– Jeg håper egentlig de har det grusomt

I 15 år har familien til Tina Jørgensen levd i uvisse om hvem som tok livet av henne en septembernatt i 2000. Denne uken ble fire menn varetektsfengslet, siktet for drap og medvirkning til drap på Jørgensen.

Skal vi tro mannen som til slutt varslet politiet så har de fire holdt på hemmeligheten om Tinas skjebne i 15 år, før børen ble for tung og den ene røpte seg.

En av de fire utpekte en annen som gjerningsmann og har forklart seg om sin egen og de andres rolle. Alle de fire nekter straffskyld.

– Skjønner ikke at de kan leve sånn

I juli i år pågrep politiet i Vestfold en mann i 30-årene, mistenkt for å ha drept 12 år gamle Kristin Juel Johannessen i 1999. Politiet hadde da fått DNA-bevis mot mannen som først ble dømt for drapet og så frikjent. Også han nekter straffskyld.

Linda Juel Johannessen, Kristins søster, sier hun håper det svir for de pågrepne i Tina-saken dersom de har noe med drapet å gjøre.

– Jeg håper egentlig at de har hatt det grusomt. For det første har de tatt livet av Tina. Samtidig har de påført familien hennes enorme smerter, sier Johannessen til NRK Ukeslutt.

Linda var selv 19 år da søsteren ble drept. Siden den gang har storesøsteren slitt med posttraumatisk stress syndrom, og er som 35 åring i sin første jobb som lærer. Hun tror de som har begått drap lever lettere med sine grufulle hemmeligheter, enn de etterlatte som må leve uten svar.

– De har gjort en av de mest grusomme tingene man kan gjøre mot et annet menneske. Så går de bare videre med familie og barn. Jeg skjønner ikke hvordan man kan leve sånn, sier hun.

Tilstod på dødsleiet

Noen velger å innrømme drap når livet går mot slutten. Lille julaften 2005 kom nyheten om at en mann fra Trøndelag hadde innrømmet to drap i Trondheim på 70-tallet.

Disse drapene sonet Fritz Moen 18 år i fengsel for, uskyldig dømt.

Inge Torset var prest på vakt den dagen, da sykehuset ringte og sa at en døende person hadde begynt å snakke om at han hadde begått drap.

– Jeg spurte ham om navn og hva han husket. Det var ikke veldig mye han hadde å fortelle, men han ville at uretten mot Fritz Moen skulle gjenopprettes, sier Torset.

Mannen ønsket at offentligheten skulle få vite, men presten måtte ha holdt tett dersom han bare ønsket å betro seg.

– Det som er nøkkelen til et fortrolig rom er at det som deles i dette rommet forblir i det rommet, sier Torset.

– Selv ikke om det sitter igjen etterlatte som lider fordi de ikke får svar?

– Ja. For den som kommer og bare ønsker et sted for å få sagt det som skal sies, så blir det der.

– Tyst og dø

En ting er fortrolighet mellom prest og pasient. En annen ting er kodeksen som gjelder i kriminelle miljøer. Der kan det i verste fall bety døden å angi andre, som en av de sikta i Tina-saken skal ha gjort.

– Hadde jeg gjort det, hadde ikke jeg vært i live i dag, sier Daniel Raza Shah.

24-åringen har aldri begått drap, men har sittet fem år i fengsel for vold, ran og

narkotikasalg. Selv om han er ferdig med kriminaliteten, lever han fortsatt etter den kriminelle kodeksen.

– Det går på ære. Hvis jeg blir tatt med buksa nede, så er det viktig at jeg står for det og ikke blander inn andre. Hvorfor det er sånn, vet jeg ikke. Men når du velger å bli kriminell, så velger du å godta det, sier Shah.

Han beskriver det som den feige løsningen. I valget mellom frihet og 10 til 20 år i fengsel, er det enklest å holde munn.

– Hva med de etterlatte som sitter igjen? Er det noe formildende i forhold til kodeksen?

– Nei, det er det dessverre ikke, sier Shah.

Unngikk byen

På kontorpulten sin på lærerværelset har Linda Juel Johannessen to bilder av søsteren.

Et bilde i en bamseramme viser en smilende skolejente. Et annet bilde viser en bunadskledd jente på sin siste 17. mai.

– Vi sitter der i sorg, og det er en belastning uten like. Og så holder noen det for seg selv på grunn av en taushetsplikt eller en kodeks. Man burde kanskje tenkt litt lenger enn kun på den ene kriminelle som har utført handlingen, sier Johannessen.

Hun er lettet over at politiet nå tror de har tatt riktig mann. De siste 16 årene har vært tunge for familien.

– Han har jo bodd i samme kommune som oss. Selv om vi som familie ikke har hatt noe grunn for å holde oss unna byen, så har vi gjort det. Det å gå rundt i byen og være redd for hvem du kan møte, er ikke noen god opplevelse. Nå kan jeg slappe av fordi jeg vet at han er tatt.

– Tror ikke på tilståelse

Johannessen følger nøye med på utviklingen i Tina-saken og har sendt meldinger til Tinas mor.

– Vi har snakket sammen over flere år om at vi ikke skal gi opp. Vi må i hvert fall ikke gi opp håpet. Nå ser det ut som det er en lysning for begge sakene våre.

– Dersom det er riktig at disse fire mennene er involvert i drapet, så har de holdt det hemmelig i 15 år. Hva synes du om det?

– Det at fire mennesker kan holde noe sånt hemmelig over så lang tid er litt uvirkelig. Hvis man tenker på seg selv, så ville man ikke ha klart noe sånt over så lang tid.
Samtidig tenker jeg at man kanskje tenker sånn at «røper jeg dem, så røper de meg».

Hun ser fram til å få satt sluttstrek for saken om drapet på søsteren sin, selv om hun tviler på at hun noen gang vil få vite hele sannheten.

– Jeg tror ikke vi kommer til å få noen tilståelse. Jeg ser ikke for meg at vi kommer til å få vite hvorfor. Ikke når det har gått så lang tid. Han sa ingenting den gangen, og han sier ingenting nå. Jeg håper at dette gnager på ham også.