Anders tør ikke få barn fordi han er spillavhengig

Dagslyset fra en regntung dag brer seg innover den lille leiligheten på Mørkved utenfor Bodø sentrum.

– Den ene lyspæra funker ikke, men du kan vri på de lysene som er i taket.

Lite minner om luksus eller overflod hjemme hos Anders.

Han slenger seg ned i sofaen. Ved siden av ligger en fotball uten luft.

– Jeg gikk gradene i fotballen. Alltid vært på satsingslagene. Husker jeg skulka skolen i flere dager i strekk for å trene.

Prøvespill for Rosenborg. Opphold i Stabæk. Kollaps i Bodø/Glimt.

Anders ble aldri fotballproff. Han ble spillavhengig.

20 år senere er han skyldig kreditorer og privatpersoner 2 millioner kroner.

Hva skjedde?

Dødsangsten

Vi spoler tiden tilbake. Som for mange unge gutter var fotball alt for Anders.

Plutselig sier han stopp. Familie og venner stusser.

Hvorfor gir han seg når det er dette han lever for?

– Jeg oppdaget en «kul» i hodet. Og helt fra jeg var liten har jeg hatt respekt for døden. Vært redd for det, forteller Anders.

Kulen tar all oppmerksomhet. Anders er overbevist om at han har kreft i hodet.

– Jeg kunne ikke spille fotball mer. Jeg forklarte det med at jeg var lei.

Fortsatt bor han hjemme hos foreldrene, som tror han jobber i en barnehage. Hver morgen sykler han til «jobb».

I realiteten sykler han rundt huset og sniker seg inn på baksiden.

Til tross for dødsfrykten flytter Anders inn i en leilighet i Bodø sentrum.

Der blir han værende. De første ni månedene beveger han seg ikke ut døra.

Helt overbevist om at han skal dø ringer han moren. Alt rakner. Historien sprekker. Dagen derpå blir han sjekket på sykehuset.

Anders har ikke kreft i hodet.

Han har angst.

Eventyrverden der ingen skal dø

I all dødsangsten har Anders latt være å tenke på penger. Frykten for å dø har vært viktigere for 21-åringen.

Ny flatskjerm. En tusenlapp per tomme; 32.000 kroner.

Nytt kjøleskap som passer til resten av interiøret.

Og gambling. Mye gambling.

Og det som begynte som en fascinasjonen i barndommen, da han lot seg lokke av lys og lyd på den lokale kiosken, blir raskt et fristed.

– Det er som å forsvinne inn i en annen verden. Alt handler om én ting, kontra alle de andre vonde tingene i livet.

– Hvor fort gikk det over styr?

– Med en gang, svarer Anders kontant.

– Når skjønte du at det var et problem?

– Den dagen jeg fikk vite at jeg ikke skal dø. Tanken om at dette var et problem slo meg ikke før jeg fikk vite at jeg ikke hadde en svulst på hjernen.

8 kroner

20 år er gått siden Anders for første gang lot hjulene spinne på et online-kasino.

– Jeg lever dag fra dag. Per dags dato har jeg 8 kroner på konto og kjører på reservetanken på bilen. Jeg aner ikke hva jeg skal spise til middag og jeg vet ikke om det blir kvelds i dag, sier Anders og legger til:

– I mitt voksne liv har jeg ikke levd en dag uten gjeld. Nå er jeg kommet til et punkt der dette er eneste vei ut av dette.

Nå har han bedt venner, kjente og ukjente om økonomisk hjelp gjennom en kronerulling via Spleis.

– Det er ingen andre veier ut. Jeg vil ikke være han som aldri ba om hjelp, og jeg gjør dette fordi jeg mener det er min siste sjanse.

– Hva gjorde at du kom hit?

– Lite søvn. Tunge tanker om seg selv. Dårlig samvittighet. Og veldig lei av at folk venter på noe som er deres.

Anders tar en liten pause.

– Det må være lov å si at man er lei, uten at folk tenker at jeg plutselig ikke finnes i morgen. Jeg har stått i dritten i 20 år. Om det tar 20 år til skal jeg fortsatt være her neste dag.

– Det er nok nå. Jeg skal gjøre mitt for å se om jeg kan rette opp i dette.

NRK spør hvorfor han ikke har gitt opp.

Da kommer følelsene:

Et umulig valg

– Kan vi ta en liten pause, strekke litt på beina?

Anders har oppsummert de siste 20 årene på 45 minutter.

Akkurat som kasinoet. En liten pause. Nå med en fotball i frisk luft.

Det passer fint. Imens kan vi spørre Magnus Pedersen, politisk rådgiver i Spillavhengighet Norge, hvor stort dette problemet er?

Han forteller at rapporter peker på at det 23.000 spillavhengige i Norge. Rundt 93.000 som er i faresonen, som betyr at de viser tegn på at de kan utvikle avhengighet. For mange begynner det med spenning.

Og som Anders forteller føles det for mange som en annen verden.

– Mange avhengige kaller det en spillboble. Resten av verden betyr ingenting. Stress og alle problemer kan man tenke på senere, forteller Pedersen og legger til:

– Det er skummelt, for da er ikke den rasjonelle stemmen der.

Til slutt sier det stopp. Da har det dessverre, for mange, gått veldig langt.

– Ofte er det når det er helt tomt for penger og det ikke finnes et annet valg. Mange beskriver at de står mellom å søke hjelp, eller å vurdere å ta sitt eget liv.

Hadde det ikke vært for pengene

Ifølge Pedersen har spillavhengige høyere risiko for selvmord sammenlignet med øvrig befolkning.

Anders sier han ikke skal bli en del av den skumle statistikken.

– Jeg gjør dette for meg. Hadde det ikke vært for de økonomiske problemene mine hadde jeg hatt en god sjanse til å få et godt liv, sier han og legger til:

– Det er ufattelig urettferdig å bli avhengig av spillavhengighet. Det er den eneste avhengigheten jeg kan tenke på der du kan fikse problemet, men ikke konsekvensen.

– Men vi kan jo ikke ha noen som bare betaler ut for alle som er spillavhengig?

– Jeg skjønner også at vi ikke kan ha et sted der man går og sier: «Hei, jeg har vært flink. Kan dere betale ut gjelda mi?»

– Det bør opplyses bedre i tidlig alder om konsekvensene, sånn at unge er mer klar over hva de går eventuelt går inn i. På samme måte som det blir godt opplyst om eksempelvis rus.

Magnus Pedersen gir Anders støtte.

– Det jobbes nok altfor lite med det. Bransjen er lur. De har blant annet vært lenge i spillbransjen. De vet om effekten av forsmak, da særlig gjennom «Loot-bokser».

– Dette er en kilde til rekruttering.

Gir kontrollen til kompisen

For Anders egen del er det for sent med barneopplæring.

Han har 2 millioner i gjeld.

– Jeg går ikke rundt og tror at jeg skal få inn 2 millioner gjennom Spleis. Men hvis det skjer så skal jeg ikke ha ei krone ekstra. Det skal gå til Mental Helse Ungdom.

Kompisen Petter Mentzoni hjelper Anders med pengene som kommer inn - for å skape en trygghet for alle.

– Hva er grunnen til at du vil hjelpe Anders?

– Vi begynte som kollegaer og pratet mye på jobb. Jeg har fått respekt for han og synes han er en utrolig flott fyr, svarer Mentzoni og legger til:

– Han gir meg kontroll på kontoen slik at jeg har god oversikt. Det er en trygghet for andre at en annen sørger for at pengene utelukkende går til gjelden.

Anders er også glad kompisen hjelper han.

– Hva tenker du om fremtiden?

– Fremtiden er et skummelt ord. Eller det har vært et skummelt ord. Jeg føler dette er min siste sjanse, sier han før han avslutter:

– Jeg er ikke ute etter et luksusliv. Hvis jeg kan leve uten fast trekk på kontoen så ville jeg vært lykkelig resten av mitt liv. Det er drømmen min.