begripe mer og samtidig unngå å bli forført av enkle forklaringer, eller til å lage ufordøyde forklaringer som er uberørt av samtaler med voksne. De kan forklares at dette er det som kalles internasjonal politikk, det vil si politikk som har med flere nasjoner å gjøre.
Følg med
Krigsformidling gir høye leser- og seertall og krigen får stor plass i nyhetsmedia. Det er viktig at foreldre er reflektert over hva barn får se, når de ser, hvor ofte de ser og hvem som er tilstede når de ser.
Med bildene fra 11.september friskt i minne er det all grunn til at foreldre husker hvor av-knappen er slik at barn ikke unødig eksponeres for dramatiske bilder. Foreldre kan begrense barns kontinuerlige "krigseksponering" ved å velge sene nyhetssendinger. De kan legge vekt på å se nyheter sammen med barna om barna er opptatt av hva som skjer, og de kan også aktivt gjøre andre ting med barna når de merker at barna blir mer urolige over situasjonen.
Foreldre kan lage en felles strategi for hvordan de ønsker å håndtere dette, slik at det ikke styres ut fra øyeblikkets vurderinger. Spør også barna om hva de har sett eller lest når dere ikke var til stede, slik at dette eventuelt kan berøres.
Foreldre til stede
Økt uttrygghet krever nærværende foreldre. Aksepter at ditt barn kan ha behov for flere forsikringer fra deg om at du vil være der for det i en usikker periode. De vil trenge et trygt fang å krype opp på, kan komme tuslende nattestid fordi de har våknet, eller vil ha lyset på og døren åpen når de legger seg. Ha en tillatende holdning til dette.
Vær imøtekommende og forstå at de søker en trygghet som du kan gi dem ved å godta dette i en periode. Nærvær i barns aktiviteter og det å gjøre ting sammen med barna er både kontakt- og trygghetsskapende.
For barn i skolealder så hør med dem hva som er sagt eller tatt opp i skolen, slik at du kan berøre urotanker de måtte ha i etterkant av dette. La de selv bestemme tempo i en eventuell samtale, men ikke avfei dem med å si at "dette er du for liten til å forstå" eller "ikke tenk på det". Om du er usikker på hva du skal si, så si at du skal tenke på det litt og så svare dem eller forklare dem senere. Følg opp det du lover. Om ditt barn stiller svært avanserte spørsmål så kan du konferere med en du kjenner som du vet har mye kunnskap om barn.
Hjelpeløse
Barn som voksne kan kjenne seg hjelpeløse ovenfor det som skjer. De trenger å få vedlikeholdt sin fremtidsoptimisme. Barna i Irak vil lide under en krig. Gjennom UNICEF og andre hjelpeorganisasjoner vil mange ønske å hjelpe de som rammes av krig.
La barna vite at de selv kan hjelpe. Ta vare på det engasjementet som barn viser, fortell dem at selv om mange i Norge er uenige i det USA gjør og det vonde Saddam Hussein har gjort, så vil vi hjelpe irakiske barn og deres foreldre til å få det bedre. Bygg opp om barnas empati for andre og håpet om at fremtiden blir bedre for de mange som lider i Irak