Hvor ofte har du ikke følt deg helt passe etter et par glass vin? Lett til sinns, inspirert, sosial og i godt humør. Det er liksom som det skal være, uten at vi tenker noe mer over saken.
Psykiater Finn Skårderud har gått ett skritt videre. Han har stilt seg selv spørsmålet om hvorfor alt kjennes så riktig etter et par glass vin.
Født med for lite promille
Skårderuds teori er så sjarmerende at vi uten å nøle velger å tro på den. Han anslår nemlig at vår reserverte fremferd i edru tilstand, rett og slett kommer av at vi er født med rundt minus 0,5 i promille(!).
Med andre ord: En andel i en leskende sommerhvitvin er ikke bare en nytelse, det gjør deg faktisk helt normal. Du trenger et par glass før du har drukket deg opp til null i sosial promille. Da kommer roen, overblikket og harmonien. Tingene faller på plass.
Denne vinens lovsang, dette grønne lyset for å sprette en god terrassevin en sommeraften midt i uka, selv om man skal på jobb neste dag, denne lekende og leskende teorien lanserer Skårderud i forordet til boka Om vinens psykologiske virkninger av Edmondo De Amicis.
For tynn hjernebark?
I forordet Ånden i flasken, beskriver Skårderud hvordan han først startet med å gruble over hva som er galt på dårlige dager. Dette er dager da alt er feil, hvor du tenker dårlig, hvor hjernen henger seg opp og man ender med å baksnakke seg selv.
En mulig forklaring er at hjernebarken rett og slett ikke er tykk og robust nok til å hanskes med alle utfordringer som et moderne menneske stilles overfor. Det strømmer så mye informasjon og så mange inntrykk forbi, at hjernen ikke klarer å hanskes med alt.
Men nei: Etter to glass vin torpederes teorien. Da stopper baksnakkingen og alt er riktig. Samtalen flyter fint. Det flasker seg analyserer Skårderud. Og det som kunne vært en konstruksjonsfeil, nemlig for tynn hjernebark, viser seg altså å være en mangelsykdom. På vin. (Hurra).
Nyttig bakrus
Vi skal imidlertid ikke juble for tidlig. Det er et faktum at drikking har sine dunkle sider, i hvert fall når det blir for mye av det gode. Da venter den tunge dagen derpå, med pelskledd tunge, anger og en fornyet selvinnsikt som gjør vondt langt inn i sjelen som var så harmonisk noen timer tidligere.
Men selv om man tar høyde for de mørkere sider, er ikke psykiater Skårderud den som bent fram maner til måtehold. To glass og korken på flaska, liksom. Å nei. Faktisk drister Skårderud seg til også å hylle fylla. Eller i hvert fall selve eksperimenteringen mellom for mye og for lite.
Den kan være lærerik og selvutviklende, mener han: I den menneskelige streben etter å finne det optimale nivået for vin, i å løpe fram og tilbake mellom for lite og for mye, kan vi bli kjent med sider av oss selv. Og vi kan ha det riktig fint. Mener Skårderud, som understreker at dette spesielt gjelder når vi drikker sammen med andre.
Kreativ drahjelp
Skårderud spår at rusopplevelser vil øke i popularitet i framtida. Rusen angriper selvkontrollen, og det er i hvert fall til tider både godt og nyttig for oss, hevder psykiateren.
Skårderud er også overbevist om at en del av vår sivilisasjons store oppdagelser og store verk har fått forløsende hjelp av vinen. Egentlig er det jo ikke helt legitimt å snakke varmt om det å bli passe beruset sammen med gode venner. Men Skårderud har svar på tiltale: Han er overbevist om at de mange vinklubbers store interesse for jordsmonn, årganger og drueblandinger egentlig er en kamuflasje for gleden over å drikke sammen. For som han sier: Det finnes selvfølgelig ikke brusklubber.