NRK Meny
Normal

– Jeg trodde jeg var schizofren, men holdt det hemmelig

Hilde Kristin Soleng ble utsatt for overgrep i barndommen. Nå kan tilbudet som reddet henne bli lagt ned. – Jeg tror ikke de vet hva de gjør.

Hilde Kristin Soleng ble utsatt for overgrep i barndommen. Nå kan tilbudet som reddet henne bli lagt ned. – Jeg tror ikke de vet hva de gjør.

Hilde Kristin Soleng fra Storforshei i Rana veide kun 35 kilo da hun ble lagt inn ved Nordlandssykehusets avdeling for traumebehandling. – Den innleggelsen ble redningen, sier hun.

45 år gamle Hilde Kristin Soleng fra Storforshei i Rana veide kun 35 kilo da hun ble lagt inn ved Nordlandssykehusets enhet for traumelidelser.

– Når jeg ser på bilder av meg selv fra den tiden skjønner jeg ikke at det er meg, forteller hun til NRK.no.

I fullt kamuflasjeutstyr og med glattbarbert hode hadde Soleng sitt første møte med traumebehandlingen ved Nordlandssykehuset. Den gang trodde hun at hun var schizofren.

– Da jeg var tenårene dukket det opp stemmer i hodet. Jeg trodde jeg var schizofren, men holdt det hemmelig. Jeg ville ikke være syk og løy da jeg senere ble spurt av en psykolog om jeg hørte stemmer.

I bakhodet visste hun at det hadde skjedd noe grusomt i barndommen. Men minnene var fortrengt.

Overgrep og omsorgssvikt

– Moren min var svært psykisk syk da jeg vokste opp. Hun fikk ikke den hjelpen hun trengte, noe jeg led under. Da jeg ble litt eldre ble jeg også utsatt for seksuelle overgrep av noen i nær relasjon. Minnene fra barndommen har blitt så fortrengt at jeg i dag husker svært lite.

Som voksen slet Hilde Soleng med å finne meg til rette.

– På ett tidspunkt var jeg svært langt nede. Da hadde jeg gått til psykolog i noen år, uten at det hjalp. Til slutt ble jeg henvist til enheten for traumelidelser ved Nordlandssykehuset. Det ble redningen, sier hun.

Hukommelsestap

Da Soleng startet med traumebehandling ved Nordlandssykehuset falt bitene på plass. Hun lærte at det var minnene fra den traumatiske barndommen som førte til at hun fikk hukommelsestap eller falt tilbake i tid.

– Det kunne skje helt plutselig. En spesiell lukt kunne gjøre at jeg koblet helt ut. Dersom noe trigget meg kunne jeg plutselig bli seks år i hodet – også når jeg snakket.

Hilde Soleng fikk forklart at dette var en dissosiativ lidelse. Et ord hun aldri hadde hørt før. Sakte, men sikkert klarte hun å lære seg teknikker for å håndtere lidelsen. Det har gitt henne et bedre liv.

– Jeg blir ikke så redd lenger. Jeg kan fortsatt «forsvinne» og miste tråden. Men den verste angsten er borte. Jeg lærte meg å leve med lidelsen.

I ettertid har hun vært innlagt ved flere ganger senere, men har til daglig kun oppfølging av psykolog.

– En katastrofe

Men nå kan nordlandspasienter med traumelidelser kan miste behandlingstilbud de har i dag. Førstkommende torsdag skal Nordlandssykehusets styre avgjøre om enheten for traumelidelser skal legges ned.

Det er en katastrofe. Jeg tror ikke de vet hva de gjør. Hadde jeg ikke fått den spesialiserte behandlingen jeg har fått, ville jeg aldri funnet ut hva som feilte meg og eller likesinnede. Det er veldig trist om ikke andre i samme situasjon skal få den hjelpen.

– Men kunne du ikke fått like god hjelp hos kommunen eller ved distriktspsykiatrisk senter?

– Nei, når du er så syk som jeg var, så må man legges inn. Det hjelper ikke å sitte hos en psykolog i 45 minutter og så dra hjem alene. Da hadde jeg i så fall vært nødt til å være full hele tiden.

Kritisk til nedlegging

7. november blir skjebnen til traumeavdelingen forseglet.

Nå er planen at traumepasientene skal behandles ved distriktspsykiatriske sentre (DPS). Det er psykologspesialist og traumeekspert Elin Solvang svært kritisk til.

Hun mener det vil føre til at mange pasienter ikke får den hjelpen de trenger..

– Det er mange barn som ikke blir fanget opp, og som derfor ikke fanges opp mens de er små. Disse går omkring som voksne og har det veldig tungt. I vårt samfunn må vi ta oss råd til å ta disse «voksne» barna. De går fortsatt og bærer disse sårede barna inne i seg, sier hun til NRK.no.

Hun mener at kommuner og DPS ikke vil ha mulighet til å bygge opp den kompetansen, som de har spesialisert seg på ved traumeavdelingen.

– Det er mange gode tanker rundt behandlingsformer, blant annet at behandling skal skje i kommunene. Men i vår landsdel er kommunene små og har få innbyggere. Jeg kan aldri forestille meg at de skal klare å opparbeide seg kunnskap til å tilby spesialisert behandling, sier hun.

– Må følge nasjonale føringer

Avdelingen som nå kan bli nedlagt har 10 sengeplasser, og kan behandle mellom 35 og 80 pasienter i året. Klinikksjef Trude Grønlund ved Nordlandssykehuset sier de er nødt til å følge nasjonale føringer:

Trude Grønlund

Klinikksjef Trude Grønlund.

Foto: Ola Helness / NRK

– Det er et nasjonalt mål at pasienter med psykiske lidelser skal få behandling i sitt nærmiljø. Derfor legges ressursene til behandling til de distriktspsykiatriske sentrene og bort fra sykehusavdeling, sier hun.

– Vil pasienter som har behov for tettere oppfølging og innleggelse få det?

– De vil kunne få innleggelse og dagbehandling på DPS som i dag. Men det tilbudet vi har ved traumeenheten i Bodø er et veldig spesialisert tilbud som vi beklager at vi må legge ned. Men når ressursene flyttes til distriktene må også vi flytte tilbudet.

– Så det er ikke bare dere som har hånda på rattet?

– Nei, dette er pålegg fra departementet og regionale helseforetak.

Sparer ti millioner

Selv om Grønlund framholder at nedleggelsen ikke bare handler om økonomi, er det ingen tvil om at det har spilt en sentral rolle.

Klinikken fikk redusert rammene sine med 10,2 millioner kroner for 2014, det er omtrent det samme som spares ved å legge ned traumeavdelingen.

– Det stemmer. Vi sparer ti millioner kroner. Og som klinikksjef må jeg forholde meg til budsjettet som blir lagt, hvis ikke hadde jeg ikke gjort jobben min. Traumeteamet skal opprettholdes som en ambulerende enhet, sier Grønlund.

– Boblende frykt

Line Catrin Melbye fra Mo i Rana har hatt sterk angst siden hun var 18 år etter traumatiske opplevelser i oppveksten. For sju år siden fikk hun en dyp depresjon.

Line Catrin Melbye

Line Catrin Melbye fra Mo i Rana var innlagt på traumeavdelingen ved Nordlandssykehuset i tre måneneer. – Jeg har fått et liv. Jeg kan løfte blikket. Det kunne jeg ikke før, sier hun.

Foto: Frank Nygård / NRK

– Egentlig har jeg gått og kjent på en boblende frykt hele livet. Jeg var ofte syk. Men denne gangen var det verre enn noen ganger tidligere. Jeg lå flatt ut

på sofaen og greide knapt å lage middag til datteren min.

Jobben ble vanskelig, hun måtte tvinge seg til å gå på skoletilstelninger og turte ikke å snakke med folk. Å gå i butikker var en enorm påkjenning.

– Jeg dro ut for å handle mat like før stengetid i 23-tida om kvelden. Da var det bare meg der.

Melbye ble henvist til Voksenpsykiatrisk klinikk i hjembyen.

– Jeg gikk til samtaler en gang i uka. Men etter timen min skulle jeg ut å fungere igjen. Jeg rakk ikke å «skrelle av» før jeg måtte ta på meg masken igjen.

Hun ble henvist til traumeavdelingen i Bodø, hvor hun var innlagt i tre måneder.

– Jeg fikk veldig god hjelp. Hadde det ikke vært for traumeavdelingen ville jeg vært uføretrygdet i dag, sier Melbye.

I dag er hun i full jobb. Hun har fått samboer og enda ei datter. Line Catrin Melbye kan ikke skjønne at avdelingen nå blir lagt ned.

– Jeg har fått et liv. Jeg kan løfte blikket. Det kunne jeg ikke før, sier hun.