Sulis-aktuelle Nils Gaup: – Den nordiske modellen råtner på rot

Sulitjelma, januar 1907:

Et tusentall gruvearbeidere møtes på isen på Langvatnet.

De har fått nok av det svenske eierselskapets press.

Dråpen er at de må bære blylodd, eller «slavemerke», rundt halsen mens de utvinner kobber.

Mot sterke odds fagorganiserer de seg, og blir en viktig bit av arbeiderbevegelsens framvekst i Norge.

Fredag har filmen Sulis premiere – som forteller historien. Regissør Nils Gaup mener vi nå beveger oss vekk fra «den norske modellen» – og mot noe som minner mer om diktatur.

– Råtner på rot

– Episoden ble veldig symbolsk, for det var nesten umulig å organisere seg i Sulitjelma, sier regissørveteranen Nils Gaup til NTB.

– Hvis du dro dit og snakket om fagorganisering, ble du brutalt kastet ut. Det var omtrent som å reise til Nord-Korea og ta til orde mot Kim Jong-un, fortsetter han.

Storfilmen Sulis 1907 skildrer hvordan fellesskapstanken fester seg i gruvemiljøet, inspirert av vågale agitatorer som Helene Ugland (1877-1940).

Selv om det har gått noen år, er det dagsaktuelt stoff, ifølge Gaup.

– Jeg synes det er viktig å minne om hvem som kjempet fram det som ble den norske samfunnsmodellen, sier han.

– Og det er aktuelt nå fordi det er krefter i sving for en ny modell. Disse kreftene vil bort fra Hovedavtalen av 1935, og ønsker at markedet i større grad skal bestemme.

Han viser til alt fra utsalg av fiskekonsesjoner til parkering av Norske Statsbaner, via utvikling i helsevesenet og barnehagesektoren.

– Den nordiske modellen holder på å råtne på rot, hevder Gaup.

– Hvis markedet skal få så mye mer å si enn i dag, er vi inne i en amerikansk modell, som fungerer som et diktatur. I USA bestemmer jo markedet alt.

Grensetilfelle

Gaups filminngang er et par svenske skikkelser. «Exit»-kjenningen Simon J. Berger spiller kapitalisten Wenström. Otto Fahlgren spiller unggutten som blir solgt til en norsk bonde, og som etter hvert får seg jobb i den røffeste gruva.

Gaup forteller at han har slått sammen to historier som har «fascinert» ham lenge.

– Den ene handler om at Sulitjelma var en slags «last frontier», den siste fronten i landet som ble sivilisert. Og Wenström er basert på en reell person, en svensk-amerikaner med revolver og cowboyhatt som betraktet nordmennene som underlegne hvis skjebne var å grave i jorda.

Den andre handler om familier som ble tvunget til å sende sine kjære fra seg under uår i Finland og Sverige.

– Mange sendte barn til Norge for at de skulle overleve, observerer Gaup.

– Gutter som Konrad ble solgt på auksjon som gratis arbeidskraft. Men siden Wenström har denne ideen om at svensker er rasemessig overlegne, skjer noe ekstra interessant idet han skjønner at de to er fra samme land.

Ren samvittighet

Manuset er ved Christopher Grøndahl («Kampen om Narvik»). Historikere skal ha kvalitetssikret produksjonen.

– En film er mer et dikt enn en avhandling, presiserer Gaup sorgmuntert.

– Hvis vi skulle fortalt hele historien, måtte vi hatt tre sesongers TV-serie. Selv da ville det blitt trangt.

Han trøster seg med mottakelsen han fikk under tjuvpremierer nordpå.

– Lakmustesten var Sulitjelma. Hadde folk vendt oss ryggen der, vet jeg ikke hva vi skulle gjort. Heldigvis skjedde ikke det. Hvis de er stolte av filmen, hvis de godkjenner den, så er samvittigheten min allerede ren.