Kent-Arne Jakobsen, Sørfjorden

Kent-Arne Jakobsen bor i barndomshjemmet i Sørfjorden i Rødøy.

Foto: Benjamin Fredriksen / NRK

Han som ble igjen

For 30 år siden ble det født over 6000 barn i nordnorske kommuner. I dag er mindre enn halvparten igjen på hjemplassen. Kent-Arne Jakobsen fra Rødøy er den eneste i sitt kull som ble værende i hjemkommunen.

– Det har jo blitt litt stille.

30-åringen kjører langs den smale veien som går igjennom bygda. Regnet prikker på taket, mens varmeapparatet durer fra dashbordet.

– Her oppe brukte vi å leke da jeg var liten, sier han og peker opp på en haug med lave furutrær til høyre for veien.

Det tar bare noen minutter å kjøre fra fergeleiet og til enden av veien. Forbi butikken, den gamle barneskolen, velstelte ferieboliger med frosne hageblomster, et «Til salgs»-skilt som henger ned fra en brunbeiset veranda.

– Vi var en hel gjeng med unger i bygda. I tillegg var vi en stor søskenflokk. Det er nok den største forskjellen. I dag bor det ingen barn her.

Ute på fjorden ligger ferga som en liten svart flekk på horisonten. Hit anløper den kun på signal.

Nær 40.000 unge nordlendinger kartlagt

Nord-Norge er den landsdelen i Norge som har lavest befolkningsvekst. Mens resten av landet vokser i rekordfart og diskuterer boligbygging og utvidet infrastruktur, sliter den nordligste delen med fraflytting og lite tilflytting. Mest kritisk for folketallet er det når unge i arbeidsfør og reproduktiv alder velger å flytte fra landsdelen.

NRK har derfor bedt Statistisk sentralbyrå om å hente ut tall på alle barn født i nordnorske kommuner mellom 1986 og 1991, og som dermed er mellom 25 og 30 år i dag. Hvor mange av dem bor her i dag?

Basert på disse tallene, har NRK kartlagt nesten 40.000 unge nordlendinger og funnet ut om de ble værende på hjemplassen eller flyttet derfra.

Kaffepause Sørfjorden, Kent- Arne Jacobsen

I et hjørne på den lokale butikken er det ordnet til en liten kaffekrok. Her har de besøkende fri sikt til fergeleiet. Nederst på venstre side ser vi bilde av det lokale 17. mai-toget. Ved siden av sitter sambygding Gunnar Skivik.

Foto: Benjamin Fredriksen / NRK

Bor i barndomshjemmet

– Her bor jeg.

Jakobsen svinger inn på en liten grusvei og stanser foran et rødmalt hus. Utenfor står to båter og en bil delvis uten hjul. Bak huset strekker tomta seg helt ned til den grå fjorden.

– Jeg bruker alltid å sitte ved den delen av spisebordet som gjør at jeg kan sitte å se ut over fjorden. Landskapet forandrer seg hele tiden.

Akkurat denne utsikten har han sett ut på siden han var liten. Den gang bodde han her med moren, faren og tre andre søsken. Nå er han alene her.

– Bare slå dere ned.

Inne i stua har han dekt på salongbordet med tvist og kjeks. På veggen henger barndomsbilder av de fire søsknene kledd i matchende striper. Et annet bilde viser en blid mann med bart. Han har kledd seg ut med hatt og lener seg tøysete inn mot spisebordet.

– Det er faren min. Det er han jeg overtok huset. Han døde av kreft for noen år siden.

Under halvparten ble på hjemplassen

Kontrasten mellom barndomsårene i Sørfjorden og hverdagslivet i bygda i dag er stor. Skolen er lagt ned, klasserommene er omgjort til overnattingsrom og gamle grønne tavler med svak krittskrift står lent inntil ytterveggen på det gamle skolebygget. Fotballbanen hvor det hver 17. mai ble arrangert potetløp er tom og delvis igjengrodd.

Da Jakobsen var liten bodde det rundt 90 mennesker her. I dag bor det 23.

– Mange har flyttet herfra, også mange på min egen alder.

Ifølge SSB ble det i 1986 født 22 barn med folkeregistrert adresse i Rødøy kommune. En av dem var Jacobsen. I dag er han den eneste i sitt kull som fortsatt bor i hjemkommunen.

Men det er ikke bare i Rødøy mange unge har forlatt. Av de 6165 som ble født i nord for tretti år siden, bor bare 4 av 10 i hjemkommunen i dag. Det er derimot store forskjeller mellom by og bygd.

Skyer fra Melfjord i Rødøy

Lyset og landskapet rundt Melfjorden i Rødøy skifter raskt.

Foto: Reidar Leander Jensen

Store variasjoner

Ser man femårsperioden mellom 1986–1991 under ett, var det 39.223 barn som så dagens lys i Nord-Norge. 28 prosent av dem mellom 25 og 30 år bor i dag i Sør-Norge, mens 16 prosent bor i samme fylke, men ikke i hjemkommunen. 4 prosent har utvandret eller er døde, 7 prosent bor i nord, men ikke i hjemfylket, mens 45 prosent bor i hjemkommunen.

Ned på kommunenivå kommer forskjellene tydelig frem. I hovedsak er det de større byene som har klart å beholde ungdomskullet, mens de mindre stedene sliter.

I enkelte småkommuner er det så få som rundt 15 prosent av barna som ble født i løpet av femårsperioden, som bor der i dag. Ser man på de ti kommunene i nord som har mistet den største andelen av sitt kull, er tallene drastiske. Der ble det født 1085 barn. Bare 224 av dem bor der i dag.

Selv i de større byene som Rana, Alta, Tromsø, Kautokeino og Bodø er bare litt over halvparten av kullene der i dag.

Det er derimot ikke bare byene som har beholdt en god andel av sine. Også enkelte småkommuner, som Meløy og Hemnes, beholdt over halvparten av kullet og ligger over snittet i landsdelen.

Så hva er det som avgjør hvem som blir og hvem som drar?

Kent-Arne Jacobsen/Sørfjorden

30-åringen hjemme i godstolen i stua. Herfra har han en fantastisk utsikt over Melfjorden og fjellene rundt.

Foto: Benjamin Fredriksen / NRK

Ulike oppfatninger av frihet

Førsteamanuensis James Tommy Karlsen ved Agderforskning, har forsket på nettopp hva som gjør at enkelte velger å bli værende på hjemplassen.

– Heldigvis er vi såpass forskjellige at vi har ulike oppfatninger av hva frihet betyr. Det som er viktig for noen, er uviktig for andre. Oppfatningen av frihet har stor betydning for hvor vi velger å bosette oss.

Han sier at for noen er frihet å bo i en by og kunne kjøpe seg en pakke melk midt på natta, mens for andre er det frihet å kunne bo på et sted der man nesten ikke har naboer og der man forholder seg til faste tidspunkt, som butikkens åpningstider og fergas ankomsttider.

– Også trygghet for barn, opplevelse av tilhørighet og et oversiktlig lokalsamfunn er viktig for mange som velger å bo på mindre steder. Når man i dag også har internett, får man hele verden inn i stua uansett. Teknologien har gjort det enklere å følge egne preferanser for hvor man ønsker å bo.

En annen årsak til at enkelte velger å flytte tilbake til de mindre stedene, er at naturopplevelser i stadig økende grad er blitt til en kommersiell ressurs.

– Nå har jo til og med nordlys og kuskjell blitt noe man kan tjene penger på. Det er det flere gründerspirer i Nord-Norge som forstår og skjønner å utnytte. Mens industri tidligere handlet om å skape mange arbeidsplasser, handler det for denne gruppen om å i første omgang skape sin egen arbeidsplass.

Han omtaler dem som «en moderne fiskerbonde».

– De skaper sitt eget arbeid, utnytter naturressursene og henter inntekter fra ulike hold.

Karlsen sier det er viktig å bevare muligheten vi i Norge har til å foreta ulike valg.

– Frihet er så mangt. Jeg mener vi bør, innenfor rimelighetens grenser, ivareta de mulighetene vi har for at vi selv kan velge hva som er viktig for oss når vi velger å bosette oss.

Laster innhold, vennligst vent..

Startet som fisker som 15-åring

For selv om ekspertene spår at sentraliseringstrenden vil fortsette med full kraft, er det altså enkeltpersoner som gjør helt andre valg. 30 år gamle Jakobsen i Sørfjorden, har nemlig ikke alltid bodd i det rødmalte huset ved Melfjorden, men flyttet tilbake i 2011.

– Da jeg var liten skilte foreldrene mine seg og jeg og søsknene mine flyttet til Stamsund i Lofoten. Der fullførte jeg skoleårene mine, mens jeg besøkte Sørfjorden i feriene.

Etter ungdomsskolen tok han hyre på en fiskebåt og reiste til sjøs. Inntekten gjorde at han allerede i slutten av tenårene kunne kjøpe seg sitt første hus i Lofoten.

– Det var noen fine år. Det var et veldig godt og fritt liv å være fisker, selv om det var hardt arbeid.

Kom tilbake da faren døde

Da han var 23 år skjedde det derimot noe som endret retningen i livet hans. Faren hans, som hadde bodd i huset helt til det siste, slapp taket og døde av lungekreft. Tapet av faren trakk Jakobsen tilbake til huset ved sjøen i Sørfjorden, der familien hans har bodd i generasjoner tilbake.

– Jeg reiste hit for å rydde opp i huset og ordne litt papirer. Etter hvert ble jeg her bare mer og mer. Til slutt ble jeg bare værende.

I en periode var han ikke alene om å bo i huset. Hans daværende kjæreste flyttet inn og høsten 2014 ble han far til ei lita jente. Da hadde de høns gående fritt på tunet, og en liten hund som voktet hønseflokken. Men familieidyllen brast og kjæresten og jentungen flyttet til Leirfjord, noen timers kjøring fra Sørfjorden. Nå henter han 2-åringen når han har fri fra jobb.

– Da er vi mye ute. Jeg prøver å gi henne mange av de samme opplevelsene av friluftsliv som jeg selv hadde i barndommen. I dag er det så mange unger som blir sittende foran en skjerm. Det vil jeg prøve å unngå.

– Hva er det som gjør at du trives så godt?

– Jeg liker friheten. Her kan jeg gjøre som jeg vil. Jeg kan gå på fjellet, dra ut med båten og fiske eller arbeide i hagen uten at jeg forstyrrer noen naboer. I tillegg er naturen fantastisk. Mange synes det er fint i Lofoten, men jeg har selv bodd i Lofoten og synes naturen her er enda finere.

– Tør ikke ta sjansen på å flytte tilbake

En som savner naturen i Sørfjorden, er 27 år gamle Rebekka Ravnsborg Aanes. Hun er vokst opp på en av gårdene i den lille bygda, men flyttet derfra som 16-åring for å gå på skole. I dag jobber hun som fysioterapeut i Snillfjord kommune i Sør-Trøndelag.

– Sørfjorden var en veldig fin plass å vokse opp. Vi var mye utendørs og hadde stor frihet. Oppveksten der er en stor del av min identitet og jeg er stolt av å være nordlending.

Da hun vokste opp drev familien en av flere gårder i bygda. Der hadde de hester, kuer, katter og sauer.

– Jeg husker aller best rideturene på nysnø i måneskinn. Vi var en jentegjeng som var veldig hesteinteressert og som brukte mye tid på hesteryggen. Jeg husker til og med en gang vi red med hest til skolen! Det høres jo veldig gammeldags ut, men det var bare sånn det var, ler Aanes.

Tidligere i høst ble gården solgt, etter å ha vært i familien i over 100 år. Håpet var å selge den til en familie med barn, men slik gikk det ikke, noe Aanes synes er litt trist.

– Jeg og samboeren min vurderte veldig om vi skulle overta gården, men flere praktiske hensyn gjorde at vi ikke turte.

– Hva hindret dere?

– Økonomisk sett ville det vært utfordrende å kun skulle basere seg på inntekten fra gården. Jeg ville vært nødt til å få meg jobb ved siden av, men det er ytterst få fysioterapeutstillinger i kommunen og det ville vært synd å gi slipp på utdannelsen min. Samtidig er det ikke barnehageplass eller skole der, noe som gjør oss helt avhengig av fergetilbudet. Når det nå er snakk om å kutte anløp til Sørfjorden, turte vi rett og slett ikke å ta sjansen på å bygge opp et liv der.

Noe av det jeg husker aller best er rideturene over marka med nysnø og måneskinn.

Rebekka Ravnsborg Aanes (27), fraflyttet Sørfjordværing
Rebekka Ranvsborg Aanes/ Sørfjorden

Rebekka Ranvsborg Aanes er en av dem som har forlatt Sørfjorden. Hun har lyst til å flytte tilbake, men sier det er flere praktiske utfordringer som foreløpig har stanset henne.

Foto: Privat

Kan bli nødt til å kutte anløp for å spare penger

Og frykten for at fergetilbudet skal forsvinne, er ikke ubegrunnet.

Inne på et av Nordland fylkeskommunes kontor er det nye samferdselskartet i ferd med å tegnes. Nordland er fylket med landets desidert flest fergeruter, men strammere økonomi og mindre bevilgninger fra staten, gjør at fylkeskommunen har varslet kutt og endringer.

Nå må en ekspertgruppe snart avgjøre framtiden for flere av fylkets minste steder. Hvilke steder skal få beholde sine fergeruter og hurtigbåttilbud?

– Det er mange hensyn å ta. Det berør lokalsamfunnene i så stor grad, at det er en vanskelig oppgave å ta, sier prosjektleder Jørn Sørvik.

Han sier de vil forsøke å skjerme steder som ikke har noen veimuligheter, men nedskjæringer kan også ramme de rutene som blir lite brukt.

– Noen mener at det vil rasere enkelte deler av et lokalsamfunn. Vi har stor forståelse for at temaet engasjerer og jobber i dialog med kommunene for å kutte der det gjør minst vondt.

Håper trenden snur

Ferga legger til kai, bommen går ned og en posttralle trilles ut. Det er butikkinnehaver Anne Grete Theimann som står klar på kaia for å ta den imot. Hun triller den de få meterne til nærbutikken og fordeler posten i de grønne postkassene inne i gangen. Her er det også en bokhylle hvor innbyggerne kan låne meg seg bøker og annet lesestoff.

– Det er biblioteket vårt. Det er i høy grad basert på et tillitssystem, smiler ATheiman.

Hun har drevet butikken i flere tiår og har åpent seks dager i uka, men med stadig mindre kundegrunnlag er det ikke sikkert noen vil overta når Theimann går av med pensjon.

Nå serverer hun nytraktet kaffe i en liten pausekrok på butikken. Her har Jakobsen satt seg ned for en prat med en sambygding. De viser fram mobilbilder av vakre solnedganger, elg og furutrær, snakker om ferga og sentraliseringspolitikk.

– Vi håper jo at trenden skal snu. Nå er en nederlender i full gang med å renovere den gamle skolen til et flott overnattingssted, noe som kanskje gjør at flere får øynene opp for plassen. Samtidig har vi jo Kent-Arne som har flyttet tilbake, sier Theimann og ser bort på yngstemann rundt bordet.

Spørsmålet er om han kan se for seg å bli boende her?

– Akkurat nå trives jeg veldig godt, men vi får se hva framtiden bringer. Jeg tar en dag av gangen.

– Blir du aldri ensom?

– Nei, det er alltid noe å gjøre her. Det nytter ikke å bare sitte inne og tvinne tommeltotter.

Kent-Arne Jakobsen/Sørfjorden

30-åringen foran huset han overtok da faren døde. Huset har vært i familien i flere generasjoner, men er bygd på i nyere tid.

Foto: Benjamin Fredriksen / NRK
Laster innhold, vennligst vent..