Forsker om «Seaspiracy»: – Mer propaganda enn dokumentar

Den omdiskuterte Netflix-dokumentaren «Seaspiracy» hevder blant annet at havene kan være tomme for fisk innen 2048. Forsker kaller filmen mer propaganda enn dokumentar, men mener den likevel setter fingeren på viktige utfordringer.

Delfinfangst i Japan

DELFINFANGST I JAPAN: I dokumentarfilmen «Seaspiracy» reiser Ali Tabrizi blant annet til Japan hvor han filmer delfinfangst i byen Taiji.

Foto: Ali Tabrizi / Netflix

Like før påske lanserte Netflix dokumentarfilmen «Seaspiracy». Filmen tar for seg hvordan sjømatnæringen ødelegger havene våre. Ifølge nettstedet Flixpatrol har dokumentaren vært blant de ti mest populære Netflix-programmene over nesten hele verden siden lanseringen.

Og Internett koker. Kourtney Kardashian fortalte sine 115 millioner Instagram-følgere at hun skulle slutte å spise fisk etter å ha sett filmen. Musiker og veganer Bryan Adams oppfordrer folk til å se filmen.

Laster Twitter-innhold

Det samme gjør blant andre proffsyklist Chris Froome.

Laster Twitter-innhold

Men Geir Huse lar seg ikke imponere like mye av «Seaspiracy». Huse er forskningsdirektør for marine økosystemer og ressurser ved Havforskningsinstituttet.

– Filmen er temmelig springende. Den starter med stranding av hval og er innom plast i havet, klimaendringer og ender opp med en bred kritikk av fiskerinæringen, hvalfangst og også akvakultur, sier han.

– Tilnærmingen i filmen er veldig ensidig, og det er ikke forsøk på å belyse temaene fra forskjellige sider. Den fremstår mer som propaganda enn som en dokumentar.

Forsker kaller forvaltningen en katastrofe

«Seaspiracy» hevder blant annet at havene vil være nærmest tomme for fisk innen 2048. Dette baserer seg på en analysemodell som ble presentert i 2006. Modellen prøvde å regne ut hva som ville skje hvis nedgangen fortsatte i samme fart som man så på den tiden. Konklusjonen var altså at vi risikerte kollaps i fiskebestandene innen 2048 hvis utviklingen fortsatte.

Tre år senere gikk forskerne tilbake på konklusjonen. Men filmen nevner ikke det. Noe Geir Huse reagerer på. Han synes også det er misvisende at dokumentaren påstår at det ikke er mulig å drive bærekraftig fiske.

– Dette er temmelig urimelig og i sterk kontrast til vår erfaring i Norge og andre land som har investert i fiskeriforsking og -forvaltning, sier Huse.

Han viser til ny forskning som sier at det i slike land som Norge er vekst i fiskebestandene.

Geir Huse med garn

SKEPTISK: Geir Huse ved Havforskningsinstituttet mener flere av statistikkene og argumentene som blir brukt i «Seaspiracy» er direkte feil. Det gjør at han blir skeptisk til det meste som kommer frem i filmen. Huse understreker likevel at dokumentaren peker på en del viktige utfordringer for fiskerinæringen.

Foto: Christine Fagerbakke / Havforskningsinstituttet

– I Norge har vi også havressursloven som setter premissene for høstingen av de viltlevende ressursene. Vi har og tiltak for å bygge opp bestander hvis vi ser at de sliter, sier Huse.

Reagerer på statistikk for torsk og hyse

«Seaspiracy» viser blant annet til en statistikk som sier at det har vært en nedgang på 86 prosent i torskebestanden og 99 prosent for hyse. I Norge har vi den største torskebestanden i verden. Ifølge Geir Huse har torsken det bra.

– Vi hadde en rekordstor bestand i 2013. Også hysebestanden var veldig stor da. De siste årene har det vært litt nedgang, men det er fortsatt mye fisk av disse bestandene, sier han.

– Og vi har gode tiltak som regulerer bestandene. Ser vi at det er lite fisk et år, reduseres kvotene.

Huse understreker at det finnes områder både i Norge og utlandet der de ser en større nedgang i torskebestanden. For det meste skyldes det at temperaturen i havene stiger, ikke overfiske.

Mark John Costello er professor ved Nord Universitet i Bodø. Han er enig i at Norge har en velfungerende fiskerinæring. Men slik er det ikke over alt, mener han.

– I store deler av Europa er forvaltningen en katastrofe. Politikere tillater overfiske, til tross for anbefalinger fra forskere, sier Costello.

Ali Tabrizi med haifinne

HAIFINNE: Filmskaper Ali Tabrizi står bak filmen «Seaspiracy», som har skapt store diskusjoner på internett. Her er han på et marked for haifinner.

Foto: Lucy Tabrizi / Netflix

Mange viktige fokus i «Seaspiracy»

Både Huse og Costello mener også at «Seaspiracy» fokuserer på flere viktige utfordringer i fiskerinæringen. Overfiske er en av disse utfordringene.

– I land uten fiskeriforvaltning er det et problem. For å bekjempe overfisk trenger du tre ting. Du trenger vitenskapelig rådgivning, reguleringer, som for eksempel kvoter, og du trenger å kunne kontrollere at reguleringene overholdes, sier Geir Huse.

– I internasjonalt farvann er det dårlig stilt. Der har du ingen som har ansvaret, og vi ser at mange bestander er i trøbbel.

Andre tema Geir Huse mener det er viktig at dokumentaren tar opp er plast i havet, ødeleggelse av havbunnen og bifangst i fiskeriene.

I «Seaspiracy» kommer det blant annet frem at store mengder fisk, dyr og fugler blir fanget i fiskeredskaper hvert år, såkalt bifangst.

Huse erkjenner at det er en utfordring. Men han sier at det finnes metoder for å redusere bifangsten.

– Blant annet kan rekefiskere ha en rist i trålen som sørger for at rekene går gjennom, men at fisk og andre dyr skilles ut, sier Huse.

– I tillegg kan vi for eksempel planlegge fisket bedre, til tider på året der det ikke er så mange predatorer i området som jakter på den samme fisken.

I Norge er det blant annet påbudt å feste små apparater kalt «pingere» på torskegarn i Lofoten. Disse sender ut en lyd som skremmer bort niser og sel, slik at de ikke setter seg fast i garnet.

– Så det er muligheter. Men man må erkjenne problemet og være opptatt av å skulle gjøre noe med det, sier Huse.

Mark John Costello har forsket på beskyttede havområder i 16 år. Dette gjelder områder der det ikke drives med fiske eller annen ressursutvinning, som olje og gass.

I «Seaspiracy» hevder de at kun 1 prosent av verdens havområder er beskyttet. Costello sier at sannheten ikke er langt unna.

– De beste analysene sier at bare 2,6 prosent av havområdene er beskyttet. Samtidig er det flere regjeringer som sier at områder er beskyttet, selv om de for eksempel tillater fiske der, sier han.

Og ifølge Costello er det viktig å ha områder som er helt beskyttet fra menneskelig påvirkning.

– Uten slike områder kan vi ikke finne bevis for hvordan vi påvirker havet, sier han.

Hovedkonklusjonen i «Seaspiracy» er at vi bør redusere mengden fisk vi spiser kraftig, for å redde livet i havet. Det er ikke Geir Huse hos Havforskningsinstituttet helt enig i.

– Vi bør ikke slutte å spise fisk. Det er sunn mat for oss og en viktig næringsvei i Norge, og som sagt har vi bærekraftige fiskerier her. Men det er veldig viktig å støtte opp om arbeidet med å få til bærekraftige fiskerier i alle hav. Som forbrukere kan vi være mer bevisst på å sjekke ut hvor fisken vi spiser kommer fra, og at den er miljøsertifisert, sier han.