Fem forsvarssjefer etter 20 år med krig: – Vi overtok krigen fra afghanerne selv

11. september 2001: Panikken brer seg i New York, der to tårn er i ferd med å rase. 7000 kilometer unna, på en buss i Sør-Europa, sitter Norges daværende forsvarssjef Sigurd Frisvold.

– Jeg var på Natos forsvarssjefsmøte, og reiste fra Italia til Budapest. Jeg satt i bussen, og plutselig begynte alle telefonene å ringe. Da hadde det skjedd i New York, sier Frisvold og viser til terrorangrepene på World Trade Center.

– Amerikanerne dro til sitt, og vi andre hadde et lite møte. Det kom ikke noe ut av det, men jeg tenkte at her kommer det til å skje noe også for Norge.

20 år og fem forsvarssjefer senere har ti norske, 3500 allierte og 47.000 sivile afghanske liv gått tapt i en krig som ingen ende ville ta. For første gang møtes de fem sjefene for å snakke om krigen i Afghanistan.

Den lange krigen

Forsvarssjefene møtes i et studio hos NRK på Marienlyst den 28. september 2021.

En snau måned i forveien har de siste norske styrkene forlatt landet, kanskje en gang for alle. Ord som «fiasko» og «katastrofe» blir brukt om avslutningen på en krig som viste seg å være både kompleks, kostbar og lang.

Og det var nettopp det den ble kalt, sier Eirik Kristoffersen: Den lange krigen. «The long war».

I dag er han Norges forsvarssjef, men i 2001 var han spesialsoldat. Under Frisvolds overordnede kommando, ble han sendt til Afghanistan på et oppdrag han trodde skulle være over på det man i retrospekt vel må kalle «et blunk». Kampen mot Al Qaida var allerede i gang da han kom frem i januar 2002.

– Det var fortsatt sånn at Al Qaida ikke var slått i Afghanistan, og i de første operasjonene fikk vi også ganske tydelige tegn på at de siste ansamlingen av Al Qaida-krigere var i en dal som heter Shahi-Kot. Det ble grunnlaget for operasjon Anaconda, som var den siste store operasjonen mot fremmedkrigere i Afghanistan, sier Kristoffersen.

Da Kristoffersen pakket sakene sine og reiste tilbake til Norge i april 2002, følte han på mange måter at de hadde gjort jobben med å slå ned terrorgruppen.

– Jeg husker veldig godt vi kom hjem og orienterte forsvarssjefen på Rena om operasjonene våre. Til slutt sa Sigurd at «det er veldig bra karer, nå kan dere slappe av og ta dere en øl». Det glemmer jeg aldri.

Men det Kristoffersen var med på i 2002, var bare begynnelsen. Det var starten på en operasjon som over 20 år gikk fra å handle om kontraterror til nasjonsbygging. Og en krig som ikke skulle gå den retningen man hadde håpet.

Spørsmålet er: Så noen av forsvarssjefene det komme?

– Man kan ikke føre krig mot terror

Krigen i Afghanistan ble til å begynne med kalt «krigen mot terror» av amerikanerne som innledet den. Målet var å bekjempe terrorgrupper som Al Qaida, og regimene som huset dem. I dette tilfellet, var det Taliban.

Men «krigen mot terror» er ikke et begrep som smaker godt. Frisvold sier han aldri har brukt det. Han kaller det «ullent». Flere av de andre forsvarssjefene nikker samtykkende.

– Fra et yrkesmilitært ståsted så er det egentlig litt meningsløst, for man kan ikke føre krig mot terror. Terror er en strategi som noen bruker, og du kan ikke føre krig mot en strategi. Du må føre krigen mot de som bruker den, sier Sverre Diesen.

Han tok over stafettpinnen da Frisvold gikk av som forsvarssjef i 2005. Og han mener Afghanistan var et spørsmål om tre ting: Allianseforpliktelser overfor Nato, å forhindre nye terrorangrep, og å bygge opp «et nytt og bedre Afghanistan».

– Men det er denne oppfatningen vi har hatt i Vesten at med ansvaret for å fjerne et regime, følger også ansvaret for å sette noe annet og bedre i dets sted. Det er vel og bra, og det er en anbefaling i og for seg å ha den innstillingen, men så er spørsmålet: Er det mulig?

Om noen stilte seg det spørsmålet underveis, svarer ingen helt på. Men en ting er de fem sjefene enige om i ettertid: Forsvarets rolle kunne bare være militær. De kunne stå for sikkerheten.

– Det var å skape en sikkerhetsfunksjon, et mer sikkert og bedre Afghanistan hvor i man kunne gjennomføre politiske prosesser og starte en nasjonsbygging og gjenoppbygging, sier Harald Sunde.

Han er nummer tre i denne sjefsrekka, etter Frisvold og Diesen.

– Norge hadde militært sett erfaring fra FN-operasjoner, og hadde vært i både fredsbevarende og fredsskapende operasjoner, så Norge var i den store familien en av nasjonene som hadde ganske solide kunnskaper fra FN. Men jeg vil si at ingen var forberedt på den situasjonen vi møtte i Afghanistan, sier Sunde.

Det norske bidraget gikk i løpet av 2000-tallet fra å bestå av mineryddere og spesialsoldater som kjempet mot Al Qaida, til å utgjøre større stabiliseringsteam. Soldatene drev politidistrikter i millionbyen Kabul, trente lokale styrker, og hadde et hovedansvar for sikkerhet i en av Afghanistans 34 provinser – Faryab.

Men soldatenes nærvær betød ikke at krigen stoppet opp.

– Det var jo to operasjoner, og det var koordineringsproblemer mellom de to operasjonene. Og de hadde forskjellig målsetting: Nato-operasjonen var mer nasjonsbygging, men amerikanerne var ikke ute etter nasjonsbygging. De skulle kvitte seg med de som drev terror, sier Frisvold.

En ny okkupant

Mange tar i dag avstand fra begrepet «nasjonsbygging». USAs president Joe Biden sa senest i august at det aldri skulle vært noe mål i Afghanistan. Heller ikke de norske forsvarssjefene vedgår at det ordet ble brukt – i hvert fall ikke i militær forstand. Politisk, ble det brukt hyppig.

– Det å få samfunnet til å begynne å virke, få infrastrukturen på plass igjen, det var de konkrete oppgavene vi gikk i gang med i nord i Afghanistan. Det å bygge en nasjon mener jeg er nasjonens eget ansvar og oppgave, så jeg har aldri brukt det begrepet, sier Haakon Bruun-Hanssen.

Han var øverste norske militære sjef mellom 2013 og 2020. Men også før det var han engasjert gjennom Forsvaret i Afghanistan.

Den streifet ham blant annet en kveld han sammen med en tolk pratet med den afghanske brigadesjefen i første brigade i Faryab-provinsen.

– Han var veldig tydelig på det at vi som kom utenfra og inn i Afghanistan, og så lenge vi hadde med oss våpen, da var det bare et spørsmål om tid før vi ble sett på som nye fiender. Fordi det hadde hele tiden vært en kamp mellom det tradisjonelle Afghanistan, mellom den muslimske tro eller det levesettet, og en del av storbyene som ønsket først et mer vestlig levesett og så et levesett knyttet tettere mot Sovjetunionen.

Motsetningene i samfunnet var der fra før, sier Bruun-Hanssen. Men med nye utenlandske styrker på plass, var en motstander byttet ut med en annen. Og den var byttet ut med en som ble værende.

– På et eller annet punkt så blir frigjøreren også sett på som den nye okkupanten. Hvordan skal vi løse oppgavene våre på en slik måte at vi ikke kommer dit? Hvilken rolle tar vi som militær, hvilken rolle har de sivile, hvordan samarbeider vi slik at vi blir sett på som en velgjører og ikke en ny form for okkupant?

Også Sverre Diesen mener det er et spørsmål om tid før denne mekanismen slår inn. Men han mener de fleste er enige i at det var nødvendig å gå inn i Afghanistan i 2001.

– Vi kunne ikke sitte her og ta sjansen på nye angrep fra Afghanistan. På den annen side, hvis vi da sier at det vi prøvde, nemlig å etterlate oss et Afghanistan som var i bedre forfatning, det skulle vi ikke gjort, da gjenstår det bare en løsning. Og det er kombinasjonen.

Kombinasjonen ser ifølge Diesen slik ut: Å fjerne Taliban og jage ut Al Qaida, for så å reise hjem og overlate resten av jobben til afghanerne selv.

– Det er ikke mange av de som i dag er veldig kritiske til det som har skjedd i Afghanistan, som hadde bifalt en sånn strategi tilbake i 2001. Men det etterlater dette store spørsmålet som du stiller: Hva hadde egentlig vært en løsning på dette problemet i 2001, som hadde vært riktig politisk og etisk?

Det som gikk galt

Ingen sier med sikkerhet akkurat hva løsningen kunne eller burde vært. Men i løpet av en time og førti minutter har de fem forsvarssjefene kommet med flere eksempler på hva som gikk galt i løpet av de to tiårene som har gått.

Det ene var selve definisjonen av fienden, helt i starten av det militære engasjementet.

– Det at man definerte Taliban som en terrororganisasjon på lik linje med Al Qaida og andre, mener jeg var et feilgrep. Taliban var først og fremst en nasjonal bevegelse i Afghanistan som brydde seg om Afghanistan og områdene rundt, sier Eirik Kristoffersen og fortsetter:

– Taliban var ikke en trussel mot det internasjonale samfunnet på samme måte som Al Qaida var og IS har vært senere. Så det at man ikke ennå tidligere gikk inn i inngrep med Taliban, var en av de feilene som ble gjort sånn som jeg ser det.

Høsten 2003 begynte hans forgjenger, Bruun-Hanssen, å jobbe på det som den gangen het Fellesoperativt hovedkvarter i Stavanger. Da bet han seg merke i noe annet som skulle få konsekvenser for krigføringen i Afghanistan.

– Jeg merket ganske fort at fokuset forsvant fra Afghanistan til Irak, sier Bruun-Hanssen.

USA gikk denne høsten, i strid med FN-pakten og til manges forskrekkelse, til krig mot Irak. Det ble forklart som en forlengelse av krigen mot terror.

– Jeg mener et av de store feilgrepene som ble gjort, ikke var Afghanistan. Det var invasjonen av Irak i 2003. Den skapte grobunn for en helt annen dimensjon på terrorisme enn det Afghanistan gjorde, sier Kristoffersen.

Det som skjedde i Irak gikk ut over operasjonen i Afghanistan, og det gikk utover hele situasjonen i Midtøsten, mener han.

– Fordi det var ikke i nærheten samme legitimiteten for å gå inn i Irak som det var i Afghanistan.

Innen 2010 var det 140.000 vestlige soldater i Afghanistan, ifølge Kristoffersen. Krigen de førte, var ikke deres egen.

– Det er ikke noe tvil om at en av feilene vi gjorde, var at vi overtok krigen på mange måter fra afghanerne selv. Vi var ute å slåss, ikke den afghanske befolkningen selv. Og jo flere styrker vi sendte inn, jo mer av krigen overtok vi utover 2000-tallet, sier Kristoffersen.

Avgjørelsene som ramses opp, hviler på ingen måte på Forsvarets skuldre alene. Å delta i en internasjonal operasjon, eller rettere sagt en krig, er i hovedsak en politisk avgjørelse. Og tidvis en politisk nokså opphetet debatt.

Flere viktige avgjørelser knyttet til Afghanistan, har blitt tatt i perioder med regjeringsskifte i Norge. Det var tilfellet høsten 2001, og igjen høsten 2005. Da Sverre Diesen tok over som forsvarssjef, var det Stoltenberg 2-regjeringen som inntok maktens korridorer.

– Internt i denne regjeringen var dette et ganske vanskelig tema. Da var SV med, og SV hadde selvfølgelig en meget kritisk holdning til mye av dette. Spørsmålene om hva vi skulle gjøre, hvor vi skulle gjøre det og ikke minst hva vi skulle kalle det, var en ganske varm politisk potet som selvfølgelig hadde stor innflytelse på hva vi endte opp med, sier Diesen.

Ti norske liv

I 2014, etter mange års tilstedeværelse i Afghanistan, ble det besluttet at den norske innsatsen skulle evalueres. Det ble satt ned et utvalg, ledet av Bjørn Tore Godal, som to år senere kom med en knusende rapport. «Etter mange års internasjonal innsats er situasjonen i Afghanistan nedslående», åpner rapporten. De 200 sidene som følger er ikke godt nytt, verken for Forsvaret eller det politiske Norge.

Feilgrepene til tross: Godal-utvalget og de fem forsvarssjefene står samlet bak at norske soldater har gjort en god innsats. Både da det gikk i riktig retning, og da det gikk galt.

– Jeg er veldig stolt over innsatsen norske soldater har gjort, for de har gjort en forskjell, sier Eirik Kristoffersen – som selv er en av dem.

Lovordene om norske soldater, henger løst. Ifølge forsvarssjefene har også allierte land blitt imponert over dem med norsk flagg på skulderen i Afghanistan. Men innsatsen har hatt en pris.

En fersk undersøkelse viser at mer enn en av ti Afghanistan-veteraner har opplevd psykiske plager etter hjemkomst. De som har sluttet i Forsvaret, har en klart høyere risiko for å kjenne på vanskelige følelser. Mange rapporterer at de har sett og opplevd dramatiske og livstruende hendelser.

– Fra Forsvarets side og det norske samfunnets side, var vi innledningsvis ikke gode nok til å følge opp veteranene våre. Det har vi fått så mye tilbakemelding på at det tror jeg alle er overbevist om, sier Bruun-Hanssen.

De siste årene er det forsøkt å gjøre mer. Det er nedsatt en veterankommisjon, og innført veteranplaner i flere kommuner. Det er gjort studier, som den ovennevnte, for å finne ut hvor man må sette flere kluter til.

– Velferdsstatens etablerte rutiner passer ikke på alle måter det som er militære veteraners spesielle behov. Det er en prosess som har tatt tid og som fortsatt vil ta tid, sier Diesen.

I mange tilfeller har innsatsen i Afghanistan kostet det aller dyreste. Det er anslått at 47.000 sivile afghanere har mistet livet i krigen. Ingen av forsvarssjefene vil garantere at ikke liv er gått tapt for norske våpen. Det finnes eksempler, men de tror det er få.

Også for norske styrker har krigen hatt en høy pris. Innen 2011 hadde ti soldater blitt drept i Afghanistan. Fire mennesker ble drept i samme angrep da Harald Sunde var øverste militære sjef.

– Jeg husker det som om det var i går. Jeg får meldingen tidlig på morgenen, og jeg fryktet det verste.

Sunde forteller at han ofte tenker på de etterlatte og de pårørende.

– Og jeg tenker at i den situasjonen Afghanistan er i i dag, så håper jeg de pårørende også tenker på hvor motiverte de var. Hvor meningsfylt de følte at oppgaven var, og jeg håper inderlig at de også ser at det ikke var forgjeves, sier Sunde.

De ti som mistet livet, var dedikerte soldater, forklarer forsvarssjefene som kjente dem. De var opptatt av å gjøre ting på en rettferdig måte, og av å forbedre forutsetningene til den afghanske befolkningen.

– Det er utrolig viktig å huske på, og det gjelder alle som har mistet livet der nede: De har gjort en ordentlig innsats på vegne av det internasjonale samfunnet og det norske. Det skal vi hedre dem for, sier Bruun-Hanssen.

En foreløpig avslutning

Frem til august 2021 var det norske soldater på bakken i Afghanistan. De som stod der til siste slutt, ved det norske feltsykehuset i Kabul, ble hedret med en medaljeseremoni etter hjemkomst.

Innsatsen har blitt hyllet. Men bakteppet har vært mørkt.

Den 15. august falt Kabul i Talibans hender. Etter 20 år med krigføring og internasjonal tilstedeværelse, oppstod det fullstendig kaos under det som for mange var en svært overraskende maktovertakelse. To måneder senere, er situasjonen fortsatt kaotisk – og ikke minst høyst uforutsigbar for millioner av menn, kvinner og barn.

– Det var en overraskelse, for vi hadde forutsett at Taliban skulle være i en veldig sterk posisjon for å kunne forhandle med regjeringen helt mot slutten av deres forsøk på å ta over landet. At da regjeringen var i ferd med å gi opp, og at soldater i mange av distriktshovedstedene gav seg så fort, var en overraskelse, sier Eirik Kristoffersen.

Helt ut av det blå var det likevel ikke.

Sverre Diesen ble engasjert av Utenriksdepartementet for å bistå i de militære forhandlingene om Afghanistan i Qatar. Det han så, skulle vise seg å bli veiledende for hvordan det skulle gå da allierte trakk seg ut av landet etter 20 år.

– Det slo meg at avtalen som ble inngått mellom amerikanerne og Taliban i februar i fjor, om at amerikanerne ville trekke seg ut forutsatt at voldsnivået gikk ned, der gikk jo ikke voldsbruken ned. Taliban holdt seg unna vestlige styrker, men de var til gjengjeld desto mer aggressive overfor den afghanske regjeringshæren og politiet. Det fikk ingen konsekvenser, sier Diesen.

Han tror dette styrket «hardlinerne» i Taliban – de som han sier vil tilbake til «noe som minner mer om Afghanistan før 2001». Og Diesen frykter det er «hardlinerne» som har fått rett.

– De har sagt hele tiden at det er ikke noe grunn til å holde noen avtale, amerikanerne har gitt opp, de kommer til å dra uansett. Så hvorfor skal vi holde noen avtale?

Uttrekkingen av vestlige styrker har av noen blitt omtalt som en fiasko. Det som skjedde senere har vært diskutert i lignende ordelag.

– Jeg tror faktisk det var riktig å trekke seg ut av Afghanistan. Man kan ikke holde på med milliarder av kroner og så skjer det ikke noe avgjørende, sier Sigurd Frisvold.

20 år etter han sammenstilte et A4-ark med en oversikt over tilgjengelige styrker som kunne sendes ned til Afghanistan, får han spørsmålet:

– Hvis du hadde visst at det vi ser nå ville være konsekvensene da vi gikk inn i 2001, hadde du da tenkt annerledes?

– Nei, svarer han kontant.

– Jeg mener det ikke var forgjeves.