Her lå Norges viktigste by

Vågar (Vágar på norrønt) i Lofoten var den første byen i Nord-Norge. Den hadde sin epoke årene 1000-1400 e.Kr., og var lenge Norges viktigste kjøpstad, som utskipningshavn for tørrfisk - Norges eneste virkelig betydningsfulle eksportvare disse hundreårene.

Vi snakker da om tørket skrei (torsk) som er fisket og tørket (fra fersk og usaltet tilstand) i Lofoten.

Middelalderbyen Vågar lå i Storvågan, et par kilometer vest for sentrum av det langt senere tettstedet Kabelvåg, på Austvågøya i Lofoten.

Vågar var ubestridt hovedstad for hele Nord-Norge, som privilegert handelssted, men like mye i kraft av sin rolle som møteplass for makteliten.

Vågastevnet

Hver sommer, den tiden fisken var ferdig tørket og ble tatt ned fra hjellene, satte selgere og kjøpere hverandre i stevne, etterhvert kjent som Vågastevnet.

Det var også i denne anledningen at makteliten hadde sine ting. Her ble det tatt politiske beslutninger, og gjort avtaler; iblant med kongen tilstede. Og forøvrig med kirkens menn, embetsfolk, eiendomsbesittere, handelsmenn og andre maktpersoner, som aktører. Og det ble også gjennomført rettssaker.

Egen lovbok

Forfatteren Frank A. Jenssen skriver blant mye annet dette i boka "Torsk - fisken som skapte Norge":

«Vågar hadde sin egen lovbok fram til 1282. Da erklærte en av kongens betrodde menn, Bjarne Erlingsson, at denne lovsamlinga, Vågaboka, ikke lenger skulle gjelde men vike plass for Landloven av 1276. Om Vågaboka var avgrenset kun til handelsplassen Vågar, strides de lærde om, men mye tyder på at byen var sentrum for utøvelse av lov og orden for hele landsdelen.»

Hør konservator Lars Engedalen og reporter Billy Jacobsen om den forsvunnede byen her.

Etter vikingtiden

Fremveksten av Vågar starter omtrent samtidig som vikingtiden (550-1050) går mot slutten.

Det er på det rene at det var et betydelig vikinghøvdingsete lengre vest i Lofoten (Lofotr), og det kan tenkes at mektige høvdinger langs hele kysten ble enige om Vågar som et slags nøytralt møtested - for varebytte, rådslagning og konfliktløsning.

Og så øker tilstrømningen til Vågar etter hvert som tørrfisken for alvor blir en kommersiell handelsvare ute i Europa på 1100-tallet. Og kongen engasjerer seg for å få opp produksjonen i Lofoten for å øke sine inntekter, og han sørger samtidig for å gi Vågar sentrale administrative funksjoner. jfr. rollen som tingsted.

Og skatten fra fiskere, produsenter og andre, blir betalt til kongen og lokale kirker, samt til erkebispesetet i Trondheim, med tørrfisk.

Kongen satser

Kong Øystein Magnussen (konge 1103-1123) tok initiativ til bygging av rorbuer i Vågar, slik at flest mulig tilreisende fiskere kunne delta i dette verdifulle torskefiskeriet.

I begynnelsen fraktet norske rikmenn tørrfisken direkte fra Vågar til utlandet, og britiske og andre utenlandske seilskip kom til Vågar for å bytte til seg tørrfisk mot varer de fraktet med seg hjemmefra.

Norges viktigste by

Men med tiden blir Bergen sentrum for omlasting og eksport av tørrfisken, noe som får stor betydning for utviklingen av Bergen som by. Og tørrfisken er også et et vesentlig økonomiske fundament for utviklingen av Trondheim. Men den langt mindre kjøpstaden Vågar må - iallfall på toppen av sine velmaktsdager - regnes som det viktigste norske stedet, i økonomisk betydning.

For det er snakk om betydelige verdier: På 1300-tallet, for eksempel, sto tørrfisken for 80 prosent av Norges totale eksport! Det kan ha vært tider da andelen var enda større.

Og ifølge boka "Torsk - fisken som skapte Norge", ble det på 1300-tallet hvert år eksportert 3000 tonn tørrfisk, til en verdi (regnet etter prisene i 2012) på rundt 520 millioner kroner.

Byen som forsvant

Mot slutten av 1300-tallet mistet Vågar sin betydning. Og byen forsvant - under et gåtens slør, for det fins mange ubesvarte spørsmål om denne byen, og om menneskene som befolket den, tross en god del utgravninger og forskning.

Det er funnet keramikk og andre gjenstander fra det meste av Europa, som vitner om et samfunn med betydelige internasjonale kontakter.

Men hvem var disse menneskene, hvor kom de fra, hvilke roller hadde de i dette samfunnet? Hva slags bygninger fantes det? Hvor mange innbyggere? Hvordan var dagliglivet?

Det var neppe veldig mange innbyggere, og begrepet by ville ikke passet like godt i en senere betydning av begrepet.

20.000 kvadratmeter

Ifølge en artikkel av professor Reidar Bertelsen, som har hatt det faglige ansvaret for de arkeologiske utgravningene, dekket tettbebyggelsen i Vågar på det meste et område på 20 mål.

Men under de årlige sommerstevnene, med handel og utskipning av varer med alskens seilskip, og med myndighetenes og maktelitens møter og ting, kan det godt tenkes at folketallet akkurat denne hektiske perioden doblet seg - minst.

Ble utkonkurrert

Svartedauen (1350) bidro med sitt til uro og forandringer i hele det norske samfunnet, noe som i neste runde kan ha bidratt til at Vågar mistet sin førstehånds omsetning av tørrfisken. Den ble da iallfall flyttet til Bergen, og nordlendingene måtte deretter sjøl sørge for å frakte tørrfisken dit.

Et annet forhold var at jektene hadde overtatt som frakteskuter, og jektene stakk for dypt i sjøen til å komme inn til Vågar. Ja, hele Storvågan skal med tiden komme i bakleksa på grunn av ugunstige havneforholdene, etterhvert som nye og større båttyper utvikles.

Men ikke nok med det: Vågar tapte også sin posisjon som landsdelens hovedstad.

Men byen kunne vel allikevel blomstret videre som fiskevær?

Ja, og på sett og vis gjorde den vel også det, ifølge professor Bertelsen, som mener det arkeologiske materialet tyder "på et samfunn som fortsatt var i vekst" utover 1500-1600-tallet.

– Forenklet kan vi si at Vágar gikk over fra å være en liten by til å bli et stort fiskevær, skriver Bertelsen i tidsskriftet Ottar.

Og på 1800-tallet er Storvågan det største fiskeværet i hele Lofoten. Da er det hele 110 rorbuer på stedet, og det var ikke uvanlig at rundt 1200 fiskere rodde lofotfisket fra Storvågan - noen ganger flere.

Nye bygg på 1500-tallet

Utgravningene har dokumentert at de gamle jord- og steinhusene i Vågar erstattes av tømmerhus utover 1500-tallet. Samtidig virker det som om selve navnet Vågar gradvis "forsvinner", for det snakkes etterhvert mest om Storvågan, som i det lange løp også kommer til å omfatte et noe større område enn gamle Vågar gjorde. (Vågar blir på sett og vis Storvågan).

Men det går senere nedover med Storvågan også, fremfor alt på grunn av de ugustige havneforholdene.

I mellomtiden har Kabelvåg vokst frem, et sted som med tiden blir Lofotens betydeligste fiskevær, og sentrum for handel og administrasjon.

Væreieren fallitt

Den siste væreieren i Storvågan går konkurs rundt år 1900, etter å ha slitt økonomisk i flere år. Og i 1901 kjøper Vaagan Sparebank eiendommen med den storslåtte og ruvende væreiergården på tvangsauksjon.

I 1909 blir denne gården gitt til kommunen, som bruker den til gamlehjem, inntil det nystifta Lofotmuseet overtar eiendommen i 1976.

Jevnet med jorda

Rundt år 1900 blir stedet for den fordums middelalderbyen Vågar, og bygninger oppført på samme plass fra 1500-tallet og utover, omgjort til åkerland.

Restene av byen Vågar blir altså jevnet med jorda. Det er ikke et spor igjen å se.

Utelatt fra historiefaget

Vågar blir heller ikke historiepensum i nasjonen Norge, tross sin umåtelige betydning.

For eksempel: Lars Tjoflot Engedalen tok sin mastergrad i Nordisk middelalder og vikingtid ved Universitetet i Oslo, og kan bekrefte at det hverken i pensum eller forelesninger ble formidlet noe som helst om torskens, tørrfiskens eller Lofotens betydning.

– Oslo er nok seg selv nærmest, fremholder Engedalen, forøvrig leder av Lofotmuseet i Storvågan, som forklaring i et radiointervju (mai 2013).

Gåten om kirka

Da kong Øystein engasjerte seg for utviklingen av Vågar på 1100-tallet, skal han også ha fått bygd ei kirke.

Det er aldri funnet rester etter den. Flere har prøvd å sannsynliggjøre hvor denne kirka eventuelt ble plassert - om den i det hele tatt ble bygd i selve Vågar, eller et annet sted, men ingen har lansert noen overbevisende antagelse, så langt vi kan se (pr. 2013).

Kilder:

Frank A. Jenssen: Torsk - fisken som skapte Norge (Kagge forlag 2012)

Håkon Brun: Kabelvåg - glimt av stedets historie frem til slutten av 1900-tallet (bokverk)

Den første byen i nord (Heftet Fotefar mot nord)

Tidsskriftet Ottar 4.2005

Billy Jacobsen: Den lille boken om Lofoten (2004).

Radio-intervju med konservator og leder av Lofotmuseet, Lars Tjoflot Engedalen, 2013. Foto av Engedalen i nettspilleren øverst.