Steinar Bastesen avslører amerikanske spioner i ny bok

– Jeg tror ikke det er mange som har tenkt på at hvalfangerne hadde så stor innflytelse på verdenssituasjonen som under den kalde krigen. Men det er et faktum, sier hvalfanger og tidligere stortingsrepresentant Steinar Bastesen til NRK.no.

Nå legger han for første gang fram sin egen sammenhengende beretning om hvordan han opplevde den intense kampen på den internasjonale arenaen for å gjenåpne hvalfangsten. Sett fra hvalfangernes eget utsiktspunkt, kvaltønna.

Selv sier Bastesen at han aldri har gjort noe ulovlig eller drevet såkalt stay behind agentvirksomhet for amerikanerne.

– Men det var flere fiskere og hvalfangere som ble vervet som CIA-agenter. Jobben deres gikk ut på å observere og rapportere om sovjetisk militær virksomhet til norsk etterretning. Deretter gikk informasjonen til amerikanske myndigheter.

Bastesen er forsiktig med å nevne navn på de norske spionene.

– De fleste som var med på dette er døde nå. Men en av dem, Arnt Olsen fra Bø i Vesterålen skrev bok om dette, sier Bastesen.

Stanset hangarskip i Vestfjorden

I 1986 stoppet norske hvalfangere verdens største hangarskip, amerikanske USS «Nimitz» som deltok i en stor NATO-øvelse i Vestfjorden sommeren 1986.

– Dette var et folkeopprør. Formålet med aksjonen var å demonstrerte mot amerikanske interesser, som var manipulert av protestindustrien som Greenpeace, WWF og Friends of the earth til å gå til angrep på et vennligsinnet NATO-land som Norge, sier Bastesen.

Harpuner mot «Nimitz»

22 hvalbåtene lå på linje mellom Stamsund og Skarholmen og sperret av hele Vestfjorden.

– Det så dramatisk ut. Båtene la seg også rundt skipet og framfor baugen.

– Men kunne 22 hvalskuter virkelig utgjort noen trussel mot verdens største hangarskip?

– Skipet kunne fått noe i propellen som hadde gjort at det måtte stanse. Og trusselen ble tatt på høyeste alvor. Demonstrasjonen var ikke varslet på forhånd, så toppledelsen om bord hadde ikke peiling på hva som foregikk. Da hvalbåtene kom nærmere, så de at det var kanoner på baugen på båtene. En harpun er en rakett, og kunne skade et hangarskip. Heldigvis ble harpunene aldri brukt, sier Bastesen til NRK.no.

Ble tvunget til å snu

USS «Nimitz» skulle inn til Skrova for å snu, men kom aldri lenger enn til Stamsund denne augustdagen. Hvalfangerne hadde flere ganger radiokontakt med offiserene om bord i «Nimitz» under aksjonen.

– Da det hele var over takket vi dem for samarbeidet, og de takket oss tilbake, sier Bastesen.

Brukte aksjonen for å få gjenåpnet hvalfangsten

Men hvalfangerne ga seg ikke med opprøret på Vestfjorden. På 1980-tallet satt amerikanerne med nøkkelen for å få gjenåpne den kontroversielle hvalfangsten.

– Det foregikk mye spionvirksomhet under den kalde krigen, og hvalfangernes rolle her har vært lite kjent. På et tidspunkt truet vi med å avsløre amerikanske spionskip for å få USA til å tillate at vågehvalfangsten, sier Bastesen.

En fisker fikk lyttekablene som amerikanerne brukt for overvåke sovjetiske ubåter i trålen.

Fikk spionkabler i trålen

– Vi visste nøyaktig hvor disse kablene befant seg.

Bastesen og de andre norske hvalfangerne ble vitne både til ubåter og aktiviteter. Flere ganger så han selv de amerikanske spionskipene.

– Båtene var blant annet inne på Olavsvern i Tromsø for å bunkre drivstoff. De var også inne i norske havner for å skifte mannskap og få forsyninger.

Bastesen var selv i kontakt med mannskapet på disse båtene opp til flere ganger.

– Jeg fikk vite at offisielt eksisterte ikke disse folkene. Ikke båtene heller. Dersom båten ble senket og mannskapet forsvant, ville det ikke finnes spor av dem. Norge hadde også et spionskip som lyttet til radiosignaler fra daværende Sovjetunionen. Skipet FS «Marjata» ligger der den dag i dag, sier Bastesen.

Han mener at disse truslene bidro direkte til at den norske hvalfangsten ble gjenåpnet i 1992.

– Norske myndigheter vil aldri innrømme dette, men våre trusler var avgjørende. I tillegg hadde Norge gode forskningsrapporter som viste at hvalbestanden var livskraftig og at Norge dermed kunne drive en bærekraftig fangst. Takket være den jobben Walløe-kommisjonen med Lars Walløe gjorde, møtte vi lite motstand i internasjonale fora.

La lokk på informasjonen

Det politiske klimaet i den kalde krigen bidro også til at all informasjon om hvalfangernes aktiviteter ble lagt lokk på. Bastesen selv sier dette er et mørkt kapittel i norsk hvalfangsthistorie.

– Denne historien er aldri blitt fortalt tidligere. Men den bør fortelles. Dersom den ikke blir fortalt nå, vil den forsvinne med meg.

• Les også: Bastesen vant fram i Høyesterett
• Les også: Krever 4,3 millioner kroner
• Les også: Les om Bastesen i Nordland fylkesleksikon

Kampen om norsk småhvalfangst har pågått i snart 30 år. I dag synes det som om de norske hvalfangerne har vunnet.

Ikke minst takket være kampviljen til Steinar Bastesen. Mannen med selskinnsvesten, leder for hvalfangerne i årene 1984-1996, fisker, hvalfanger, lokalpolitiker, partistifter og stortingsrepresentant. Bastesen har brukt tre år på å skrive boka. Nå håper han det blir litt ståhei.

– He, he, ja det håper jeg. Dette er en ukjent historie. Jeg er forberedt på at noen skal si at dette er løgn og oppspinn. Men det er like fullt et faktum. Og jeg tror det skal bli vanskelig å avvise. Forsvaret la lokk over Vestfjorden, men det ble like fullt dokumentert. Vi hadde et Dagsrevy-team om bord i «Nybræna» som filmet det hele, sier Bastesen.

Etter at norsk hvalfangst ble gjenåpnet i 1992 – ti år etter at den ble stoppet – var det slutt på all spionvirksomhet.

– Da var den kalde krigen over, sier Bastesen.

– Ikke kjent historie

Professor Lars Walløe som leder den norske delegasjonen i IWC kjenner norsk småhvalfangst bedre enn de fleste.

– Jeg har ingen presis informasjon om disse påstandene, men jeg kjenner Bastesens påstand fra mange år tilbake. Embetsverket i UD var trolig ikke informert, bare de som var ved Statsministerens kontor. På den tiden var det De sentrale personene der i 1986 var nåværende statsminister og Morten Wetland, sier Walløe.

Fredag reiser han til møter i den internasjonale hvalfangstkommisjonen i Panama City, først vitenskapskomiteens møter i to uker, deretter politiske møter i to uker.

– De som eventuelt vil vite noe om de hemmelige tjenestene, er i tillegg til Gro Brundtland, Thorvald Stoltenberg, som var utenriksminister, og kanskje Bjarne Mørk Eidem, som var fiskeriminister, sier Walløe.