Skipsanker fulgte med opp fra dypet: – Vitner nok om en flere hundre år gammel tragedie

Mannskapet om bord i tråleren «Båtsfjord» gjorde store øyne da de sist helg fikk øye på et gedigent skipsanker da trålen kom opp fra om lag 350 meters dyp.

Ankeret hadde hektet seg fast i den ene nota på havbunnen, og blitt med opp til overflaten.

– Det er egentlig ganske utrolig at det ikke falt av på vei opp, forteller skipper Kurt Skjong.

Det første han reagerte på var størrelsen. Ankeret var nesten fire meter langt.

Han kjenner til at det ligger flere skipsvrak fra krigen sør for Bjørnøya, og hans første tanke var at ankeret kunne stamme fra andre verdenskrig.

En av mannskapet om bord, Antony Johnsen Sæthre fra Lofoten, tok flere bilder av ankeret og la det ut på Facebook.

Derfra begynte snøballen å rulle.

Da faren Karl Roger Johnsen fikk se bildene skjønte han raskt at «fangsten» var spesiell.

Først tok Johnsen kontakt med Lofotr Vikingmuseum, som satte han i kontakt med Norges arktiske universitetsmuseum i Tromsø.

Da marinarkeolog Stephen Wickler fikk se de første bildene, var hans første tanke at her måtte han handle raskt.

En gammel gjenstand i jern som har ligget på havets bunn forvitrer svært raskt når den blir eksponert for luft.

– Det haster å få det avsaltet i ferskvann slik at den omfattende prosessen med å konservere ankeret kan starte.

Tirsdag kom ankeret til Båtsfjord. Herfra blir det 3,65 meter lange og 2 meter brede ankeret løftet om bord på hurtigruten.

Nå venter Wickler spent på at ankeret skal komme til Tromsø. Han tror og håper at mannskapet på «Båtsfjord» har funnet en skikkelig arkeologisk godbit.

– Aldri sett lignende

Marinarkeologen mener det er sannsynlig at stokkankeret fra Barentshavet stammer fra hvalfangsten på slutten av 1600-tallet eller 1700-tallet.

– Jeg har aldri hørt om et lignende ankerfunn i Nord-Norge. Det er også i relativt god forfatning. Det tyder på at det ikke har vært tilgang på oksygen under havbunnen, sier Wickler.

Enn så lenge har han bare sett bilder av ankeret. Formen og den lange midtdelen gjør at han tror det kan være et såkalt «old pattern admiralty longshank»-anker.

Slike stokkanker hadde utbredt bruk på 1700-tallet.

På 1700-tallet var nesten alt av skipstrafikk ved Svalbard og Bjørnøya knyttet til hvalfangst i de rike jaktmarkene i arktiske farvann.

Det er også kjent at britiske marinefartøy seilte til Bjørnøya for å ta inn kull og vann.

Det var hovedsakelig britiske og nederlandske som seilte opp til områdene rundt Svalbard.

Ble brukt i parasoller, såpe og korsett

Det var spesielt grønlandshvalen som ble jaktet på. Den har et tykt lag med spekk, svømmer sakte og holder seg i overflaten også etter den er død.

Hvalfangsteventyret på Svalbard er en historie om menn med mot, eventyrlyst og drømmen om rikdom.

Hvalfangerne kastet harpuner på hvalen hver gang den kom opp for å puste.

Til slutt var hvalen utkjørt av blodtap og av å dra på alle båtene. Fangstfolkene kunne komme inn til dyret, som ble drept med en lanse.

Fangstmetoden medførte at hvalfangerne kom svært nært innpå de store dyrene og i dødskampen kunne båtene bli slått over ende og hvalfangerne druknet.

Ifølge Norsk polarinstitutt var hverdagen var et liv i spekk og olje med hvaljakt, hvalflensing og utkoking av hvalspekket til olje.

I Europa ble oljen brukt i såper og til belysning, men også til preparering av tekstiler og skinn.

Hvalbardene ble brukt som korsettspiler og parasollspiler i datidens kvinnemote.

Hvalfangsten rundt Svalbard startet allerede på 1600-tallet, og det ble bygget flere hvalstasjoner på land.

Hit ble hvalspekket fraktet etter flensing og kokt til hvalolje i store kokekar av kobber.

Utover 1600-tallet ble det slutt på landanleggene. Hvalen fanget i åpen sjø og flenset ved skipssiden. Hvalspekket ble enten kokt til olje om bord i fangstbåtene eller lagt på fat og kokt til olje i hjemlandet.

Skjuler tragedie til havs

Det er ikke bare formen på ankeret som tyder på at det stammer fra et fartøy fra 1700-tallet. Også funnstedet på åpnet hav gir en pekepinn på at skipet trolig drev hvalfangst langt til havs.

Marinarkeologen mener det ikke er usannsynlig at det også ligger rester av et skipsvrak ved funnstedet.

– Det er svært sjelden man må kappe anker på åpent hav. De tyder på at et fartøy som forliste og gikk ned på dypt vann.

Kanskje kom de ut for et kraftig uvær og forliste? Skipet kan ha vært overlastet eller det kan ha oppstått en brann i en av kullfyrte ovnene som ble brukt til å koke hvalspekk.

Mot slutten av 1700-tallet var det slutt på hvalfangsten rundt Svalbard. På 1800-tallet revolusjonerte den norske skipsrederen Svend Foyn hvalfangsten.

I 1863 fikk han laget verdens første harpun med sprengladning.

– Industrien han utviklet klarte å utrydde det meste av hval i området i løpet av få år, sier Stephen Wickler.

Skryter av mannskapet

Marinarkeologen skryter av mannskapet på «Båtsfjord», som tok med seg ankeret og varslet myndighetene om funnet.

Det er det nemlig ikke alle som gjør.

– Mange som finner et gammelt stokkanker, tenker at det kan bli fint i hagen. Så gjør de den klassiske tabben. Når saltet tørkes ut, brytes jernet brytes ned og går i oppløsning.

Wickler forklarer at en slik forvitring kan skje i løpet av kort tid.

I tillegg til at gjenstanden er tapt for evig, bryter man kulturminneloven.

Slike gjenstander i sjøen som tilhører skipsfunn som er mer enn 100 år gamle er nemlig automatisk fredet og statens eiendom.

Når ankeret er ferdig restaurert vil det inngå i samlingen hos Norges arktiske universitetsmuseum i Tromsø.

Etter en kort tur på land er tråleren «Båtsfjord» ute på fiske igjen.

Skipper Kurt Skjong blir overrasket når han hører at skipsankeret trolig er mer enn 300 år gammelt.

Nå er han spent på om marinarkeologene i Tromsø klarer å finne ut mer om ankeret.

– Uansett hva de klarer å finne ut er det artig at vi har vært med å lage en historie.