– Solhov bør bli et varig minne om den uretten som skjedde

Solhov blei bygd i 1924 og er fortsatt i dag Nord-Norges største trebygning.

– Den er bygd i en prakt som skulle vise den norske kulturhistorien og nasjonalromantikken. Det er jo et fantastisk flott bygg, sier ordfører Dan Håvard Johnsen.

Å gjøre skolen til et museum for fornorskningspolitikken, og dermed et minnesmerke over fornorskningspolitikken og den uretten den medførte, vil være en fin måte å følge opp Sannhets – og forsoningskommisjonens rapport som kommer i juni, mener han.

Til neste år er det 100 år siden praktbygget blei reist, i en tid da bebyggelsen i området ellers stort sett var av en helt annen standard. Formålet med undervisningen i bygget var å lære kvenske og samiske barn rundt Lyngenfjorden norsk språk og kulturarv.

Solhov var viktig for utdanningen rundt fjorden

Inne i bygget er det norske symboler, som det norske riksvåpenet, treskjæringer og rosemalinger. Ordfører Johnsen peker på riksvåpenet som henger i storsalen.

– Her satt unge lyngsværinger, kåfjordinger og storfjordinger og lærte seg å sy bunad i stedet for den drakten som var vanlig, kanskje, kvendrakten eller samisk kostyme, sier han.

Eivind Bråstad Jensen, tidligere skoledirektør i Troms, har for en del år siden skrevet hovedoppgave om Solhov og også flere bøker om fornorskningen, blant anna i skoleverket. Solhov var viktig for Nord-Troms, sier han.

– Det var ikke mange utdanningstilbud i nordfylket så det her er faktisk en veldig sentral institusjon for denne regionen.

Blant anna var det mange kjente personer fra kulturliv, politikk og media som fikk sin utdanning her, forteller han. Men det var en institusjon hvor man skulle bli norsk og glemme det samiske og det kvenske.

– Det var en del av programmet. En av de første rektorene sa at «målet var at dei skulle verta som norske i ett og alt». Det var en ganske sterk erklæring. Solhov var en meget sentral fornorskningsbastion i Nord-Troms.

– Vi var norske ungdommer

En av de som har gått på skolen, Turid Hausner, kan bekrefte at de blei norske.
Hun går i korridorene for å se om hun finner rommet hun bodde i da hun gikk her tidlig på 60-tallet.

– Her tror jeg rommet som jeg og ei anna jente delte er, sier hun.

Hun tar på døra som er låst.

– Vi var en gjeng med norske ungdommer. 60-tallet var Elvis, og vi lærte oss gjerne leikarring og sang norske sanger i kor. Vi hadde ingen ide om at vi var noe annet enn norsk.

Hun forteller at hun fikk mer informasjon om bakgrunnen til folk rundt Lyngenfjorden da hun seinere begynte å studere. Hun fikk da vite at de fleste i Lyngen hadde samisk bakgrunn.

– Seinere oppdaga jeg at det nok også var et annet folk her.

Som pensjonist begynte hun med slektsforskning og fant ut at hun hadde mange slektninger på svensk og finsk side i Tornedalen.

Også Turids mor gikk på Solhov i mellomkrigstida, da fornorskningen sto sterkt. Hun var veldig positiv til Solhov, slik mange andre ungdommer som fikk sin utdanning her var.

– Min mor var veldig positiv fordi hun hadde fått utdanne seg så nært hjemmet. Hun var nok mer bevisst på det at hun ikke var norsk fordi besteforeldrene mine snakka jo både samisk og norsk. Men hun var veldig glad for å få den utdanningen både når det gjaldt husstell, økonomi og det kulturelle.

Blant anna lærte mora å sy hardangerbunad og gamle norske motiver på tepper og sånt.

– De grep veldig etter det norske, det var viktig for dem at de skulle bli aksepterte norske borgere.

På den måten har Solhov hatt både en positiv og en negativ side.

Blei lagt lokk på fortida

Ordfører Johnsen syns det er trist at både det samiske og det kvenske språket forsvant i denne perioden. Han viser til at norsk var et minoritetsspråk i området da skolen blei bygd og tatt i bruk.

– Vi er vel i det området som er mest fornorska i Norge i dag. Men det skjedde så pass tidlig at det ikke har vært noe særlig snakk om det, sier han.

Den generasjonen som var født rundt og før 1920 i dette området, blei automatisk fornorska, sier han. De ville ikke høre snakk om hverken samisk eller kvensk/finsk.

– Det gjaldt blant anna mine foreldre som var født rundt 1925.

– Det som skjedde med den generasjonen var at de ville ikke snakke om sin fleretniske arv, det skulle settes lokk på, sier Jensen.

Ordføreren har den kommende rapporten fra Sannhets- og forsoningskommisjonen som gransker fornorskningen av samer, kvener og norskfinner i tankene. Rapporten kommer i juni og han mener det er en fin foranledning for å presentere ideen om et fornorskningsmuseum.

– Nå kommer alt på bordet i forbindelse med rapporten tenker jeg at hva er vel mer naturlig enn at vi får et fornorskningsmuseum her, at det blir nasjonalstaten Norge sitt minnesmerke over det som skjedde og vår historie, og ganske nære historie og.

Eivind Bråstad Jensen støtter ideen.

– Jeg syns det høres veldig interessant ut, sier han.

Også dagens eier av Solhov, Ingunn Vatne, liker ideen. Hun driver blant anna utleie av rom i bygget nå. Hun sier hun lenge har tenkt at det burde være et museum her.

– Det er jo et veldig historisk sted og veldig viktig å ta vare på den historien. Det har vært planen min siden jeg kjøpte Solhov, faktisk.