– Hvis du eier mer enn syv ting, så eier tingene deg.

Eirik Nordmo ser seg rundt og ler.

Lyden gir litt gjenklang i den tomme leiligheta. En sofa og et sofabord i et av hjørnene. Langs veggen på motsatt side står et mindre bord med to pinnestoler.

Veggene er hvite og nakne. På gulvet ligger ei yoga-matte.

Leiligheta bærer preg av å være et hvitt ark, en ny start. Slik er det på en måte også, for livet til Eirik har vært ganske så svart i mange år.

En gang var han en av de ti fastlegene i Norge med lengst venteliste. Folk i Glomfjord i Nordland kan nesten ikke skryte nok av han som hjalp dem med helsa i nesten 20 år.

Men Eirik fortalte ingen at han hadde tauet hengende i dørkarmen i flere uker, i tilfelle alt skulle bli håpløst.

Han fortalte ikke at han jobbet ekstravakter for å kunne betale tilbake penger han hadde spilt bort.

Legen som får så mye ros for at han så pasientene sine, klarte ikke å gjøre noe med sin egen sykdom. Før nå.

Og hele historien starter med spilleautomatene i barndommen.

Klirrende mynt

På 1980-tallet er det ikke sånn at spilleautomatene blinker og lager masse lyd. Alt du hører er klirringen av mynten som spretter rundt når du knipser i gang spillet.

Er du heldig kommer en av radene med mynter rasende ned i metallskåla.

Mange barn vil da ta pengene og gå i kassa for å kjøpe seg Bugg eller en glasscola. Eirik Nordmo spiller som oftest videre.

For han er spillingen en flukt fra virkeligheten. Nøyaktig hva han flykter fra, er han fortsatt usikker på. Kanskje skyldes det at han ikke kan si bokstaven r.

Det er litt kjipt når du har to r-er i navnet ditt.

I store forsamlinger hermer folk gjerne etter han.

– Men om det var det jeg flyktet fra i begynnelsen, er jeg usikker på.

For Eirik Nordmo kommer fra en velstående familie i Glomfjord i Nordland. Om vinteren går han på ski og kjører slalåm. Om sommeren spiller han fotball og kornett i skolekorpset.

Og innimellom alt dette lar han lommepengene forsvinne inn i spilleautomatene han passerer.

Men akkurat på denne tiden har ikke spillingen de helt store konsekvensene. Eirik kan bare ikke kjøpe pølse i bua når han er på slalåmtur. Klær og utstyr får han av foreldrene uansett. Penger også.

Men de innser at de må være smarte. På sommerferie må de porsjonere ut lommepengene til Eirik.

– Vi så jo at han ble blakk hele tiden fordi han spilte på de automatene, mens lillebroren hans gjerne hadde penger igjen da ferien var over, sier pappa Finn Nordmo.

Men foreldrene ser ikke på spillingen som en utfordring. Det gjør for så vidt ikke Eirik heller, ikke før på videregående.

Fools paradise

– Jeg husker navnet på noen av hestene. Rex Rodney og Alm Svarten. De var ganske sikre å spille på, men det ga lav odds, da.

Det er slutten av 80-tallet, og Eirik Nordmo går på videregående skole. Innimellom skulker han for å spille på automatene på hotellet på Ørnes, men han har også begynt med hesteveddeløp og tippekuponger.

Når hans egne penger tar slutt, låner han nye hos kompisene sine.

Selv om han fortsatt bor hjemme hos foreldrene sine tar han etter hvert opp lån. Men alt går rundt på et vis. Kompisene får pengene sine tilbake, kanskje med penger Eirik har lånt andre steder.

De gangene han vinner, blir pengene som regel spilt bort igjen eller de brukes på å betale gjeld.

Men han mener fortsatt ikke at han har et problem. Konsekvensene er foreløpig ikke så tydelige.

Dersom han ikke har penger til å dra på fest, stiller vennene hans alltid opp.

Å slutte å spille tenker han ikke på. Eirik trenger fortsatt den lille flukten fra hverdagen. I tillegg tenker han at alle tapene skyldes uflaks.

– Det hele er egentlig ganske meningsløst. Du jager gevinsten, egentlig bare for å kunne gjøre opp for tapene, sier han.

Etter hvert blir det mange tap å gjøre opp for.

Den skumle miksen

– Mennesker har alltid fascinert meg. Kanskje først og fremst menneskets hode. Det er vanskelig å forstå det som foregår i hodene våre, sier Eirik Nordmo.

Drømmen om å hjelpe og å forstå andre mennesker tar Eirik til Trondheim som psykologistudent i 1992.

Fortsatt er det mange år til han kommer til å forstå sitt eget hode.

For det finnes mer enn studier i Trondheim. Det finnes muligheter til å gamble. Og det finnes gode muligheter for å drikke alkohol.

På denne tiden har spillingen fått dårlig selskap. Når Eirik spiller bort studielånet, kjenner han på skam. Den forsvinner litt når han drikker.

Men han drikker aldri aleine.

– Jeg var nærmest oversosial på den tiden. Jeg tror det skyldtes at jeg ikke likte meg selv og måtte ha en avledning fra det.

Hjemme i Glomfjord får foreldrene med seg at Eirik ofte er på fest.

– Men sånn er det vel i livet som student, og han spurte aldri om penger. Vi ble mer overrasket da han fortalte at han ville skifte studieretning, forteller pappa Finn.

Egentlig har Eirik planer om å ta profesjonsstudiet innenfor psykologi, men der kommer han ikke inn. Da frister medisinstudiet. Og det er spesielt én by som lokker:

Krakow.

Byen har restauranter, kafeer og et yrende folkeliv. Noe helt annet enn Glomfjord. Med et norsk studielån kan Eirik spise middag ute hver dag.

Og på midten av 90-tallet har Krakow ikke bare ett, men tre kasino.

De tomme pengene

– En gammel studiekompis av Eirik sa en gang at ikke han forsto hvordan Eiriks hjerne fungerte. Eirik kunne lese ting én gang og huske alt, mens de andre måtte lese ting ti ganger før det satt, forteller pappa Finn Nordmo.

Seks år med medisinstudier i Krakow er ikke en utfordring for Eirik. Når foreldrene besøker han, viser sønnen dem rundt i byen. De går på restauranter og sitter på kafé.

Men foreldrene skjønner etter hvert at Eirik ikke bare er opptatt av studier i den polske storbyen.

Hans første besøk på et av byens kasinoer går bra.

Eirik har bestemt seg for ikke å drikke når han setter seg ved black jack-bordet, slik at han kan være klar når han spiller.

Han vinner 30.000 kroner og klarer å gå fra kasinoet med penger i lomma.

– Men det skjedde ikke ofte, sier han.

For pengene brenner i lomma. Eirik kjenner på det han kaller tomheten. Han lurer på hva han skal med pengene, sånn egentlig.

– Ja, jeg vant, men hva så? Det blir liksom ikke moro å spille hvis du ikke risikerer noe, forteller han.

Så Eirik øker innsatsen. Den ene tomheten rammes av en annen når han taper. Men det hindrer han ikke i å gå tilbake til black jack-bordet.

På gode kvelder kan han vinne flere hundre tusen kroner, for så å spille dem bort igjen.

Noen kvelder har han ikke engang småpenger til taxi hjem.

– Enten måtte jeg gå, eller så kjørte kasinoet meg hjem. De ville jo ta vare på kundene sine.

Overfor foreldrene er Eirik åpen om at han har tapt pengene sine på kasino. Men han er sjelden helt ærlig om summene.

Drikkingen snakker han lite om.

Det går nesten ikke en dag der han ikke drikker.

– På den tiden begynte jeg å drikke alene også. Det var en terskel jeg aldri trodde jeg skulle gå over. Men jeg måtte dempe depresjonen og angsten på et vis.

Og det er ikke aktuelt å snakke med verken venner eller familie om hele bildet. Eirik er nemlig sikker på at de ikke vil like han dersom de får vite alt.

– Du tenker at ingen kommer til å forså hva du holder på med. Du vet jo veldig godt at det du gjør er skadelig. Likevel gjør du det gang på gang, forteller han.

– Ofte var det en trøst å vite at jeg kunne ta livet mitt dersom alt ble for ille.

Men det gjør han aldri. Livsgnisten er for stor, kjærligheten til familien også.

I dag er han veldig glad for at det ikke gikk så langt. Livet står til terningkast fem.

På gulvet i den spartanske leiligheten ligger den en bunke med papirer under trappa. Boka som kommer ut om ikke lenge.

Men for å komme hit har Eirik vært nødt til å erkjenne flere ting om seg selv. Og han har havnet i noen enda dypere daler.

Tauet i dørkarmen

Det er kveld på Lillehammer i 2004. Turnuslegen Eirik Nordmo sitter med mobiltelefonen i hånden. Han er full, og kontoen er like tom som ølboksene i den lille hybelen.

Utfordringene fra Krakow har han tatt med seg inn i dobbeltlivet som turnuslege i Norge.

Selv om kveldene blir spilt og drukket bort, møter Eirik alltid på jobb. Jobben blir et slags fristed fra skammen han føler ellers. Selv om han er sliten og ser sliten ut, er det ingen som tar han til siden.

På utsiden ser nemlig ting greit ut. Eirik stiller på jobb, på lønningspils og på quiz.

Men han besøker også en liten kiosk i sentrum ofte, der spilleautomatene langs veggen vinker på han. Ekstravaktene han tar, er som regel for å dekke inn spillegjeld. Men det holder ikke.

Eirik går fra bank til bank for å ta opp lån. Og nå har det gått for langt.

Så denne kvelden i 2004 ringer han rundt til familien sin for å ta en siste prat med dem. Tauet har hengt i dørkarmen til soverommet i flere uker. Under har han lagt en stabel av legetidsskrifter som skal fungere som krakk.

– Jeg hadde faktisk tråkket opp der noen ganger. Bare for å kjenne hvordan det føltes.

Tanken på at selvmord er en mulighet gjør det mulig for Eirik å få sove om kveldene. Men nå har han fått nok. Tror han.

For Eirik tråkker aldri opp på bunken med magasiner.

Igjen er det tanken på familien og følelsen av å være til nytte som lege, som gjør at han heller legger seg til å sove. I mellomtiden ringer søstera til politiet.

Plutselig står de på hybelen sammen med vakthavende lege fra legevakten. Han som Eirik hadde diskutert røntgenbilder med dagen i forveien.

– Jeg husker han sa at han var sjokkert. Vi hadde jo snakket dagen i forveien og alt hadde virket så normalt.

Fasaden har slått sprekker. Kanskje kan Eirik få hjelp nå?

Spiralen starter å spinne igjen

Eirik blir tvangsinnlagt på psykiatrisk sykehus i 10 dager. Alt er lysere når han kommer ut derfra.

– Men lite i livet mitt hadde egentlig forandret seg, forteller han.

Eirik gjennomfører praksisen sin og søker på en jobb som fastlege i Glomfjord.

Det er 2005, året Eirik fyller 34 år. Han er den eneste legen på legekontoret, men får hjelp av to dyktige helsesekretærer.

I en periode er han blant de ti fastlegene i Norge med lengst venteliste. Folk vil gå til Eirik med sine plager, og føler de får god hjelp av den unge legen.

Selv har han fortsatt ting som plager han.

Med bagasjen han tok med seg hjem til Glomfjord, vet Eirik at det ikke er lurt å begynne å spekulere i aksjer, men gjør det likevel.

Det tar ikke lang tid før han synes at aksjer går for tregt, så veien går fort videre til daytrading, en mye hurtigere form for aksjehandel.

Her henter du ut gevinst i løpet av kortere tidsperioder. Eller du taper like fort.

Nok en gang begynner spiralen å surre. Nye lån, mer alkohol og penger som blir spilt bort. Likevel klarer Eirik å ta seg sammen når han skal på jobb.

– Men i 2007 tok jeg et steg jeg angrer veldig på.

– Bare én gang

Legen i Glomfjord har kommet hjem fra jobb. I bilen utenfor ligger det noen sprøyter med morfin som har gått ut på dato. Han har bare ikke kommet seg innom apoteket for å kassere dem.

Igjen har Eirik spilt seg opp i en vanskelig situasjon.

Han går ut i bilen for å hente posen med sprøyter. Lover seg selv at han bare skal bruke én. De andre skal han levere inn så fort han får anledning.

Eirik setter seg i sofaen, starter litt rolig musikk og setter sprøyta.

– Det er som en flodbølgen av velbehag som skylder inn over alt av belønningssystemer i hjernen. Alt av problemer blir bare løst opp.

I løpet av de kommende ukene bli en sprøyte til to. To til tre. Eirik bestemmer seg for å bruke opp de medikamentene han egentlig skulle kassere og stoppe der.

– Såpass naiv var jeg.

Eirik begynner å skrive ut resepter på morfin. Han henter ut sprøyter på Fauske, i Bodø, til og med i Trondheim.

De første gangene han gjør det, er han veldig nervøs. Det verste som kan skje er at han blir oppdaget, at Helsetilsynet tar fra han legelisensen. Jobben er jo den viktigste livslinja han har.

– Men etter hvert ble jeg likegyldig.

Det Eirik gjør denne kvelden i 2007 er ikke så uvanlig som en kanskje skulle tro. En undersøkelse fra 2005 viser at to av tre leger i turnus har skrevet ut medikamenter til seg selv. Det kan være alt fra p-piller og antibiotika, til tyngre stoffer.

Dansk forskning viser at leger har en større risiko for å misbruke reseptbelagte medikamenter enn resten av befolkningen. Blant annet fordi de har mulighet til å skrive ut resepter og de har tilgang på medikamentene via jobb.

Psykiater Shahram Shaygani ved Trasoppkliniken har jobbet mye med leger med rusutfordringer.

– En slik sykdom respekterer ikke sosial klasse eller utdanning. Det handler om folk som har mistet kontrollen over sitt forhold til rusmidler, sier Shaygani.

– Er helsepersonell spesielt utsatt?

– Det er vanskelig å si, men i likhet med en del andre yrkesgrupper har de yrker som er svært krevende, samtidig som jobbene er uforenelig med å vise svakhet. Og da kan det bli vanskelig å si fra om utfordringene sine.

Det tar bare noen måneder fra den første sprøyta, til morfinen får kloa i Eirik Nordmo.

Umulig å prate seg ut av

– Det ene er det fysiske. Det setter seg i musklene. Du blir kjempedårlig. Det psykiske kommer i tillegg. Du går inn i en slags akutt depresjon. Jeg skjønner at folk er villige til å drepe for dette.

Eirik prøver å overbevise seg selv om at han klarer å slutte hvis han vil og må. Samtidig vet han at han sliter.

Det går ikke mer enn et døgn mellom hver sprøyte. Han smugler med seg morfin på ferietur til Tenerife med noen venner.

Men han tør ikke søke hjelp, for da blir det meldt fra og jobben ryker.

– Jobben var noe av det som holdt meg oppe. Jeg følte at jeg var til nytte der. Og uten jobb ville jeg heller ikke klare å betale gjelden min.

Også dette er kjente problemstilling for Shahram Shaygani.

Leger som sliter med en eller annen form for avhengighet, bruker gjerne lang tid før de melder fra om problemene sine. Shaygani tror det skyldes flere ting. Deriblant stigma rundt dette med å slite psykisk eller være rusavhengig som lege.

En annen ting er at leger er trent opp til å løse problemer på egen hånd. Det er jo dem alle vi andre går til for å få hjelp med helsa.

I tillegg kommer frykten for å miste lisensen.

Men til syvende og sist sprekker fasaden for Eirik Nordmo. Etter å ha brukt morfin i to år har et av apotekene fattet mistanke. Når Eirik får brevet fra Helsetilsynet tenker han først at han skal klare å snakke seg ut av dette.

Helt til han ser lista over alt han har hentet ut.

Blodsprut i panna

– Å bli nykter var noe av det verste jeg har vært gjennom, forteller Eirik.

En ting var den fysiske påkjenningen. Abstinensene, smerten, depresjonen. En annen ting er virkeligheten som sakte, men sikkert begynner å vise seg.

– Det hele treffer deg som en blodsprut i panna. Du innser hvilken situasjon du har satt deg selv i.

Etter syv uker i behandling i Bodø og fire uker i Levanger får han tilbud om behandling mot depresjonen på Viken senter.

– Det var helt utrolig bra. Men jeg fikk lite behandling mot rusen. Det var nok fordi jeg ikke mente det var et problem. Jeg hadde lært av mine feil, og jeg fikk jo hjelp til å komme meg opp igjen mentalt, sier Eirik.

De neste månedene bruker han mer eller mindre i en lenestol hjemme hos foreldrene. Eirik som hadde vært så glad i musikk, gidder ikke nyte en eneste sang. Aviser og TV er uinteressant.

Men ved hjelp av hjelpen på Viken senter kommer han seg i vater igjen, og etter to år er han tilbake på legekontoret.

På den tiden har Eirik funnet glede i naturen, og i noen år handler livet om jobben og fjellturer, med og uten ski.

– Men så begynte jeg å tenke at det må da være mulig å kjøpe noen aksjer.

Hvorfor han gjorde det har Eirik Nordmo tenkt mye på. Svaret har han ikke funnet. Kanskje handler det om den evinnelige tomheten han snakker om, eller en slags flukt fra hverdagen som kunne være preget av 30 pasienter om dagen.

Igjen blir aksjer til daytrading. Igjen får pengene vinger, og igjen blir alkoholen en bedøvelse.

Og denne gangen går det nesten galt.

5,3 i promille

Dersom du har promille rundt 3, kan det være dødelig. Eirik går om bord i flyet fra Bodø til Oslo med en promille på 5,3.

Å si at Eirik havnet utpå vil være en underdrivelse.

Legen som alltid har kommet seg på jobb dagen etter å ha drukket, har plutselig vært borte fra jobb i tre måneder i strekk. I stedet har han drukket.

Men frykten for å miste lisensen, for å bli straffet for noe han ikke klarer å kontrollere selv, hindrer han i å søke hjelp med problemene sine.

Helt til han finner en institusjon som lover å hjelpe han uten å melde fra til noen. Kanskje han kan få hjelp uten å miste lisensen sin som lege?

Med den skyhøye promillen må Eirik tilbringe to dager på sykehus før han kommer seg til institusjonen. Og etter noen uker der, er han tilbake på legekontoret i Glomfjord.

Dette er i 2018. Med unntak av to år uten lisens, har Eirik Nordmo mer eller mindre kombinert livet som fastlege med et liv preget av rus og gambling i 13 år.

– Men jeg hadde jo ikke gjort noe annet enn å slutte å spille og ruse meg. Så lenge du ikke forandrer på andre ting, så er du den samme personen med de samme utfordringene.

For Eirik er utfordringene vanskelig å rømme fra. Mulighetene for pengespill finnes over alt, så han åpner den døra på nytt. Nok en gang går det galt. Skikkelig galt.

Hvor mye penger han spilte bort, vil han ikke si noe om, men medisinen blir igjen morfin.

Og nå gir han faen.

– Jeg hadde egentlig gitt opp alt, så jeg tenkte at morfinen i alle fall ville gi meg en midlertidig lindring mens jeg ventet på å dø.

Det går nærmere to år før noen i kommunen melder inn en bekymring rundt all morfinen Eirik henter ut. Han er tynn, bleik og nedkjørt.

Men den versjonen av Eirik som nå sitter i den grå sofaen, mens sollyset flytter seg over den nakne veggen, har farge i ansiktet og et lite smil.

Takket være menneskene som tok hånd om han da alt gikk til helvete, nok en gang.

Grusbane og utsikt

Bak akuttposten for rus og psykiatri i Bodø ligger et lite kapell. Ved siden av kapellet ligger det en gjengrodd grusbane.

Det er en regntung dag når Eirik spør de ansatte på avdelingen om han kan få lov til å løpe i det meterhøye gresset.

Denne runden med avrusing er ikke så brutal som den forrige, men han vet fortsatt ikke hvor han skal gjøre av seg. Hvordan han skal komme seg gjennom dagene. Nettene.

Så Eirik løper alt han har. Frem og tilbake til han nesten kaster opp, og kjenner noe han ikke har kjent på lenge. En liten dose med endorfiner som drar han litt opp fra nullpunktet.

Derfra endrer dagene seg for både Eirik og de ansatte på sykehuset i Bodø. De må ta med treningsklær på jobb, og sammen med den deprimerte ekslegen fra Glomfjord skal de ut på tur. Hver dag.

Keiservarden, Løpsfjellet, Hunstadtoppen, små fjelltopper som gir utsikt over Bodø by eller havet på yttersida. På en godværsdag kan du se hele veien til de mektige fjellene i Lofoten.

Og med utsikten, og litt naturlige endorfiner i kroppen, begynner perspektivet til Eirik å endre seg.

– Det ga en følelse av mestring, men også et glimt av at livet var verdt å leve. Rett og slett at vi alle er mennesker i bunn og grunn, og at jeg har en rolle i alt dette.

Nå skal Eiriks rolle endre seg for alvor. Håper han.

Bok og åpenhet

Få personer kjenner historien til Eirik Nordmo, i alle fall den ekte historien. Men nå er han klar til å fortelle.

De siste årene har Eirik fått masse hjelp, både i Bodø og ved Trasoppklinikken i Oslo. Som en del av behandlingen der, måtte Eirik skrive dagbok.

Han skreiv for det meste på intuisjon. På den måten klarte han å være helt ærlig, også med seg selv.

– Jeg kjente at det løsnet litt i brystet og det ble enklere å puste.

På oppfordring fra flere ansatte ved Trasoppklinikken sendte han boka til flere forlag. I februar kommer «Innlagt – fastlegens dagbok» i salg.

– Jeg håper den kan gi et innblikk i hvordan avhengighet føles på kroppen. I tillegg håper jeg å kunne lette litt på skammen for dem som står i det samme som jeg gjorde.

– For det er en sykdom. Det må behandles og snakkes om som en sykdom. Det fine er at det er en sykdom du selv kan påvirke. Det er ikke nødvendigvis jeg som er ansvarlig for at jeg ble avhengig, men det er jeg som er ansvarlig for hvordan jeg velger å leve med sykdommen.

Tiden som fastlege tror Eirik Nordmo er over. Men han vil fortsatt hjelpe folk. Eirik håper han kan bruke erfaringene sine, både som lege, men også fra avhengighetene sine, til å hjelpe andre. Kanskje som terapeut.

– Det er nemlig ikke bare å slutte. Det hele er en prosess, og jeg sitter jo på en del dyrekjøpt erfaring. For meg er det viktig at det som ikke har vært så bra i livet, kan brukes til noe positivt. Det kommer også noe godt ut av komposten.