– Spennende og artig å være av kvensk opprinnelse

– Jeg kan telle på kvensk, skaffe meg mat på kvensk, hilse og sånne ting, men akkurat det å gjennomføre en samtale, er umulig, forteller Jens-Petter Seppola fra Skibotn.

Jens-Petter Seppola trives på fjellene i Skibotn (Yykeänperä)

Jens-Petter Seppola trives på fjellene i Skibotn (Yykeänperä). Her nyter han utsikten fra Falsnes-fjellet mot Lyngenfjorden. Hit har det vandret utallige kvener gjennom hundrevis av år.

Foto: Privat

Jens-Petter Seppola (49) bor i Harstad, men er født og oppvokst i Skibotn (Yykeänperä). Slekta hans kom til Norge fra svenske Tornedalen og finske Muonio-området for flere generasjoner siden, både fra mors – og farssiden.

Han forklarer hvorfor han ikke snakker kvensk.

Jens-Petter Seppola bor i Harstad

Jens-Petter Seppola er en kven. Han er opprinnelig fra Skibotn, men har bodd 22 år i Harstad der han jobber som prosjektleder i Forsvarsbygg. Om sommeren kjører han ofte til Tornedalen, sammen med sine foreldre, for å finne mer ut av familiens aner der.

– Det var få av de ungdommene hos oss som fikk språket med seg – vi ble ikke pratet kvensk til. Det var liksom ikke tanker om det da at man skulle viderebringe språket. Man angrer kanskje i ettertid og skulle gjerne hatt det med seg, men det er ikke blitt sånn.

– Du er opptatt av å finne mer ut av ditt opphav?

– Ja. Nå i de siste årene har jeg sammen med mamma Astrid (77) og pappa Egil (85), kjørt nedover Tornedalen på korte ferieturer, for å finne plasser der pappa enda husker hvor de forskjellige er ifra. Seppola-slekta og Grape-slekta ifra farssiden kom fra den svenske Tornedalen, og på morssiden stammer slekta helt fra Tornio. Man kan si slekta mi kommer fra Tornio til finske Karesuando, det gjelder både mors – og farssiden. Jeg synes det er spennende å finne mer ut av mine forfedre, sier Seppola.

Felles interesse

– Begge foreldrene mine synes også at det er spennende å forske på våre aner. Mamma har manglet en del av sin bakgrunn, så vi koblet oss opp på sidene til My Heritage (slektforskerverktøy), men klarte egentlig bare å spore oss opp tilbake til min morfarsmor. Min morfarsfar hadde vi helt kontroll på, men ikke på min morfarsmor.

– Interessen din har bare økt i de siste årene?

– Jeg har vært bestandig interessert i historie og slekt. Helt fra barnsbein av har jeg sittet som et tent lys når blant annet mine onkler og tanter og pappa diskuterte for eksempel på kvenske ord, hva slags ord de husker, hva slags ting dem huska. Det har bestandig vært en interesse der, man har nå fått bedre tid når ungene begynner å bli større.

– De voksne pratet kvensk seg imellom i Skibotn?

– Ja. Hvis jeg og pappa dro rundt i bygda, pratet han ofte kvensk med de han prata med. Spesielt hvis det var ting vi ungene ikke skulle forstå, så kunne de slå over på det språket de var vokst opp med. Bestemor og bestefar pratet kvensk seg imellom, og besteforeldrene til pappa snakka nesten utelukkende kvensk. Min morfar kunne både kvensk og samisk fra barnsbein av. Han var trespråklig.

Nøden tvang folk på flyttefot

– Det var nøden som brakte dem fra Tornedalen til Ishavet. Jeg fant en artikkel på NRK fra 50–60 – tallet om ungene som ble sendt med flyttesamene til kysten. De tok med seg ungene som foreldrene ga fra seg for at dem skulle få et bedre liv. De var kommet over med reinraider som skulle til kysten, og ble oppdratt i familier som kanskje var barnløse.

En historie fra Gratangen berørte Jens – Petter veldig. En bror og søster som var kommet over fra Tornedalen hadde bodd bare en kilometer unna hverandre, men oppdaget ikke dette før de ble gammel.

Historien er blitt kjent gjennom Carl Schøyens bok «Tre stammers møte».

Barna også interessert over det kvenske

Barna til Jens – Petter Seppola er stolt av sitt kvenske bakgrunn. De synes også det er artig å ha et litt utradisjonelt etternavn. Interessen for selve språket kommer frem i underholdning på kjøreturer. Mellom Harstad og Skibotn diskuterer familien finske eller kvenske ord. Fremme hos far og bestefar Egil Seppola kontrolleres riktigheten av det. Ungdommen har kanskje også brukt de kvenske nettsidene, og kommet frem til standardfraser som de har sagt til bestefaren når dem er kommet frem. «Hyvvää iltaa» og så videre.

Jens Petter Seppola

Jens-Petter Seppola har alltid hatt interesse for det kvenske. Når tanter og onkler kom på besøk, satt han som et lys og lyttet til det kvenske språket som de voksne snakket seg imellom. Den dag i dag bærer hans intonasjon i norsk preg av det kvenske. Trykket er tyngst på første stavelsen av ordet, og hjemme i Skibotn blir det enda mer tydelig.

Foto: privat

– Du har DNAbevis på at dere er av kvensk opphav?

– Ja. Vi har tatt disse DNA – testene som er begynt å bli så populær. Vi har funnet ut at vi har ganske stor andel av det finske som kommer frem når de skal plassere deg inn for folkegruppe. Det gjelder både meg og fruen og ungene selvsagt.

«Fruen» Ann-Cathrin Midtun Seppola har aner til Kåfjord, Rasteby på vestsiden av fjorden, og Oteren innerst i Storfjord og Lyngenfjord.

– Mamma sitt folk er like fra sør for Skibotn, Kitdalen i Storfjord. Der er det kvensk befolkning akkurat som i Skibotn. I og med at mamma var fra indre deler av fjorden, i nærheten av der fruen er ifra, lurte vi på om vi var i slekt. Vi fant ut i My Heritage at vi var ikke slekt sånn som vi trodde, men via hennes finske aner og mine finske aner møtes slekten vår i Muonio – området i Finland.

Dere har mer felles enn dere ante, likevel?

– Ja, det har vi. Det er artig. Fruen har mer finsk innslag enn det jeg har, og det betyr at ho drar opp ungene i prosentandel i det finske. Jeg blir ofte mobbet av ungene at jeg er ikke så mye kven som de er.

For 50 år siden snakket nesten alle kvensk i Skibotn

Egil Seppola (85), faren til Jens – Petter, har ikke så mange å konversere på kvensk med lenger. Han føler at han har mistet mye.

Skibotn. Gammelt hus til nedfalls. Fotografert 01.04.1950

På 1950-tallet da bildet av dette gamle huset ble tatt i Skibotn, ble det pratet kvensk overalt i bygda. Huset er bygd etter kvensk byggeskikk.

Foto: Magnus Berg / Eier: nasjonalbiblioteket

– Jeg husker ikke lenger så godt på alle ordene. Man må bruke språket for å vedlikeholde det. En stund hadde jeg en kollega fra Finland som jeg kunne snakke finsk med, da fløt språket mitt lett, minnes Egil Seppola.

– Foreldrene dine snakket heller ikke kvensk til deg og dine syv søsken?

– Nei. Det var nok fornorskningspolitikken som satte en stopper for det. Men vi barna var flinke til å snappe opp finske ord her og der, selv om vi ikke snakket språket. På skolen kan jeg ikke huske at det var forbudt å snakke «finsk», men vi barna var allerede blitt norskspråklige så finsken var ikke lenger et «problem».

Egil er glad for at sønnen er interessert i den kvenske historien. Selv begynner han å kjenne på årene og tror han ikke lenger klarer å bli med på turer til Tornedalen.

Fremdeles stigma blant eldre

Jens – Petter har deltatt på diskusjoner på Facebook der det dukket opp et bilde fra Skibotn. Han kommenterte at stedet heter «Yykeänperä» på kvensk, så kommenterte en kjenning at det heter «Ivgubahta» på samisk.

Skibotn fotografert 01.01.1951

Slik så Skibotn (Yykeänperä) ut i 1950-tallet.

Foto: Mittet & Co. As / Eier: Nasjonalbiblioteket

– Deretter ble det diskusjoner under hvor eldre folk som hadde bodd opprinnelig i kommunen, mente liksom at det var navn de aldri hadde hørt. Lenger ned i diskusjonen påstår de eldre personene at finsk og samisk var noe de aldri hadde hørt hjemme. Så spurte jeg pappa, og han kan fortelle at personer i de husene var meget god i finsk, dem var til og med brukt til tolk.

Noen familier hadde faktisk kunnet samisk også. At ungene deres kan påstå at de aldri hadde hørt finsk ord hjemme, synes jeg er rart. Men det viser bare kanskje at det fortsatt blant den eldre generasjonen, er litt skambelagt å ha finske eller samiske aner, sier Jens – Petter Seppola.

– Men din familie er stolt over deres kvenske språk og opphav?

– Jeg har vokst opp med en pappa som har vært stolt over språket, stolt over å være av kvensk opprinnelse. Egentlig alle søsknene til pappa har opplevd det på denne måten. Samme blant mamma sitt folk, de synes det er utrolig spennende og artig å være av kvensk opprinnelse. Men de andre vokste kanskje opp med en annen følelse på det.

– Vi bør se fremover nå. Vi var mange som gikk glipp av det kvenske språket, men som voksen kan man lære språket hvis man vil, avslutter Jens – Petter Seppola.