Sentrum under press

ANALYSE: Både Venstre og Kristelig Folkeparti sa et kategorisk nei til regjeringssamarbeid med Fremskrittspartiet før valget.

Venstre gjorde dette i form av en garanti som Venstre-leder Lars Sponheim ga under valgkampen.

Begge partiene ble straffet av velgerne, men Venstre fikk lide mest.

• Bondevik tror fortsatt

Dramatisk nedtur

Venstre forsvant under sperregrensen og kom tilbake til Stortinget med bare to representanter. KrF gjorde sitt dårligste stortingsvalg noensinne siden partiet fikk sitt rikspolitiske gjennombrudd i 1945.

I Møre og Romsdal ble Venstre nesten halvert, og Leif Helge Kongshaug mistet stortingsplassen sin. Venstre gjorde tidenes dårligste valg i Møre og Romsdal. Partiet får en tung veg tilbake til Mørebenken.

Det spesielle med Venstre er at partiet mangler det grunnfjellet som de andre partiene har. Det gjør Venstre sårbar. Partiet har klart å mobilisere velgere ved å synliggjøre seg gjennom media. Denne gangen bommet Venstre.

KrF gikk tilbake hele 2,6 prosentpoeng i Møre og Romsdal, men berget det åttende og siste mandatet. Det er ingen selvfølge at KrF holder mandatet sitt etter stortingsvalget i 2013. Dette er en dramatisk nedtur for et parti som har hatt et svært godt grep om velgerne i Møre og Romsdal i hele etterkrigstiden. Ved stortingsvalget i 2001 var KrF det største partiet i Møre og Romsdal.

Et hinder

Mange har hevdet at Venstres mageplask skyldes at velgerne oppfattet partiet som et hinder for en borgerlig regjering. Dette synspunktet har selvfølgelig svært mye for seg.

For velgere som hadde et sterkt ønske om en borgerlig regjering sto KrF og Venstres nei til FrP i vegen for en slik regjering. Venstre er og har alltid vært et borgerlig parti. I 2005 kapret Venstre mange Høyre-velgere fordi et Venstre over sperregrensen den gang ble sett på som en forutsetning for at regjeringen Bondevik kunne fortsette.

Velgerne har altså forventinger om at Venstre skal bidra til samarbeid på borgerlig side.

Men det er grunn til å peke på at de to partiene neppe kunne ha åpnet for et ja til Fremskrittspartiet uten å oppleve et betydelig velgertap.

For Venstre ville et slikt vegvalg være en umulighet. For KrF ville det ha ført til velgerlekkasjer til de rød-grønne partiene. Media har fokusert mye på lekkasjer av konservative kristne til FrP. Men i 2005 var velgerlekkasjene fra KrF til de rød-grønne partiene samlet sett langt større enn lekkasjene til FrP.

En død hest

Hovedproblemet for de to sentrumspartiene nå er at det spillerommet de har trodd at de har hatt, er smuldret bort. Det setter KrF og Venstre i en vanskelig situasjon.

Årets stortingsvalg har torpedert illusjonen om at det er mulig å danne en borgerlig regjering der Frp ikke er med. Å satse på en Høyre-Venstre-KrF regjering nå er å sette pengene på en død hest. I 2013 blir sentrumspartiene tvunget til å velge mellom Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet.

Spørsmålet er: hva vil være rammebetingelsene for de vegvalgene KrF og Venstre må gjøre inn mot stortingsvalget i 2013 når Bondevik 2-modellen for borgerlig samarbeid ikke lenger fremstår som realistisk?

De neste fire årene

Som opposisjonsparti har Frp endt opp med det nest beste alternativet etter valget. Det mest gunstige ville ha vært en ren Arbeiderpartiregjering i mindretall. Det er all grunn til å tro at oppslutningen om Frp vil holde seg på et høyt nivå gjennom hele den neste fire-årsperioden.

Partiet kommer heller ikke til å fire på kravet om å være med i en borgerlig regjering etter valget i 2013. Snarere tvert om.

Da er det et større spenningsmoment hva som skjer i forholdet mellom de rød-grønne regjeringspartiene i den neste fire-årsperioden.

Valgresultatet er en stor utfordring for regjeringen Stoltenberg. Arbeiderpartiets seier og SVs nederlag har endret styrkeforholdet mellom regjeringspartiene. SV har betalt en høy pris for å delta i regjeringen. Partiet tåler neppe et tap til i 2013.

Valgresultatet vil føre til et krav i SV om mer gjennomslag i regjeringen i saker som er viktige for SV. Partiets profil må bli tydeligere. Velgerflukten må stoppes. Kommunevalget om to år blir avgjørende for SV. Går partiet på en smell her kan konklusjonen bli at SV er best tjent med å gå i opposisjon.

Murring

Samtidig er det også murring i Arbeiderpartiet og Senterpartiet.

I Arbeiderpartiet er det sterke krefter som ønsker å kvitte seg med SV og Senterpartiet. Disse mener at Arbeiderpartiet er best tjent med å regjerere alene. Ønsket om å ha en styringsdyktig flertallsregjering som har vært et viktig argument for det rød-grønne samarbeidet, veier ikke lenger så tungt.

Et "krassere" SV som krever mer gjennomslag i partiets kjernesaker, vil forsterke denne misnøyen.

I Senterpartiet har det bygget seg opp en "høyrefløy" der brodden er rettet mot SV. Senterpartiet og SV er på kollisjonskurs i flere saker, men det er særlig rovdyrpolitikken som vekker følelser. SV-kritikerne i Senterpartiet er også misfornøyd med partileder Liv Signe Navarsete fordi hun ikke gir mer rom for intern uenighet.

Valgresultatet har styrket Navarsetes posisjon inntil videre.

Men det er grunn til å minne om at Senterpartiet er et borgerlig parti som har inngått et fornuftsekteskap med venstresiden.

Innflytelse eller ikke innflytelse

Tilbake til KrF og Venstre som de neste årene vil være helt uten innflytelse i norsk politikk, og som ikke lenger kan satse på et Høyre/sentrum- samarbeid der Frp ikke er med.

Rammebetingelsene for KrF og Venstre inn mot 2013 er altså en høyreside med et fortsatt sterkt Frp, og en rød-grønn regjering som kan være en saga blott om fire år.

Skal KrF og Venstre velge Arbeiderpartiet må SV ut av regjeringen.

En Ap/sentrum-regjering virker lite sannsynlig i dag. Men dersom den rød-grønne regjeringen går i oppløsning kan Arbeiderpartiet manøvrere mot sentrum for å skaffe seg et støttegrunnlag for en ren Arbeiderpartiregjering. Da må Arbeiderpartiet trolig gi betydelige konsesjoner på områder som familiepolitikk, skolepolitikk og næringspolitikk.

Åtet vil være den innflytelsen som partiene får. Særlig KrF tåler ikke flere år som et anonymt opposisjonsparti uten innflytelse i Stortinget.

Skal KrF og Venstre støtte eller delta i en regjering med Fremskrittspartiet i 2013 må Fremskrittspartiet vise en helt annen holdning til brobygging enn det partiet har gjort de senere årene.

Frp har de siste fire årene rendyrket rollen sin som opposisjonsparti. Skal KrF og Venstre bli med må Frp trolig legge til side en rekke av særstandpunktene sine. Det kan koste dyrt i form av svekket oppslutning.

I KrF har konservative kristne presset på for å få til et regjeringssamarbeid med Frp. I Venstre er derimot avstanden til Frp enorm.

Så lenge oppslutningen om Frp holder seg på et høyt nivå er en tredje løsning med Høyre, KrF og Venstre helt urealistisk. Det betyr at KrF og Venstre i 2013 må velge mellom to alternativer som ideologisk sett vil kunne fremstå som uspiselige.

Men i det politiske regnstykket vil spørsmålet om innflytelse utgjøre bunnlinjen. Det er innflytelse partiene lever av i det lange løp.

Hvilken veg går de to sentrumspartiene? I dag er det et åpent spørsmål.