Utstillinga Alltid en fremmed handler om de mange barna i nord som måtte flytte hjemmefra for å gå på skole fra sjuårsalderen.
Hvor mange de var, vet ingen. Ifølge boka Internatliv av Ingjerd Tjelle bodde 2 800 av 7 900 registrerte skolebarn i Finnmark på skoleinternat i 1940.
«Ingen andre steder i Europa ble det over en så kort periode – i et så grisgrendt område bygget så mange skoleinternater som i Finnmark», skriver hun.
I perioden fra 1905 til 1940 ble det bygd 49 internater i Finnmark. Også i Nord-Troms fantes enkelte internater.
Utstillinga er foreløpig bare noen rammer som skal gjøres klar i løpet av de neste ukene. Prosjektansvarlig Cathrine Paus fra museet og fagansvarlig for utstillingen Ketil Zachariassen fra universitetet.
Foto: Laila Lanes / NRKBåde gode og dårlige opplevelser
Barna som flytta inn på skolene flytta ikke bare fra mor og far, men også fra språket og kulturen hjemme. Opplevelsene for dem var ulik.
– Noen hadde det bra og opplevde internatene som en fin plass å være. Andre hadde det ikke så bra, sier førsteamanuensis i historie Ketil Zachariassen ved UiT Norges arktiske universitet. Han er fagansvarlig for utstillinga.
Men felles for de fleste var at de følte seg fremmedgjort.
– Det som går igjen er beskrivelsen av at barna flyttet inn på en skole som hadde lite til felles med livet hjemme, og at internatskolen aldri ble et hjem. Samtidig formet hverdagen og rutinene på skolen dem, og når de kom tilbake til familien følte de seg fremmed også der, sier han.
Inger Kaisa Bækø (t. ve.) og Christel Slettli Hansen (t. hø.) er produsenter for utstillingen, Bækø sier hun har lært mye om sin egen kvenske bakgrunn gjennom utstillingsarbeidet. Her sammen med Ketil Zachariassen og Cathrine Paus.
Foto: Laila Lanes / NRKBekreftes i kommisjonens rapport
Zachariassen er også medlem i Sannhets- og forsoningskommisjonen for fornorskningen av samer, kvener og norskfinner.
Internatskolene i Troms og Finnmark blei brukt som verktøy for å gjøre samiske og kvenske barn norske og var en viktig del av fornorskningspolitikken. De er et viktig tema i kommisjonens rapport.
Uten å røpe for mye fra rapporten som legges fram på torsdag, forteller han at dette også kommer fram i deres arbeid.
– Dette kommer også fram i denne utstillinga, nettopp denne følelsen av å bli gjort fremmed. Man kommer i en posisjon som er veldig vanskelig, og som man bærer med seg, sier han.
Internathistoria er en blindsone
– Det er ei lita utstilling om et stort tema som har vært belyst altfor lite, sier prosjektansvarlig ved Norges arktiske universitetsmuseum Cathrine Paus.
Hun sier det var viktig for dem å sette søkelyset på en ganske stor del av vår nyere historie i Nord-Norge.
– Veldig mange har enten opplevd sjøl å starte sin skoletilværelse på internat, flytte hjemmefra som sjuåring, eller de kjenner noen eller har noen i familien som har opplevd det.
Gjennom utstillinga ønsker de å reise spørsmål rundt hvordan det påvirka barna å vokse opp på institusjon, og hvordan praksisen har preget – og fortsetter å prege – samfunnet vårt.
Skisse fra utstillingen.
Illustrasjon: Mari Lotherington og Bjørn Hatteng /– Internathistorien har vært en blindsone i fortellinga om Nord-Norge. Det finnes ikke et samlet svar på hvordan det var å bo på internat som barn, sier Paus.
Skal tilbake til der historiene kommer fra
Utstillinga åpner 11. juni, knappe to uker etter at kommisjonen legger fram sin rapport torsdag 1. juni. For museet er det viktig å være aktuell, sier Paus.
– Vi visste at denne rapporten fra kommisjonen kom så derfor har vi anstrengt oss ekstra for å få utstillinga ferdig.
Det er en fordel at det er en lett og mobil utstilling for det er en vandreutstilling som skal tilbake til der historiene skjedde, sier Paus.
– De er ulike ting i dag, noen er jo spøkelseshus mens andre er jo skoler fremdeles. Vi ønsker at disse fortellingene og denne utstillinga skal tilbake til der historiene kommer fra. Så fra januar 24 blir dette en vandreutstilling.
