Tirsdag kommer KrF-lederen med bok, som har fått tittelen «Det som betyr noe». NRK kjenner hele innholdet i boken, som ikke byr på noen konklusjon i spørsmålet om hvem KrF skal samarbeide med fremover.

LARS NEHRU SANDS ANALYSE: Skal han si «morna Jensen»?

– Jeg har bevisst valgt ikke å skissere noen konkret løsning her i denne boken, men vil selvsagt gi mitt råd direkte til partiet når vi tar samarbeidsdebatten i partiets organer, skriver Hareide i boken som er ført i pennen av ham selv.

Han skriver samtidig:

– I et politisk landskap i endring, der flere partier er i bevegelse, er KrFs valg mer åpent enn tidligere. Men det er også naivt å tro at slike drøftelser skjer i et vakuum fra resten av det politiske bildet vi ser i Norge.

Skryter av Støre og Ap

Knut Arild Hareides fascinasjon for Jonas Gahr Støre har lenge vært en snakkis i det politiske miljøet. Også i boken omtaler Hareide flere ganger Ap-lederen i positive ordelag, og trekker blant annet frem en scene fra et kristenstevne:

– Sommeren 2015 stod Jonas Gahr Støre og jeg og snakket om vår personlige tro foran 2000 mennesker på det kristne sommerstevnet i Sarons Dal. Det var et spesielt øyeblikk, på flere måter. Det var fint å høre Jonas fortelle om hva troen betyr for ham. Og det var nærmest historisk at en Arbeiderparti-leder markerte en slik tilhørighet til tro og kirke, skriver han.

Om partiet Støre leder er det heller ikke vanskelig å finne godord i boken. Han skriver riktignok at Ap har vært en rød klut for mange KrF-ere, som har opplevd landets største parti som kristendomsfiendtlig og lite forståelsesfulle for KrFs identitet som verdiparti, men nå mener han åpenbart at noe er i endring.

– I 2010 konkluderte imidlertid KrFs strategiutvalg med at partiet kunne sitte både i en sentrum/Høyre-regjering og en sentrum/Arbeiderparti-regjering. I 2017 valgte KrFs landsmøte bevisst ikke å lukke døra for et samarbeid med Arbeiderpartiet, dersom partiets førstevalg ikke lot seg realisere. Jeg tror endel KrF-ere holder denne døra åpen fordi de ser at Høyre og Arbeiderpartiet blir mer og mer like i for oss sentrale verdispørsmål. Det gjelder for eksempel i viktige spørsmål knyttet til bioteknologi og etikk, men også i familiepolitikken.

Foreslår Ap-studietur til Bergen

Hareide bruker god plass i boken på å snakke om likhetene mellom KrF og Ap.

– Begge partier er sterkt fellesskapsorienterte, og snakker varmt om nestekjærlighet og solidaritet som grunnleggende verdier i politikken. Kanskje er det derfor nettopp disse to partiene har sørget for at Norge i de siste 15 årene har ledet an i arbeidet med å bekjempe internasjonal fattigdom, uavhengig av hvem som sitter i regjering. Tradisjonelt har arbeiderbevegelsen stått nær den kristne bevegelsen i alkoholspørsmål og i omsorgen for de sårbare. Ansvaret fellesskapet har for de svakeste forener våre to partier.

– Ingen skal imidlertid tro at et eventuelt samarbeid med Arbeiderpartiet ville være uten utfordringer. Men det betyr ikke at det ikke ville kunne fungere. I Bergen har KrF gode erfaringer med å delta i et byrådssamarbeid med Arbeiderpartiet. KrF-erne der er fulle av lovord om byrådsleder Schjelderup fra Ap. Jeg tror en av nøklene til suksessen er at Schjelderup over tid har vist at han forstår KrF og partiets særpreg. Det er store forskjeller på lokalt og nasjonalt samarbeid. Men kanskje Ap-ledelsen likevel bør ta en studietur til vestlandshovedstaden?

I Bergen har Arbeiderpartiet sittet i byråd sammen med KrF og Venstre siden 2015, under ledelse av byrådsleder Harald Schjelderup, som av enkelte aviser blir trukket frem som del av en fremtidig Ap-ledelse.

Når Hareide tar for seg venstresiden i boken skriver KrF-lederen sågar om SV som et parti som er «nokså likt» KrF.

– SVs posisjon i norsk politikk har endret seg noe de siste årene. Fra å være et klart fløyparti på venstresiden, har partiet flyttet seg mer mot sentrum. Begge partier preges av en sterk idealisme og vektlegging av omsorg for sårbare og ansvar for miljøet.

Om borgerlig samarbeid: – Utilfredsstillende

Samarbeidet KrF har hatt de siste fem årene, som budsjettpartner til først en ren Høyre-Frp-regjering og nå en Høyre-Frp-V-regjering beskriver Hareide i boken som «utilfredsstillende».

– Det skyldes først og fremst at Fremskrittspartiet er en så dominerende kraft i samarbeidet. Selv om KrF og Frp er enige om viktige enkeltsaker og jeg har stor respekt for mange av partiets dyktige politikere – er det et faktum at Fremskrittspartiet er et parti som ligger svært langt fra KrF, både i den grunnleggende ideologien og i den praktiske politikken. Det dreier seg om inkludering og respekten for menneskeverdet, solidariteten med sårbare, kampen for en mer rettferdig verden og ansvaret for natur og miljø. Det har smertet mange trofaste KrF-ere at vi har samarbeidet så tett med en regjering der Fremskrittspartiet spiller en så viktig rolle.

– KrF har deltatt i alle ikke-sosialistiske samarbeidsregjeringer etter andre verdenskrig – bortsett fra Erna Solbergs. Det er ikke tilfeldig. I tidligere samarbeidsregjeringer har sentrum alltid hatt en sterk politisk tyngde. En regjering med et stort Høyre og et sterkt Fremskrittsparti har ikke et slikt tyngdepunkt, skriver han.

– Har feiret uavgjort som seier

Han mener KrFs rolle de siste fem årene i praksis har vært å fungere som bremsekloss.

– Den betegnelsen er som regel ikke positivt ment når den brukes om oss. Men de siste årene er det nok mange som er glade for at vi tar på oss akkurat den rollen. Vi har blant annet bremset og stoppet usosial politikk, lite miljøvennlig politikk, kutt i hjelpen til verdens fattige og en distriktspolitikk bare tilpasset sentrale strøk.

Budsjettforhandlingene med Erna Solbergs regjering beskriver han slik:

– Problemet med denne rollen er at det blir som om man starter fotballkampen på 0–2. Målet blir å klare å komme opp på 2–2 i løpet av kampen. Når uavgjort er oppnådd, går vi ut og proklamerer seier. Men i realiteten har vi bare oppnådd status quo. Det er ikke tilfredsstillende for et KrF bare å ta ned dårlige forslag fra regjeringen, ikke minst når vi vet om alle beslutningene vi ikke påvirker. Alle de små skrittene som tas hver dag i regjeringskontorene, der politikken gradvis flyttes litt etter litt

– Jeg skriver dette vel så mye som en selvkritikk som en kritikk av regjeringen. Vi må selv ta ansvar for at vi ikke godt nok har klart å vise hvilken forskjell KrF har betydd i mange saker. Samtidig er det noe utilfredsstillende ved å være samarbeidets støtdemper. Et politisk samarbeid skal bunne i et ønske om en felles retning for samfunnet vårt.

Mener Høyre har tatt et steg bort fra KrF

I Høyre, som mange vil mene at sammen med Senterpartiet er det partiet som har stått KrF nærmest i alle år, mener KrF-lederen å se en utvikling han ikke liker:

– Høyre består av en konservativ fløy og en liberalistisk fløy. Det er ingen hemmelighet at politikere som Torbjørn Røe Isaksen og Tone Wilhelmsen Trøen vekker større begeistring i KrF enn representanter for partiets liberalistiske fløy. Men beklageligvis ser det ut til at det er den liberalistiske fløyen som styrker seg i Høyre. Vi så senest et eksempel på dette under Høyres landsmøte våren 2018, der den liberalistiske fløyen vant alle de store slagene i debatten om bioteknologi. Partiet er ikke lenger en så sterk alliert i kampen mot sorteringssamfunnet.

– I familiepolitikken har partiet tatt et steg bort fra KrF de siste årene. Noen ganger hører jeg knapt forskjell på SVs og Høyres talspersoner når de diskuterer familiers valgfrihet, skriver Hareide.

– Regjeringssamarbeidet med de liberalistiske partiene Fremskrittspartiet og Venstre forsterker denne trenden. Det er ikke på grunn av skattepolitikken, velferdspolitikken, distriktspolitikken eller miljøpolitikken at KrF tradisjonelt har valgt et samarbeid med Høyre. Det er på grunn av andre verdispørsmål. Hvis Høyre i stadig større grad velger å bevege seg bort fra sin verdikonservative arv, gir det også færre grunner til at KrF skal foretrekke Høyre fremfor andre partier.

Viktig møte denne uken

Fredag samles partiets landsstyre til møte i Oslo, og det er knyttet spenning til om det da vil komme signaler fra partiledelsen rundt hvorvidt KrF bør inn i Høyre-Frp-Venstre-regjeringen eller snu seg til Arbeiderpartiet og Senterpartiet.

Neste landsstyremøte og mulighet er først i midten av november, og da skal normalt prosessen med å lande en budsjettenighet med regjeringspartiene være langt på vei.

KrF-leder Knut Arild Hareide har forlengst slått fast at partiet ikke kan fortsette som i dag, med å være et støtteparti på vippen som forhandler budsjett med Solberg-regjeringen, men i praksis har et uklart forhold både til borgerlig side og rødgrønn side.

Kristelig Folkepartis Ungdom, KrFU, vedtok i helgen med solid margin å råde moderpartiet til å gå inn i den sittende regjeringen. Ungdomspartiet har tre av de 39 stemmene i KrFs landsstyre, dersom det skulle komme til noen slags avstemming der.

LES OGSÅ: KrFU-landsmøtet vil ha KrF inn i regjering

KrFU-leder Martine Tønnessen er uttalt tilhenger av å gå inn i Høyre-Frp-Venstre-regjeringen, mens hennes nyvalgte nestleder Nikolai Berglund Skogan er åpen for å samarbeide med Ap og Sp.

LES OGSÅ: Sterke reaksjoner på Erna-besøk rett før skjebnevalg

Tønnessen er en av mange i KrF som mener partiet gav velgerne to løfter før forrige valg, både å ikke gå i regjering med Frp, og å skulle peke på Erna Solberg som statsminister. Hun mener det er greit å bryte Frp-løftet, men at man ikke kan bryte løftet om å peke på Solberg på statsminister.

Andre i KrF mener forutsetningen for å peke på Erna Solberg som statsminister før valget var at det ble en regjering bestående av Høyre, KrF og Venstre, og at Solberg selv har valgt bort KrF til fordel for Frp.