KrF i skyggenes dal

Kristelig Folkeparti har hatt et svært godt grep om velgerne i Møre og Romsdal i hele etterkrigstiden. Men de siste seks årene har velgerflukten vært stor, og partiet har mistet grepet.

Stortinget
Foto: Erichsen, Jarl Fr., Arkivfoto: Jarl Fr. Erichsen / SCANPIX

ANALYSE: KrF har mistet de mest konservative kristne velgerne til Fremskrittspartiet.

Men stortingsvalget i 2005 viste også at lekkasjen av velgere til de rød-grønne partiene var stor.

Før stortingsvalget i år har KrF kommet under ytterligere press. Fremtredende talspersoner for de lavkirkelige miljøene har krevd at KrF åpner for regjeringssamarbeid med Fremskrittspartiet. De mener den rød-grønne regjeringens politikk har ført til en avkristning av Norge og ønsker et regjeringsskifte

KrF-ledelsen holder fast på sitt nei til FrP. Blant konservative kristne velgere bidrar dette til å så tvil om hvorvidt KrF er det partiet som best forsvarer den kristne kulturen.

Motkultur-effekten

Kristelig Folkeparti som ble dannet etter en nominasjonsstrid i Venstre i Hordaland i 1933, slo gjennom med brask og bram i Møre og Romsdal i 1945.

Einar Hareide

Einar Hareide fra Hareid var stortingsrepresentant i perioden 1945-65. Han var formann i KrF fra 1955 til 1967.

Foto: Kristelig Folkepartis arkiv

I de første fem stortingsvalgene etter krigen hadde partiet en oppslutning på over 20 prosent i Møre og Romsdal. Toppen ble nådd i 1949. KrF fikk 27 prosent totalt i Møre og Romsdal, men stilte ikke liste i bykretsene. For landkretsene isolert hadde partiet hele 35,1 prosent.

KrFs gjennombrudd etter 1945 kan forklares med at motkulturene har preget deler av Møre og Romsdal. Dette gjelder først og fremst Sunnmøre.

Valgforskeren Stein Rokkan har i artikkelen "Geografi, religion og samfunnsklasse: Kryssende konfliktlinjer i norsk politikk" (1967) vist hvordan motkulturer som lavkirkelig kristendom, avholdssak og målsak har skapt skillelinjer i norsk politikk. Motkulturene skapte pressgrupper som sto sterkt på Sør- og Vestlandet, og som senere påvirket partimønsteret.

Flying start

Men KrF fikk også en flying start fordi Bondepartiet lå nede med brukket rygg etter krigen.

En rekke av Bondepartiets tillitsvalgte rundt om i landet hadde havnet på feil side under krigen. KrF hadde ingen flekker på rullebladet. I 1949 ble Bondepartiets stortingsvalgliste i Møre og Romsdal forkastet fordi den ble levert etter fristen. KrF kapret mange velgere fra Bondepartiet, men også fra Venstre.

I samtlige stortingsvalg etter 1945 har KrF hatt en høyere oppslutning i Møre og Romsdal enn på landsbasis. Ved åtte av stortingsvalgene etter 1945 har KrF hatt en oppslutning i Møre og Romsdal som har vært dobbelt så stor som på landsbasis. I 1945 og i 1949 var oppslutningen tre ganger så stor. I 1949 og 1977 fikk partiet tre mandater fra Møre og Romsdal.

Bondevik-effekten

KrF holdt posisjonen i Møre og Romsdal frem til og med stortingsvalget i 2001 da partiet var størst i Møre og Romsdal med 19,8 prosent. I flere tiår var Kjell Magne Bondevik den store spydspissen i kampen om velgerne. Dette slo spesielt ut ved stortingsvalgene i 1997 og 2001. Begge gangene var Bondevik statsministerkandidat og dannet regjering etter valget.

Dette bildet av en sigarrøykende Kjell Magne Bondevik er fra KrFs valgvake i 1997. Valget endre med sentrumsregjering bestående av KrF, Sp og V, og Bondevik ble statsminister.

Kjell Magne Bondevik feirer valgresultatet i 1997. Bondevik ble statsminister etter valget. Men ikke alle likte sigaren.

Foto: Morten Holm, Scanpix

Siden har det gått nedover. KrF har i løpet av noen år blitt nærmest halvert i Møre og Romsdal. I 2005 fikk partiet 11 prosent. For første gang siden 1945 måtte KrF nøye seg med ett mandat i Møre og Romsdal. Det er ingenting som tyder på at partiet klarer å løfte seg i årets stortingsvalg.

Mange har forklart KrFs tilbakegang med at Kjell Magne Bondevik er ute av politikken.

Men det er grunn til å peke på at nedgangen begynte allerede tidlig i hans andre regjeringsperiode, og at partiet gjorde tidenes dårligste valg i 2005 med Bondevik som statsministerkandidat.

Fra KrF til FrP?

De siste årene har KrF mistet velgere til Fremskrittspartiet. Dette har fått stor oppmerksomhet i media. Det er de mest konservative kristne som gått denne vegen.

Det var betydelige velgerlekkasjer fra KrF til FrP i 2005. Men i følge Aardal, Bernt (red.): Norske velgere. En studie av stortingsvalget 2005 (2007) tapte KrF nesten dobbelt så mange velgere samlet sett til de rød-grønne partiene som til FrP. Dette valget viste også at lojaliteten blant KrF sine velgere har sunket dramatisk.

Misnøyen blant konservative kristne velgere er en stor utfordring for KrF. Men spørsmålet er om det er dette som er hovedproblemet for KrF. Velgerlekkasjene andre vegen viser at partiet ikke klarer å fornye seg. Fornyelse har vært et stikkord i de periodene KrF har hatt vekst, både i 1970-årene og siste delen av 1990-årene.

Særlig i den siste perioden klarte KrF å fremstå som et mer åpent og inkluderende parti med langt større appell enn tidligere. Partiet klarte å skape en debatt om verdier. Partiet vant nye velgere.

Problemet i 2009 er at KrF ikke klarer å vinne nye velgergrupper, ikke at de mest konservative truer med å forlate partiet.

Innflytelse

Et annet problem for KrF de siste fire årene har vært situasjonen i Stortinget der KrF har vært et lite opposisjonsparti uten innflytelse fordi den rød-grønne regjeringa har hatt flertall i Stortinget. Regjeringa har kunne kjøre gjennom sakene i Stortinget uten å forhandle om støtte.

Dette er en viktig årsak til misnøyen blant konservative kristne velgere som føler at de taper kampen om kristne verdier i skolen og om ekteskapsloven. Derfor vil disse velgerne ha et regjeringsskifte, og derfor kommer kravet om et regjeringssamarbeid med Fremskrittspartiet.

KrF og høyresiden

Men spørsmålet om hvor mye KrF skal vende seg mot høyre har ofte vært en kime til konflikt i partiet. I de tre vekstperiodene KrF har hatt etter 1945, har partiet vært i opposisjon i Stortinget eller - som tilfellet var i 1972-73 og 1997-2000 - vært med i rene sentrumsregjeringer. Nedgangen for partiet har kommet i de periodene KrF har sittet i regjering med Høyre.

Kjell Magne Bondeviks andre regjering

Kjell Magne Bondevik danner sin andre regjering i 2001. Men KrF opplevde en kraftig tilbakegang i løpet av Bondeviks andre regjeringstid.

Foto: Lise Åserud, Scanpix

Dette gjelder særlig etter at Kjell Magne Bondevik dannet sin andre regjering i 2001. De siste to årene av hans regjeringstid var det stor misnøye i KrF med blant annet kommunepolitikken som denne regjeringen førte. KrF fikk statsministeren mens Høyre fikk politikken var omkvedet.

Det kan altså være gode historiske argumenter for ikke å vende seg til Fremskrittspartiet når den politiske avstanden er så stor.

Men en fortsatt rød-grønn flertallsregjering etter valget vil fort kunne bli en katastrofe for KrF. Det betyr fire nye år i skyggenes dal. Dagfinn Høybråtens svar er en Høyre-sentrum regjering. FrP har sagt nei til å støtte en slik regjering Skal dette bli noe av er det i allefall en forutsetning at de tre partiene Høyre, KrF og Venstre samlet står sterkere i Stortinget enn FrP.

Og fortsatt gjenstår det å bevise at et regjeringssamarbeid med Høyre vil være noen velsignelse for KrF.