Daglig må diabetespasienter amputere – Tore (81) mistet begge beina

– Sånn ser det ut, sier Tore Haakon Onstad.

Han trekker opp et teppe han har i fanget, og viser frem to benstumper. Både høyre- og venstrebeinet er amputert midt på låret. Dette er resultatet av to sår som vokste ut av kontroll.

Det ene såret på høyrefoten hadde det gått infeksjon i da han ble innlagt i april 2017. Først ble det amputert en tå. Da amputasjonssåret ikke grodde skikkelig, fjernet sykehuset deler av forfoten, så leggen.

Tross gjentatte forsøk på å behandle operasjonssårene, måtte de til slutt amputere midt på låret for å få kontroll på infeksjonen.

Mens han lå på sykehuset, fikk han et trykksår på venstre hel, forteller han. Tross behandling, gikk det også infeksjon i dette såret. Venstrebenet ble amputert i desember 2017.

– Jeg våknet en dag uten ben. Det var nokså deprimerende, sier Onstad.

I ettertid mener han at sårene ikke ble godt nok fulgt opp av sykehuset. Norsk pasientskadeerstatning har konkludert med svikt i behandlingen. Sykehuset tar avgjørelsen til eterretning.

Et lite sår er nok

Har man hatt diabetes lenge, er kjente senvirkninger dårlig blodsirkulasjon og nedsatt følsomhet i beina. Det kan være vanskelig å oppdage sår rett og slett fordi pasienten ikke kjenner at det gjør vondt. Nedsatt blodsirkulasjon gjør at sår ikke gror like godt som hos friske. Blir det ikke behandlet, kan det få alvorlige konsekvenser.

Rundt 450–500 diabetespasienter må amputere en tå, en fot eller et bein hvert år, fordi sårene vokser ut av kontroll.

Medisinsk fagråd i Diabetesforbundet mener det er store mangler i helsevesenets oppfølging av føttene til diabetespasienter.

Både forebygging og behandlingen er for dårlig, sier generalsekretær i Diabetesforbundet, Bjørnar Allgot.

– Det er derfor vi har opptil 500 fotamputasjoner i Norge. Og det er absolutt ikke akseptabelt. Når man først kommer til spesialiserte fotteam greier de å redde føttene, men man kommer dit altfor sent. Det får utvikle seg negativt lenge før det, sier han.

Krever handling

Arbeiderpartiet har engasjert seg i saken og krever at regjeringen tar grep for å få ned antallet amputasjoner.

– Vi har sett til hva våre nordiske naboland gjør. I Sverige har de en årlig fotsjekk, de har satt i gang refusjon for fotbehandling for diabetespasientene. Vi må gå inn bak tallene og se på hvordan vi kan få det ned, og derfor utfordrer vi regjeringen, sier Hege Haukeland Liadal som sitter i helse- og omsorgskomiteen for Arbeiderpartiet.

– Sårbehandling av diabetisk fotsår er nok ikke så bra som vi ønsker at det skal være, sier statssekretær i Helse- og omsorgsdepartementet, Inger Klippen.

Hun peker på statistikk som viser at antallet amputasjoner per tusen diabetespasienter har gått ned de siste årene, men sier at de jobber for å få tallet enda mer ned:

– Nå er det sånn at diabetiske fotsår er en senkomplikasjon av diabetes. Det viktige er å forebygge diabetes, ha god behandling fra den dagen en har fått diabetes og rutinemessige gode kontroller sånn at en oppdager komplikasjoner tidlig. Alle sykehusene skal ha kompetanse på diabetiske sår, sier hun.

I tillegg viser hun til at de har laget en nasjonal handlingsplan for diabetes og gjort det enklere for fastlegene å oppdage risikofaktorer for fotsår. De satser også på såkalte primærhelseteam der sykepleiere er inne i fastlegekontorene for å undersøke og gi veiledning for å unngå fotsår.

Svikt i behandlingen

Tore Haakon Onstad klaget saken inn til Norsk pasientskadeerstatning (NPE) og fikk medhold:

«Vi har kommet til at fotsårene til pasienten ikke har blitt behandlet i tråd med god medisinsk praksis. Vi mener at han burde fått behandling med luftmadrass allerede første uken. At det ikke skjedde skyldes behandlingssvikt. Videre mener vi at såret hans på venstre hæl mest sannsynlig oppstod under sykehusoppholdet. Hvis han hadde fått pleie tråd med god medisinsk praksis mener vi at hælsåret mest sannsynlig ville vært unngått.»

Ifølge NPE ville han sannsynligvis beholdt venstre ben og deler av høyre ben, dersom behandlingen hadde vært i tråd med god medisinsk praksis.

Det var Akershus universitetssykehus (Ahus) som behandlet Onstad. Pål Wiik som er fagdirektør på enhet for medisin og helsefag, skriver i en e-post til NRK:

«Pasienten har fått medhold fra NPE i sin klage, og Ahus tar avgjørelsen til etterretning. Dette er en krevende pasientgruppe å behandle. De siste årene har Ahus arbeidet systematisk og tverrfaglig med å forbedre behandlingstilbudet til denne gruppen. Det er nå etablert tverrfaglig diabetes sårteam ved sykehuset, som består av ortopeder, karkirurger og endokrinologer. Fagmiljøene legger vekt på samordnet vurdering og gjennomgang av sykdommen.»

Savner skogstur

For Tore Onstad er det for sent. Mannen som tidligere var en reiseglad ivrig sopplukker og skogsmosjonist, må nå sitte i rullestol.

– Hva savner du mest?

– Skogsturer, det å kunne bevege seg litt og reising. Det er liksom denne spaken her som bringer meg i bevegelse nå, sier han og triller rullestolen litt frem og tilbake på gulvet.

Kona, Ellen, skyter inn fra siden:

– Noe av det som må være vanskelig, det er å være så prisgitt andre mennesker, at du kan liksom ikke får snudd deg i sengen en gang, uten å ha hjelp, sier hun.

– Det er det verste, sier Tore Onstad.