Opprørsstyrkene og rebellene regner alle svarthudete for Gaddafi-kollaboratører, noe som gjør at de svarte lever i konstant frykt for sine liv.
Det er ikke fritt for at det kriblet av nervøsitet da jeg satte meg i Taxien og ba om å bli kjørt til den lille havnebyen Sidi Bilal for å se om ryktene stemte. Det ble et sterkt møte.
– De kom mot oss med skytevåpen og tok absolutt alt, pengene mine, telefonen min, klærne mine, alt jeg har igjen er denne skjorta, buksene og sandalene, forteller Mohammed Abdu Chafe fra Darfur.
Han har vært i Libya siden 2003 da han flyktet fra borgerkrigen i Sudan, nå håper han at kona og moren er trygge i en flyktningleir. De har imidlertid ikke hatt kontakt på seks måneder så uvissheten er stor. Chafe er i Libya i håp om å jobbe seg og familien ut av elendigheten, han presiserer:
– Det var ok før det ble krig, men når krigen kom, var det ikke trygt å være afrikaner i Libya lenger.
35 år gamle Nourein Adam, også fra Darfur, har en lignende historie. Før det ble krig i Libya jobbet han på en gård og synes egentlig at livet var ok.
– Jeg kunne sende 60 dollar hjem til familien hver måned, men noen ganger, rett etter jeg hadde fått lønn, kom det libyere og truet med kniver og tok alle pengene. Adam forklarer familiesituasjonen.
– Faren min og den ene broren min ble drept i borgerkrigen og resten av familien min bor i en flyktningleir.
Nå er målet, og drømmen hans, å finne jobb et annet sted, så han kan fortsette å hjelpe familien som fremdeles er i Sudan.
Havnen og stranden her i Sidi Bilal er overraskende vakker. Et sted jeg med gledet skulle tatt meg et bad – hadde det ikke vært for all elendighten og den påtrengene stanken av brennende søppel.
Volden er ikke et ukjent terreng
Kontrasten mellom det vanskelige og naturskjønne er stor. Mange har bodd her i flere måneder, med kun sjøvann til å ivareta hygiene og matlagingsbehov. Sanitærforholdene er elendige og toaletter eksisterer ikke. Heldigvis har Leger uten grenser hjulpet dem med drikkevann, og Røde Kors har brakt inn mat.
Noen forteller også at de har fått mat av libyere. Det ser imidlertid ikke ut til å være tilstrekkelig. For å skaffe seg det de trenger for å overleve drar mange ut av Sidi Bilal på dagtid for å jobbe. Dessverre må de ofte gå skuffet hjem etter endt arbeidsdag, den lovte betalingen kom aldri.
En kilde som ønsker å være anonym fortalte at tre nigerianere etter avsluttet arbeidsdag, i stedet for å få lønn, ble truet med våpen. Det endte med at ene ble dyttet ut i et svømmebasseng og druknet.
Volden er ikke ukjent terrreng for flyktingene jeg snakker med, og særlig ikke sudaneserne.
– Jeg hadde akkurat gått ned til elva for å vaske meg da det skjedde, jeg løp tilbake til huset og kunne ikke annet enn å konstantere at de hadde gjort seg ferdig. Huset var jevnet med jorden og familien var borte, forteller Mohammed Hamet.
Hamet (47), også fra Darfur, flyktet til Libya i 2008, etter at hele familien hans ble drept i en av regjeringsstyrkenes bombetokter.
Etter å ha besørget en skikkelig begravelse for kona og sønnene på fem og ti år, satte Hamet derfor kursen for Libya i håp om trygghet, arbeid og en bedre framtid. Nå sitter han, skjermet av et forlatt fiskebåtskrog, forteller meg om alle problemene, ser på meg med medtatte øyne, og sier:
– Jeg drar hvor som helst, Ghana, Togo, hvor som helst hvor det ikke er krig.
Tragisk og ironisk var hudfargen et problem for Hamet i det borgerkrigsherjede hjemlandet, Sudan. Fordi han er svart, var han spesielt utsatt, regjeringsmakten favoriserte Sudanesere med arabisk utseende, og nettopp det er hans problem også her i Tripoli.
Rasehatet blomstrer og situasjonen er mildt sagt vanskelig for de svarte afrikanerne. Fordi Gadaffi leide inn folk med svart hud til å kjempe på sin side, regner automatisk revolusjonsstyrkene alle svarte for kollaboratører. Amnesty International hevder imidlertid at de fleste påstandene om at svarte har kjempet på Gadaffis side er uten rot i virkeligheten.
Arrestert på bakgrunn av hudfarge
Etter at opprørsstyrkene inntok Tripoli gikk det mindre enn en uke før de etablerte det første mediasenteret på en skole i byen. Presserommene var lokaliset i andre etasje på skolebygget.
Etter hvert oppdaget vi hvorfor det var det var bevæpende vakter utenfor de armerte vinduene i første etasje, det viste seg å være et fengsel. Opprettet på privat initiativ, av borgere som ønsker å beskytte nabolaget sitt mot vold. Fangene, fikk vi ettehvert høre, var svarte afrikanere, arrestert utelukkende på bakgrunn av sin hudfarge.
De selvoppnevnte tjenestemennene som drev fengselet var svært tilbakeholdne i forhold til meg og de andre journalistene. Under press innrømmet de likevel at mange av afrikanerne var blitt holdt fanget uten grunn.
– Vi lar dem gå hvis de kan bevise at de ikke er medløpere, presiserte den ene vakten.
Det store problemet for mange av afrikanerne med bakgrunn sør for Sahara er at de er fullstending uten rettslig beskyttelse fordi de oppholder seg i Libya illegalt. Det forandrer likevel ikke det faktum at dette private sikkerhetssystemet baserer seg på at afrikanerne er skyldige til det motsatte er bevist.
Konfrontert med fenomenet i en pressekonferanse forrige uke uke, anslo Talsmannen for Tripolis Militære Råd at det i løpet av få dager nok var arrestert fem tusen svarte mennesker rundt omkring i byen.
Ifølge Human Rights Watch har problemet vært kjent helt siden opprøret begynte. De hevder at både grupper som kjemper for menneskerettigheter, FN, etterretningstjenester, militære styrker samt politikere i NATO-land har vært klare over at svarte har blitt angrepet og lynsjet av opprørsgrupper helt fra begynnelsen – men at de har latt det skure.
Lever i frykt
Latt det skure fordi det kompliserer premisset for den internasjonale intervensjonen, nemlig: det menneskerettighetsforkjempende folket som gjør opprør mot den grusomme tyrannen.
Grunnet situasjonen lever både immigranter og libyere med røtter i områdene sør for Sahara i stor frykt. Det er derfor mange av dem nå befinner seg her i Sidi Bilal, det er det eneste stedet de har følt seg noenlunde trygge.
De er arbeidsinnvandrere som plutselig oppdaget at de var på feil sted til feil tid. Mange av de jeg snakket med har håpefullt ventet på illegal båttransport til Spania og Italia, skyss som aldri dukket opp. Å reise innenfor Libyas grenser er derimot ikke noe alternativ, faren for å bli arrestert er for stor.
Gruppen av flyktninger i Sidi Bilal er sammensatt, mange av menneskene jeg møtte er økonomiske flyktinger fra Nigeria. 43 år gamle John Diki fra Nigeria ble min tolk i samtalen med de arabisk talende Sudaneserne, men forteller også villig om sin egen opplevelse av rasehatet.
– De var greie med oss før, og det var trygt, så lenge du brukte slitte klær, var litt skitten og ikke klagde.
Videre greier han ut om hvordan han havnet i fengsel fordi han oppholdt seg illegalt i Libya. Han forteller om bilmekanikerjobben, og om kundene som ikke ville betale. I stedet for betaling vanket det ofte trusler om å ringe politiet når han konfronterte dem med regningene.
Før jeg går tilbake til taxien, for å bli kjørt tilbake til Tripoli, blir jeg gjentatte ganger fortalt at leiren får hyppig besøk av unge Libyere som voldtar og stjeler. Det siste jeg er vitne til, før jeg setter meg inn i bilen, er ungdommer med arabisk utseende, i ferd med å stjele sigaretter fra en svart mann.
Tilbake i Tripoli kommer usikkerheten
Tilbake i Tripoli etter en lang dag, kommer usikkerheten. Det er vanskelig å sortere god og dårlig informasjon. På den tiden jeg har tilbrakt i Libya, har mine møter med libyere nær utelukkende vært positive. Øyenvitneskildringene til noen av de svarte afrikanerene er hårreisende.
Og synspunktet til den imøtekommende Taxi sjåføren, Imad Hambi, som kjørte meg til Sidi Bilal, kompliserer bildet ytterligere. Han forteller indignert om hvordan Gadaffi favoriserte afrikanerne fra området sør for Sahara, og hvordan han sendte alle pennge til Afrika istedet for å investere i Libya.
Som vestlig journalist er det vanskelig å forestille seg skjebnen livet har gitt disse Afrikanerne. Konsekvensene av Libya konflikten er lokale, interkontinentale og internasjonale.
Nettopp her i den lille uoffisielle fiskehavn-flyktningeleiren kan vi se konturene av konfliktens mange irrganger. Krigen, har, som krig gjør, generert tapere i alle leire. Sudaneserne i Sili Bilal har nettopp gått på sitt andre alvorlige tap.
