Plankton i Arktis kan bli viktig for fremtidas klimamodeller

Biologiprofessor Jørgen Berge ved Universitetet i Tromsø har i mange år forsket på dyreplankton i Arktis, men da med utgangspunkt i områdene rundt Svalbard. Nylig fikk han og kollegene tilgang på hele 50 år med data fra store deler av Arktis, inkludert Nordpolen, gjennom et samarbeid med The Scottish Association for Marine Science og prosjektet Panarchive.

Funnene som ble gjort ved å sette sammen egne og andres forskningsdata var så oppsiktsvekkende, at Berge og hans forskerkolleger har fått en artikkel på trykk i det svært anerkjente tidsskriftet Current Biology, som kom ut tidligere denne måneden.

– Det henger veldig høyt. Tidsskriftet aksepterer bare rundt 10 prosent av alle artiklene de får inn, og det ligger mye prestisje i å få publisert en artikkel der, sier Berge, som også tidligere har hatt artikler i tidsskriftet.

Trekker ned i dypet

Bakgrunnen er blant annet arbeidet som har blitt gjort under polarnatt de siste fire-fem årene. Polarnatt, eller mørketid, er perioden da solen er uavbrutt under horisonten i mer enn 24 timer.

– Vi har jobbet geografisk isolert på Svalbard, og studert ulike prosesser der. Men vi har ikke hatt anledning til å sette det inn i et større perspektiv. Før nå, forklarer Berge.

Prosessene han snakker om handler spesielt om den såkalte døgnmigrasjonen til dyreplankton, og hvordan den påvirkes av månen.

– En ting hoppet ut av datasettet med en gang - nemlig månefasene, og hvordan adferden til dyreplankton så ut til å endre seg under fullmåne i de mørkeste månedene.

Når månen er full, og da den sterkeste lyskilden, vil organismene i havet bli påvirket av månen. Tre-fire dager før månen blir full, trekker dyreplanktonet ned i havet, og blir der til tre-fire dager etter fullmåne.

– På grunn av månen blir det så lyst i de 50 øverste meterne i vannsøylen, at de trekker cirka 50 meter ned for å unngå å bli spist.

Også døgnrytmen endrer seg ved at organismene går over til månesyklus, som har 25 timer i døgnet i stedet for 24.

Kan gi bedre klimamodeller

Døgnmigrasjonen til zooplankton er den største synkroniserte migrasjonen av biomasse på jorda og har stor betydning for hvordan CO₂ blir absorbert av havet, ifølge UiT.

– Dette er helt ny og grunnleggende kunnskap om hvordan arktiske økosystemer fungerer. Plankton som spiser ved havoverflaten, og så trekker ned i dypet for å fordøye maten, tar med seg mye av karbonet som løses opp i havet, sier Berge, som mener dette kan bli viktig for måten man utformer framtidas klimamodeller.

Forskerne tror videre at adferden til planktonet kan bli endret, dersom polisen smelter som følge av klimaendringer, fordi mer lys da vil trenge gjennom vannmassene, skriver UiT.